Hopp til innhold

Piemonte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Piemont»)
Piemonte
Regione Piemonte

Flagg

Våpen

LandItalias flagg Italia
StatusRegion
Grunnlagt1970
Adm. senterTorino
Areal
 – Totalt
Rangert som nr. 2
25 387 km²
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 6
4 341 375[1] (2019)
Bef.tetthet171,01 innb./km²
Høyde o.h.421 meter
Provinser/
storbyområder
Alessandria
Asti
Biella
Cuneo
Novara
Torino
Verbano-Cusio-Ossola
Vercelli
Kommuner1 206
Nettsidewww.regione.piemonte.it
Politikk
PresidentAlberto Cirio (2019 –)
Kart
Piemonte
45°15′00″N 7°55′00″Ø

Piemonte (italiensk for «ved foten av berget») er en region i Italia.

Den omfatter et areal på 25 399 km², og har ca. 4,4 millioner innbyggere (2010). Aostadalen i nordvest av regionen tilhører historisk og naturgeografisk Piemonte, men utgjør en autonom region. I nord grenser Piemonte til Sveits, i vest til Frankrike, i syd til Liguria, i sydøst til Emilia-Romagna og i øst til Lombardia.

klosteret Sacra di San Michele, et symbol på Piemonte siden 1994

Piemonte er Italias nest største region av utstrekning, etter Sicilia.

Elven Po renner gjennom regionen. Andre viktige elver, som alle er sideelver til Po, er:

Tre naturgeografiske soner

[rediger | rediger kilde]

Regionen Piemonte har tre natursoner:

  • Alperegionen med Alpene danner Piemontes vest- og nordrand. Her er de okitanske dalførene (Valle Stura, Valle Maira, Valle Maraita, Valle del Po, Valle del Chisone, Val Pellice, Valle di Susa, Valle d'Aosta) og områdene rundt om Maggioresjøens vestre bredd. Landskapet Piemontes høyeste fjell er Mont Blanc, i bakre del av Aostadalen. I selve den politiske region Piemonte er de høyeste fjelltoppene Monte Rosa (4 634 moh), Gran Paradiso (4 061 moh) og Monviso (3 841 moh). Det høyeste veipasset i Alpene, Col de Sommeiller, befinner seg også her.
  • Po-sletten finner man Piemontes største byer, og her bor de fleste av innbyggerne. Po-slettens enorme utstrekning, og som er dekket med vann på rismarkene rundt Vercelli og Novara, glitrer mot vest og går over til de mektige fjellene i Alpene. Torino som ligger ved kanten av Po-sletten, har utsikt til åssidene og Alpene, og som danner fantastiske naturlige kulisser for byen: En fabelaktig komposisjon i møte mellom natur og moderne sivilisasjon. Drøye 16 millioner mennesker lever rundt Po-sletten og er det mest intensive dyrkede område og gjør Vercelli til hovedstaden for risdyrking i Europa. Italia dyrker enorme mengder med ris, ikke langt fra Torino og i regionen Piemonte.

Provinser og byer

[rediger | rediger kilde]

Regionen Piemonte er inndelt i syv provinser og et storbyområde:

Hovedstad og viktigste by er Torino. Andre viktigere byer er Novara, Alessandria, Asti og Cuneo.

Naturvernsområder

[rediger | rediger kilde]

Av Piemontes samlede areal er 1 930 km² (7,6 %) vernede områder: Det har 56 parker eller naturvernsområder, to nasjonale naturparker Gran Paradiso og Val Grande, den regionale naturparken Laghi di Avigliana og den provinsielle parken Lago di Candia.

Arnasdalen, Usseglio (Torino)

Det dominerende språk er italiensk. Men mange innbyggere benytter piemontesisk, som innbyggerne selv mener er et eget språk, og i noen avsidesliggende oksitanske alpedaler pleier man fremdeles det gamle oksitanske språk.

I den tilgrensende autonome region Val d'Aosta benyttes også fransk av så mange at det også er i bruk i offentlig forvaltning. Omtrent 15 % av befolkningen her taler frankoprovençalsk.

Piemonte er, likesom det øvrige Italia, gjennomgående katolsk. Kirken er organisert i to metropolitanprovinser. Erkebispedømmet Torino forestås som regel av en erkebiskop som kreeres til kardinal, og det har suffraganbispedømmer med bispeseter i Acqui, Alba, Aosta, Asti, Cuneo, Fossano, Ivrea, Mondovì, Pinerolo, Saluzzo og Susa. Det andre erkebispedømmet er Vercelli, og har suffraganene Alessandria, Biella, Casale Monferrato og Novara.

Piemonte er også tyngdepunkt for valdenserne, en protestantisk bevegelse som begynte sin eksistens som kirkekritisk utbrytergruppe i Lyon-området på 1200-tallet. Dalførene i Alpene vest for Torino kalles ofte uformelt for Waldensia eller Valdenserdalene, og der ligger Torre Pellice, som i flere hundre år har vært senter for den italienske valdenserkirkes viktigste institusjoner.

Området har vært bebodd siden utgangen av den yngre steinalder. Etter at isen trakk seg opp i Alpene tilkom det keltisk-liguriske grupper som taurinere og salassere. De ble etterhvert fortrengt av romerne som grunnla kolonier som Augusta Taurinorum (dagens Torino) og Eporedia (Ivrea).

Kongedømmet Sardinia i 1839: Fastlandet Piemonte, med Savoia øverst til venstre (rosa) og Nizza (Nice) nederst til venstre (brunt). Begge er nå fransk. Sardinia er innfelt øverst til høyre.

Piemontes selvstendige historie begynner med romernes tilbaketrekning da Romerriket falt fra hverandre. I folkevandringstiden reiste en rekke folkeslag gjennom området. Lenge var store deler av det et lite langobardisk fyrstedømme, et markgrevskap, sentert om Torino. I 1046 kunne huset Savoia innlemme markgrevskapet Piemonte til sine besittelser, som inntil da var avgrenset til Savoia, med hovedstaden i Chambéry (nå i Frankrike). Savoiaherskerne ble opphøyet til hertuger i 1416, og hertug Emanuele Filiberto flyttet sin residens til Torino i 1563. Piemonte ble flere ganger erobret av vekselvis Frankrike og Habsburg-herskerne. I 1718 klarte Savoia-herskerne å forene Piemonte og Sardinia og mottok kongeverdigheten to år senere som nådehandling av den tysk-romerske keiser i Wien. Napoleon Bonaparte erobret Piemonte i 1798, men fra 1814 kom området igjen under kontroll av Østerrike, som gjorde det til en østerriksk vasallstat. På Wienerkongressen i 1815 fikk Piemonte-Sardinia tillagt Republikken Genova for å styrke den som barrierestat mot Frankrike. Dette kongedømmet, med sin hovedstad i Torino, ble kalt kongedømmet Sardinia (se kart).

Kongedømmet Sardinia var springbrettet for Italias samling i 18591861, etter to mislykkede kriger mot Østerrike i 18201821 og 18481849.

I 1969 kom det i Torino til blodige arbeideroppstander, som førte til opprettelsen av terrororganisasjonen De røde brigader. Piemonte er siden opprettelsen i 1992 også høyborg for partiet Lega Nord som arbeider for norditaliensk uavhengighet.

I motsetning til andre deler av Italia er turismen i Piemonte forholdsvis moderat. Tyngdepunktet ligger i nord ved Maggioresjøen og i Langhe, hvor man kan nyte bl.a. vin og trøfler. Trøffelsesongen begynner med trøffelhøstingen i oktober.

Grande Traversata delle Alpi er en vandrevei gjennom alpene i Piemonte.

Kunst og kultur

[rediger | rediger kilde]

Piemonte er rikt på kunst og kulturskatter. Til de mest berømte hører de barokke praktbygningene i Torino (Palazzo Reale, Palazzo Madama, kirken San Lorenzo). I Stupinigi, en forstad til Torino, befinner lystslottet Palazzina di Caccia seg. I senrenessansen ble Sacro Monte bygget i Varallo. Fra middelalderen er abbediet Staffarda og borgen i Manta bevart. Fra romansk tid finnes klosteret San Giulio på øya San Giulio i Ortasjøen. Ved Maggioresjøen hører De borromeiske øyene til de største attraksjoner.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]
En Fiat 500

Piemonte hører til blant de rikeste regionene i Italia. Arbeidsledigheten er med omkring 8 % tydelig lavere enn det italienske gjennomsnittet, som er 11 %. Noen av de viktigste italienske selskaper har sitt sete her, deriblant bilprodusentene Fiat og Lancia (begge i Torino), næringsmiddelfabrikanten Ferrero (i Alba) og elektronikkselskapet Olivetti (i Ivrea). Ved siden av moderne industri i og omkring Torino, ullbearbeidelse i Biella og serviceindustri, så har også landbruket stor betydning.

Gastronomi og vindyrking

[rediger | rediger kilde]

Gastronomisk regnes Piemonte som et av Italias beste matdistrikter, ved siden av Toscana og Sicilia. I denne regionen legges det vekt på bordets henrykkelser. Råvarene er lokale: I Po-området dyrkes ris (en tredjedel av den europeiske ris-produksjonen stammer herfra), frukt og grønnsaker. Høydeområdene produserer vin og hasselnøtter, og i Aostadalen drives det dyrerøkt.

Piemontes tradisjonelle rett bollito (kokt) skildrer virkelig bordets gleder. Tilberedningsmetoden består av flere kjøttyper som kokes sammen – opp mot fire timer i gryten. Så jakten på lykken via matveien her blir å summere opp ingrediensene pluss tiden – men som sagt – i enkelte retter. Det gastronomiske året i Piemonte starter med bollito, trøfler, avoli (sopp) og andre typiske råvarer fra denne årstiden om høsten og avsluttes om våren med asparges i utallige variasjoner. Så i resten av sommerhalvåret låner innbyggerne retter fra andre distrikter, for så om høsten å starte igjen på det gastronomiske piemontesiske kretsløpet.

Piemontes kulinariske tradisjoner er kjent for å skape mesterverk i oppfinnelse og raffinementer ofte ved hjelp av helt alminnelige ingredienser (som gjelder mange andre steder i Italia for øvrig). Se også Bresaola.

Historien om Kylling Marengo

[rediger | rediger kilde]
Slaget ved Marengo.

Dette kan illustreres med historien om kylling Marengo: Dagen før det blodige slaget ved den lille byen Marengo 14. juni 1800, stod Napoleon med sin hær klar til angrep, men det hersket kaos rundt matfatet og det var umulig å finne frem til kjøkkenvognene. Kokken måtte improvisere for generalene og førstekonsulen. Han måtte stjele noen høns og kalte retten for «Kylling Marengo». Etter det storslåtte måltidet kunne kokken nyte begunstigelse hos Napoleon. Så hva mer har dette med Piemonte å gjøre?

Historikere er enige om at denne beretningen er ganske korrekt, men mener at æren for denne opprinnelige, genuine retten, må komme fra en ukjent fattig bondekone fra Piemonte som tilberedte hønsene i all enkelhet slik skikken var på stedet, nemlig med smør, olje, muskat, vin, mel, og persille. Flere varianter av denne berømte retten finnes i dag. Men se det: Fordi kokken hadde mistet oversikten over og maten sin i kaoset, måtte han bli en hønsetyv og til og med finne noen beskjedne ingredienser for å piffe opp hønsegryten. Om han rappet oppskriften eller fikk noen enkle råd på det lokale steder sier ikke historien så mye om. Det som er sikkert er at tilberedningen er piemontesisk. Sammensetningen ble et uforglemmelig festmåltid blant de høye herrer og det samme kan sies om hønseretten som har føyet seg inn et sted i den «store» historien.

Hvit trøffel.

Piemonte er kjent som et av de beste områder for trøffelsanking. Trøffelen er «diamanten» i de mange rettene som lages fra oktober til desember, og i enkelte tilfeller kan sesongen vare til januar. Disse vidunderlige trøflene finnes i nærheten av eike- og kastenjetrær. Trøflene vokser dypt under overflaten. Spesielle hunder blir trent opp til å finne dem. Når trøflene nesten er gravd frem, må hunden trekkes hurtig til side slik at de skjøre delikatessene ikke skades, og menneskehender overtar arbeidet med å få opp trøflene på en nennsom måte.

Man finner både den sorte og den hvite trøffelen her. Siden 1600-tallet er den piemontesiske trøffelen blitt ansett blant den ypperste blant feinschmeckerne i de europeiske hoff. Blant kjente kjennere av denne jordens frukt må nevnes komponisten Gioacchino Rossini, som kalte den for «trøflenes Mozart». Den hvite piemontesiske trøffel (Tuber magnatum) er alltid blitt ansett som den beste, men det er først siden 1900-tallet at den hvite trøffelen fra Alba har nydt internasjonal berømmelse. Dette skyldes ikke minst Giacomo Morras fremragende arbeid for å gjøre den kjent. Den er med rette blitt «kronet» til kongen blant trøfler så tidlig som i 1933 av London-avisen The Times.

Markedet for hvite trøfler i Alba er på sitt travleste i månedene oktober og november. Tuber magnatum går for mellom 200€ og 400€ pr. hekto.

Svarte trøfler er mer vanlige og mindre aromatiske og finnes også bl.a. i Umbria-regionen. De er ikke så kostbare som de hvite.

Kaker og desserter

[rediger | rediger kilde]

Kaker og desserter må også: De aller fleste kaker og desserter har sitt opphav i gjestebud i møter mellom statsledere, politiske begivenheter, våpenhviler eller fredstraktater. Piemontes kaker og andre søtsaker fikk sitt landsvide renommé under den italienske Risorgimento (Italias samling). Se Caffarel og Venchi.

Piemonte er også et av Italias mest berømte områder for vindyrking. Over halvparten av regionens 700 km² vinmarker bærer kvalitetsklassifiseringen Denominazione di Origine Controllata (DOC), og regionen har i tillegg en tredel av alle Italias Denominazione di Origine Controllata e Garantita (DOCG) – den høyeste kvalitetsklassifiseringen i landet.

Vinene er gjerne basert på den berømte druetypen Nebbiolo, men også på Barbera, Dolcetto, Moscato i tillegg de mindre kjente Freisa, Grignolino og Brachetto.

Blant de mest berømte vinene som produseres i Piemonte er Barolo og Barbaresco.

  • Barbaresco stammer fra landsbyene Barbaresco og Neive, der druene dyrkes. Denne vinen blir noe mindre kraftig og mer silkemyk enn Barolo.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]