Morell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Morell
Et blomstrende morelltre
Et blomstrende morelltre
Vitenskapelig(e)
navn
:
Prunus avium
(L.) L.
Norsk(e) navn: morell,
søtkirsebær,
fuglebær
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Gruppe: karplanter
Gruppe: blomsterplanter
Orden: roseordenen
Familie: rosefamilien
Underfamilie: Amygdaloideae
Slekt: kirsebærslekten
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for morell

Morell (Prunus avium) er et løvfellende tre med steinfrukt. I samme planteslekt finner man blant annet også hegg, plomme og kirsebær. Den ville formen forekommer i Europa og tilstøtende områder og har gitt opphav til frukttrærne som dyrkes i alle tempererte strøk.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Følgende beskrivelse gjelder den viltvoksende formen, subsp. avium. De dyrkede formene regnes til subsp. duracina og subsp. juliana og avviker i noen trekk.[1]

Arten vokser fort, men lever kort, 100–150 år. Den blir 15–32 m høy med en stammediameter på 90–120 cm. Det er som regel en enkelt, rett stamme, og rotskudd forekommer sjeldent. Krona er kjegleformet med glisne, kransstilte greiner på unge trær. Eldre trær har ei bredere og tettere krone.[1][2][3]

Barken er glatt og purpurgrå på unge trær. På eldre trær blir den gråbrun med horisontale furer og flasser av. Hvis stammen får sår, dannes det en harpikslignende, ravfarget gummi uten lukt. Bladene er 5–15 cm lange, 3–8 cm brede og grovt enkelt- eller dobbelttannete med 8–15 par sidenerver. Bladstilken er 2–3,5 cm lang, og lengst opp på stilken sitter to røde kjertler som er ekstraflorale nektarier. Bladfargen er lysegrønn om våren, mørkegrønn om sommeren og skifter til gul, oransjerød, skarlagenrød eller rosa om høsten.[1][4]

Blomstringstiden er i mai. De hvite blomstene er 2–2,5 cm i diameter og sitter 2–5 sammen. Trærne er som regel ikke selvpollinerende. Pollineringen gjøres hovedsakelig av honningbier, ville bier og humler. Frukten er 1–2 cm i diameter, rødsvart, glatt og med saftig, bittersøtt fruktkjøtt. Morell er diploid med 2n = 16 kromosomer.[1][4][5]

Utbredelse og økologi[rediger | rediger kilde]

Morell er utbredt i de tempererte løvskogene i Europa. Utbredelsen strekker seg sørover til Nord-Afrika, østover til Vest-Asia og nordover til Skandinavia og De britiske øyer. Ved nordgrensen er det vanskelig å avgjøre hvilke bestander som er naturlige, og hvilke som er naturaliserte. Utbredelsen begrenses i sør av tørre somre og i nordøst av kalde vintre. I Norge finnes morell i lavlandet over store deler av Sør-Norge og nordover til Helgeland.[1][6]

Arten vokser opptil 2000 moh. i Elburzfjellene i Iran, opptil 1700 moh. i Alpene og opptil 1900 moh. i sørøstlige Frankrike. Den kan vokse på mange typer jord, men foretrekker dyp, næringsrik jord med tilstrekkelig fuktighet. Rotsystemet er grunt. Arten er lyskrevende og vokser som en pionerplante i skogkanter og åpne steder i skogen. Den finnes i flere av de mellomeuropeiske løvskogtypene, som lind-lønneskog i raviner, eik-agnbøkskog, bøkeskog og or-almeskog langs elver.[1]

Bærene etes, og frøene spres av fugler som duer, stær, troster og nøtteskrike, og pattedyr som rødrev, grevling og villsvin. Skogmus og markmus kan angripe røttene. Larvene til brun høstmåler beiter på bladene, mens larvene til kirsebærflue og kirsebærsnutebille finnes i bærene. Unge trær er utsatt for beiting fra forskjellige drøvtyggere.[1]

Nytte[rediger | rediger kilde]

Morell er det viktigste europeiske tømmertreet i rosefamilien. Trevirket er rett, finkornet og lett å bearbeide med rosabrun kjerneved og lysere yteved. Det brukes i møbler, musikkinstrumenter, parkett og til dreiing. Det meste av hogsten går til å produsere finér. Den europeiske produksjonen er for liten til å dekke behovet, og mye av virket som selges som kirsebær, er egentlig romhegg (P. serotina) importert fra Nord-Amerika.[1][5]

Kirsebær som dyrkes for bærene, omfatter to arter: søtkirsebær, som i Norge blir kalt for moreller, og surkirsebær, som vi her kaller kirsebær. Det finnes en rekke sorter av begge artene. Det finnes også en krysning av de to artene, hybridkirsebær (P. × gondouinii), med flere sorter. Kirsebær som dyrkes for blomstringen, tilhører som regel andre arter, for eksempel japankirsebær (P. serrulata).

Betegnelsen morell er egentlig navnet på en gammel surkirsebærsort som opprinnelig skal ha stammet fra Château de Moreilles i Frankrike. På andre språk og i norsk faglitteratur brukes ordet morell om en varietet av surkirsebær (Prunus cerasus var. austera) som har mørk farge og farget saft. Den vanlige norske betydningen er derimot søtkirsebær (Prunus avium).

Søtkirsebær kan dyrkes i Sør-Norge, men regnes som mer krevende enn surkirsebær. Frost i blomstringstiden gjør ofte stor skade på avlingene. Søtkirsebær er vanligst på Østlandet, i Hardanger og i ValldalSunnmøre. Populære sorter i Norge er 'Werder', 'Holmabær', 'Emperor Francis', 'Early Rivers', 'Van', 'Merton Premier', 'Merton Glory' og 'Schmidt'. Alle sortene er selvsterile og må pollineres av andre sorter. Søtkirsebær er, som navnet sier, søte og blir som regel spist i fersk tilstand. De egner seg ikke så godt til konservering som surkirsebær.[7][8]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h E. Welk, D. de Rigo og G. Caudullo (2016). «Prunus avium in Europe: distribution, habitat, usage and threats». I J. San-Miguel-Ayanz m.fl. European Atlas of Forest Tree Species (PDF). Luxembourg: Publication Office of European Union. ISBN 978-92-79-52833-0. 
  2. ^ «Sötkörsbär». Den virtuella floran. Besøkt 14. februar 2020. 
  3. ^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 298. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ a b B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 328. ISBN 978-82-05-42485-2. 
  5. ^ a b K. Russell (2003). Prunus avium - Technical guidelines for genetic conservation and use for wild cherry. Roma: Bioversity International. ISBN 92-9043-572-0. 
  6. ^ Morell i Artsdatabanken. Besøkt 15. februar 2020.
  7. ^ Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 463–464. ISBN 82-7010-019-6. 
  8. ^ L.-E. Samuelsson og U. Schenkmanis (1990). Alt om hagen: Frukttrær 2. Idé-forlaget. s. 32–41. ISBN 82-7034-255-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]