Nouvelle Droite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Nouvelle Droite, Det europeiske nye høyre, eller Nye Høyre er en europeisk, metapolitisk og kulturell bevegelse. Det er en samlebetegnelse på en rekke sammenslutninger som har den franske tankesmien GRECE som ideologisk sentrum. Nouvelle Droite består som bevegelse av en rekke motstridende grupperinger innenfor ulike retninger, men med et felles mål. Bevegelsen har en rekke særpreg avhengig av nasjon, og tyske Nye Høyre og italienske Nye Høyre er gjenkjennelig forskjellig fra GRECE.

Etymologi og bakgrunnshistorie[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «Nye Høyre» ble første gang nevnt forbindelse med den store medieoppmerksomheten rundt tankesmien GRECE og den konservative foreningen Club de l'Horloge i 1979. Bevegelsens grunnlegger, Alain de Benoist, har selv tatt avstand fra betegnelsen i og med at det først og fremst er utenforstående som benytter seg av den. Uttrykket kan lett misforstås, grunnet den anglosaksiske verdens bruk av "New Right" som skiller seg fundamentalt fra det Europeiske Nye Høyre og GRECE. De Benoist understreket tidlig at han ikke hadde skapt et nytt høyre, men en ny kultur, og foretrakk derfor heller begrepet "den Nye Skolen" (fransk: Nouvelle Ècole) eller "den Nye Kulturen" (fransk: Nouvelle Culture). Med årene har "Nye Høyre" likevel blitt den mest vanlige begrepet rundt bevegelsen.

Alain de Benoist startet opprinnelig tidsskriftet Nouvelle Ecole i 1968 som 25-åring. Hensikten med tidsskriftet var å gjenoppvekke den europeiske kulturen og skape et intellektuelt motsvar til Frankfurtskolen og dens dominerende tankestrømning i Europa. Dette tidsskriftet inkluderte både akademikere og journalister som skribenter og medlemmer, som senere utviklet seg til det som idag er kjent som GRECE i 1974. Redaktøren for magasinet Planète (1961-1971), Louis Pauwels, ble i 1977 kulturredaktør i tidsskriften Le Figaro og lagde ukevedlegget Le Figaro Magazine (1978-). Selv om mange filosofiske strømninger ble presentert i Le Figaro Magazine forble magasinet det viktigste talerøret til det som utviklet seg senere til tankesmien GRECE og ga grobunn for Nouvelle Droite.

Alain de Benoist er som leder for tankesmien GRECE, regnet som den viktigste bidragsyteren for Nouvelle Droite. Gjennom årene har tankesmien og bevegelsen generelt hatt støtte fra en rekke kjente akademikere og politikere. Noen av disse er Arthur Koestler, Hans Eysenck, Konrad Lorenz, Dominique Venner, Mircea Eliade, Raymond Abellio. Thierry Maulnier, Jean Parvulesco og Anthony Burgess.[1]

Ideologi[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen hevder de ikke kan plasseres i det tradisjonnelle høyre-venstre-aksen innenfor politisk ideologi, i og med at bevegelsen er grunnleggende antikommunistisk og antikapitalistisk. Sentralt for de nye høyre-bevegelsene i Europa er Julius Evola og René Guénons filosofiske verker og ideene fra de konservative revolusjonære i mellomkrigstiden, bedre kjent som Weimar-revolusjonære, som blant annet omfatter Carl Schmitt, Vilfredo Pareto, Oswald Spengler og Ernst Jünger. Samtidig har filosofer som Nietzsche, Heidegger, Schopenhauer, Hegel og Goethe også vært viktige foregangsfigurer for utformingen av dagens Nye Høyre-bevegelser.

Nouvelle Droite/Nye Høyre er en mangfoldig og kompleks bevegelse. Likevel baserer denne bevegelsen seg på noen grunnpilarer:

  • Radikal Tradisjonalisme: Tradisjonalismen er kanskje den mest sentrale delen av Nouvelle Droite, dels fordi mange av bevegelsens teoretikere har vært sterkt influert av tenkere som har formidlet implisitt eller eksplisitt en slik tanketradisjon. René Guénon og Julius Evola som har stått for dette. Radikal tradisjonalisme betegner en streben etter å gjenopplive før-moderne verdier på tradisjonelle og spirituelle plan. I kontrast til den moderne kulturen, som de opplever som merket av materialisme, mekanisme og urbanisme, promoterer radikale tradisjonalister tradisjonell og lokal kultur og folketro, økologi, en liten og lokal organisering av samfunnet (hva angår distribusjon, lokalisme og Paleokonservatisme). Selv om denne innvirkningen varierer, er det liten tvil at kjernen av den politiske filosofien i Nye Høyre er sterkt påvirket av denne tankegangen. En svært sentral del av tradisjonalismen er også det hierarkiske samfunnssystem, bedre kjent som tradisjonalistisk konservatisme; en politisk filosofi som vektlegger naturrett, moralsk orden, meritokrati, klassisisme og høykultur. Denne retningen forutsetter også en grunnleggende, antiliberal holdning: Hvor liberalismen forkaster tradisjonen samt etnisk og kulturell identitet og reduserer disse til utbyttbare kvantiteter i ett økonomisk og byråkratisk system.
  • Metapolitikk: Spredning av ideer, holdninger, og verdier i samfunnet som på lang sikt bidrar til å frembringe en dypere politisk forandring. I likhet med de nymarxistiske synspunktene til Antonio Gramsci, hevder metapolitikk at enhver endring i samfunnet ikke er mulig med mindre dens kultur og språk forblir uendret. Begrepet beskriver et opinionsbyggingsarbeid som ikke behøver å være tilknyttet et konkret politisk parti eller program. Metapolitikken er ett viktig komplement til den regulære politiske virksomheten, selv om den ikke erstatter den.
  • Arkeofuturisme: Arkeofuturisme er den franske akademikeren Guillaume Fayes navn på et prosjekt som ønsker å kombinere arkaiske holdninger med futuristisk og moderne teknologi. Det bidrar i stor grad at Nouvelle Droite-bevegelsen ikke ensidig er kritisk til det moderne som konsept, med tanke på at bruken av teknologi blir inkludert. Det moderne på den ene siden, og futurismen på den andre, fungerer dualistisk. Faye bygger på et filosofisk grunnlag som han kaller vitalistisk konstruktivisme, og som har store likhetstrekk med Nietzsches og visse postmodernistiske tenkeres filosofi. Den postmodernistiske siden hos arkeofuturismen blir tydelig gjennom at det for Faye handler om et bevisst valg av ulike holdninger og verdier fra historien. Arkeofuturismen er den vitalistiske konstruktivismens anvendelse av den sosialistiske og politiske virkelighet.
  • Identitariansime: Identitær kalles en bevegelse, individ eller gruppe som har den etniske og kulturelle identiteten sentralt plassert i sin verdensanskuelse. Et fokus på kulturell bevaring og utvikling kombinert med en radikal kritikk av den vesteuropeiske samtiden preger bevegelsen. Identitarianismen er nært beslektet med etnopluralisme og/eller etnonasjonalisme. Med dette fremholder man mennesket som en kombinasjon av arv og miljø og at etniske europeere behøver å bevare og utvikle seg selv som distinkte folkegrupper. I tråd med dette motsetter man seg også utenomeuropeisk innvandring i stor skala, uavhengig av dens eventuelle økonomiske funksjon. Identitarismen har derfor blitt kritisert for å være rasistisk. Samtidig har identitarismen fått kritikk fra grupperinger fordi den tar konsekvent avstand fra blant annet nasjonalsosialismen.
  • Det sykliske historiesyn: hovedsakelig presentert av filosofen Oswald Spengler i verket Der Untergang des Abendlandes, en beretning om den Europeiske sivilisasjons undergang - hvor våren er sivilisasjonens fødsel og vinteren dens død; metaforikken er også sentral for bevisføringen. I motsetning til den lineære historieskrivingen, som leser «menneskehetens» historie som en fremskrittets historie, er Spenglers utlegning syklisk. Den grunnleggende tesen er at alle høykulturer i historiens løp har gått gjennom en naturlig livssyklus på samme måte som levende vesener gjør det, og at Vestens kultur nå er inne i sin alderdom. Samtlige høykulturer er likestilte. De har alle en tidligfase, en blomstring, en forfallsperiode og en endelig oppløsning. Denne fortolkningen av kunsthistorien leder så Spengler over i en større undergangsvisjon. Kulturfasen, som er innadvendt, kreativ og organisk, religiøs og autentisk, blir avløst av sivilisasjonsfasen som er utadvendt og rotløs, kunstig og dekadent, rasjonell, irreligiøs og materialistisk. Når kulturstadiet går over til sivilisasjonsstadiet, skjer det gjennom en fase av omfattende sivilisasjons- og tilintetgjørelseskriger.

Felles for bevegelsen (samt avartene i Europa) er at den beskrives som grunnleggende antiliberal, tradisjonalistisk og nasjonalistisk. Bevegelsen motsetter seg også globalisme, ukontrollert innvandring og det multikulturelle samfunn som helhet - som den hevder ikke er bærekraftig. Bevegelsen forfekter en fornyelse av den europeiske kultur og identitet og en opprettholdelse av spesifikke territorier for europeiske folkeslag. Mange «Nye Høyre»-tenkere har også stilt seg kritisk til det parlamentariske demokrati, og har presentert føderalisme som en moderert form for demokrati som direkte motsetter seg oligarki.

Flere kritikere av «Nouvelle Droite» hevder bevegelsen er en ny form for nyfascisme samt en høyreekstrem ideologi som har flere fellestrekk med den klassiske fascismen.[2][3]

Utviklingen av Nye Høyre i Europa[rediger | rediger kilde]

Rent retorisk har ”Nouvelle Droite” mye til felles med mange radikale høyre-partier i Europa, blant annet Front national i Frankrike, Det Østerrikske Frihetspartiet og Vlaams Belang i Belgia. Til tross for dette har Alain de Benoist og en rekke andre tilhørende ideologer innen Nouvelle Droite, helt siden 1980-tallet, distansert seg fra høyrepopulistiske partier.

Selv om bevegelsen er mest kjent i Frankrike, har Nouvelle Droite avarter i flere Europeiske land, blant annet Neue Rechte i Tyskland, New Right i Storbritannia, Nieuw Rechts i Nederland og Belgia, Forza Nuova i Italia, Imperium Europa i Malta, Nova Hrvatska Desnica i Kroatia, Noua Dreapta i Romania.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tamir Bar-On (2007). Where Have All The Fascists Gone?. Ashgate Publishing, Ltd. s. 7. 
  2. ^ Walter Laqueur (1996): Fascism: Past, Present, Future, New York: Oxford: Oxford University Press
  3. ^ Martin A. Lee (1997): The Beast Reawakens, Boston: Little, Brown and Co.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Pierre-André Taguieff, Sur la Nouvelle Droite: Jalons d'une analyse critique (1994) ISBN 2-910301-02-8
  • Roger Griffin, "Between Metapolitics and Apoliteia: The Nouvelle Droite's Strategy for Conserving the Fascist Vision in the 'Interregnum'", Modern & Contemporary France 8/1, 2000.
  • Alberto Spektorowski, "The New Right: Ethno-regionalism, Ethno-pluralism and the Emergence of a Neo-fascist 'Third Way'", Journal of Political Ideologies 8/1, 2003.
  • Walter Laqueur, Fascism: Past, Present, Future, New York: Oxford: Oxford University Press, 1996.
  • Jonathan Marcus, The National Front and French Politics, New York: New York University Press, 1995.
  • Miro Jennerjahn, Neue Rechte und Heidentum Peter Lang (2006), ISBN 3-631-54826-5 [1][død lenke]
  • J.G. Shields, The Extreme Right in France Taylor & Francis (2007), ISBN 978-0-415-09755-0
  • De Benoist, Alain. Beyond Human Rights: Defending Freedoms. London: Arktos, 2011.
  • De Benoist, Alain. Carl Schmitt Today. London: Arktos, 2013.
  • De Benoist, Alain. “What is Racism?” Telos, Vol. 1999, No. 114 (Winter 1999), pp. 11-48. <https://web.archive.org/web/20130817223958/http://alaindebenoist.com/pdf/what_is_racism.pdf>.
  • De Benoist, Alain. The Problem of Democracy. London: Arktos, 2011.
  • De Benoist, Alain. On Being a Pagan. Atlanta: Ultra, 2004.
  • De Benoist, Alain. Vu de droite: Anthologie critique des idées contemporaines. Paris: Copernic, 1977.
  • De Benoist, Alain. Les Idées à l’endroit. Paris: Libres-Hallier, 1979.
  • De Benoist, Alain & Champetier, Charles. Manifesto for a European Renaissance. Austin, TX, USA: Runa-Raven Press, 2010.
  • Faye, Guillaume. Archeofuturism: European Visions of the Post-Catastrophic Age. London: Arktos Media, 2010.
  • Faye, Guillaume. Convergence of Catastrophes. London: Arktos, 2012.
  • Faye, Guillaume. Why We Fight: Manifesto for the European Resistance. London: Arktos Media, 2011.
  • Freund, Julien. L'essence du politique. Paris: Sirey, 1965.
  • Béjin, Andre & Freund, Julien (eds.). Racismes, Antiracismes. Paris: Librairie des Méridiens, 1986.
  • Krebs, Pierre. Fighting for the Essence. London: Arktos Media, 2012.
  • O’Meara, Michael. New Culture, New Right: Anti-Liberalism in Postmodern Europe. Bloomington, IN, USA: 1stBooks, 2004.
  • Sunic, Tomislav. Against Democracy and Equality: The European New Right. Third Edition. London: Arktos, 2010.
  • Sunic, Tomislav. Homo Americanus: Child of the Postmodern Age. USA: Book Surge Publishing, 2007.
  • Sunic, Tomislav. Postmortem Report: Cultural Examinations from Postmodernity (Collected Essays). Shamley Green, UK: The Paligenesis Project, 2010.
  • Venner, Dominique. Histoire et tradition des Européens: 30 000 ans d'identité. Monaco et Paris: Éd. du Rocher, 2002.
  • Venner, Dominique. Le Choc de l'Histoire. Versailles: Via Romana, 2011.
  • Vial, Pierre. Pour une Renaissance Culturelle : le G.R.E.C.E. prend la parole. Paris: Copernic, 1979.
  • Vial, Pierre. Une Terre, Un Peuple. Villeurbanne: Terre et Peuple, 2000.
  • We Are Generation Identity. London: Arktos, 2013. Willinger, Markus. Generation Identity. London: Arktos, 2013.