Alain de Benoist

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alain de Benoist
20110402 De Benoist.png
Alain de Benoist i 2011.
Født 11. desember 1943
Utdannet ved Faculté de droit de Paris, Universitetet i Paris
Yrke Forfatter, politisk ideolog
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk
Sjanger Politikk, debattartikler

Alain de Benoist (11. desember 1943) er en fransk akademiker, filosof,[1] grunnlegger av ideologiske bevegelsen Nouvelle Droite («Det nye høyre») og leder av tankesmien GRECE.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Alain de Benoist ble født i Saint-Symphorien (i dag en del av Tours, Indre-et-Loire) og studerte på Sorbonne. Han studerte jus, filosofi, sosiologi, og religionshistorie.

Benoist er redaktør av to tidsskrifter: Nouvelle Ecole («Ny skole») siden 1968 og Krisis («Krise») siden 1988. Han har også skrevet i antropologiske Mankind Quarterly, nyhedenske Tyr, paleokonservative Chronicles, og i ulike aviser som blant annet Le Figaro. Det venstreorienterte tidsskriftet Telos har også utgitt en del av hans tekster, noe som førte til protester fra en deler bladets styre. Benoist har en omfattende forfatterskap med mer enn 50 bøker, blant annet On Being a Pagan (2005) og Vu de droite: Anthologie critique des idées contemporaines (1977) som Académie française ga pris til.

Hans inspirasjonskilder er blant annet Antonio Gramsci,[2] Ernst Jünger, Jean Baudrillard, Georges Dumézil, José Ortega y Gasset, Vilfredo Pareto, Guy Debord, og Konrad Lorenz.[3]

Synspunkter[rediger | rediger kilde]

Fra å være nær fransk-algeriske bevegelser i begynnelsen av sin skribentkarriere i 1970, forflyttet han seg til å angripe globalisering, masseinnvandring og liberalisme for å være problematisk for Europas eksistens.

Han er imot den amerikanske tanken om en «smeltedigel», en metafor for at et homogent samfunn utvikler seg fra ingredienser ved at folk fra ulike kulturer og religioner bidrar til et felles multietnisk samfunn. Benoist har isteden gjort seg til talsmann for adskilte folk og kulturer, og utviklet begrepet «etnopluralisme» hvor etniske kulturer og nasjoner må leve og utvikle seg adskilt fra hverandre.[4] Han har en utopisk forestilling om at Europa kan og må ved tilbake til sine førkristne røtter for tusen år tilbake som et alternativ til både kommunisme og kapitalisme.[1]

Benoist misliker USA og hva landet står for: «Heller å bære hjelmen til en soldat i den røde hær», skrev han i 1982, «framfor å leve på en diett av hamburgere i Brooklyn.»[5] I 1991 kritiserte han europeiske tilhengere av den første golfkrigen som «kollaboratører av den amerikanske orden».[6]

Han har motsatt seg arabisk innvandring til Frankrike samtidig som han støtter å knytte forbindelser med islamsk kultur.[7] Benoist motsetter seg også kristendommen under ulike negative begrunnelser. Isteden fremmer han ulike hedenske trosforestillinger som tilsynelatende alternativ.

Benoist er motstander av rasisme og vold og forsøker å bygge «en tankeskole, ikke en politisk bevegelse.»[8] Han hevder at selv er verken på høyre- eller venstresiden. Han hevder at han støtter en multikultur, men ikke innvandring, og har uttalt at han håper på en fri debatt og større folkelig deltagelse i demokratiet, men er samtidig kritisk til moderne demokrati.[9] Han er en uttalt tilhenger av borgerlønn.[10]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Blant Benoists bøker oversatt til engelsk finnes:

  • On being a pagan (Ultra 2004)
  • The problem of democracy (Arktos 2011)
  • Beyond human rights (Arktos 2011)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «A big splash from France's new wave from the right», The Economist 14. juli 1979
  2. ^ «The Marcuse factor», Modern Age, 22. mars 2005
  3. ^ «Posthistoire: Has History Come to an End?» CLIO 1. januar 1994
  4. ^ «Making hate safe again in Europe: right cultural revolutionaries». The Nation 19. september 1994.
  5. ^ «Paris shrugs off Mickey Mouse's cultural imperialism», The Independent (London) 12. februar 1991
  6. ^ Tempest, Rone (15. februar 1991): «French Revive a Pastime: Fretting About U.S. 'Imperialism' : Reaction: Talk of 'secret agendas' surfaces on the left and the right. Some chafe at their country's secondary role in the Gulf. Others worry about diminished European influence», Los Angeles Times
  7. ^ «Under cover story», The Guardian (London) 14. august 1987
  8. ^ «France; Ideas and bombs», The Economist 23. august 1980
  9. ^ Benoist, Alan de (Sommeren 2003): «Democracy Revisited: The Ancients and the Moderns» (PDF). The Occidental Quarterly 3 (2): 47–58.
  10. ^ «De Benoist, Intervju 2017, "Pour faire le point sur le revenu universel."». 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Griffin, Roger, red. (1995): Fascism, s. 346–348.
  • Lee. Martin A. (1997): The Beast Reawakens, s. 208–213.
  • Rees, Philip, red. (1990): Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890, s. 29–30.
  • Marcus, Jonathan (1995): The National Front and French Politics, New York: New York University Press, s. 22–4, 151.
  • O'Meara, Michael (2004): New Culture, New Right Anti-liberalism In Postmodern Europe, ISBN 978-1-4107-6461-4
  • Sunić, Tomislav (1990): Against Democracy and Equality: The European New Right, New York: Peter Lang,. ISBN 0-8204-1294-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]