Mark Knopfler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mark Knopfler
FødtMark Freuder Knopfler
12. aug. 1949[1][2][3]Rediger på Wikidata (74 år)
Glasgow[4]
BeskjeftigelseSanger og låtskriver, gitarist, plateprodusent, filmmusikkomponist, multiinstrumentalist, musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Leeds (1970–1973) (studieretning: Engelsk (skolefag))
Gosforth Academy
Harlow College (1967–1968) (studieretning: journalistikk)
EktefelleKitty Aldridge (1997–)
SøskenDavid Knopfler
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avDire Straits
Utmerkelser
7 oppføringer
Offiser av Den britiske imperieordenen
Steiger Award (2011)
Premios Ondas (1995)
Grammy Award for Best Country Instrumental Performance (1985)
Grammy Award for Best Immersive Audio Album (2005) (for: Brothers in Arms)
Grammy Award for Best Country Collaboration with Vocals (1990)
Grammy Award for Best Country Instrumental Performance (1990)
Musikalsk karriere
SjangerRock, bluesrock, keltisk rock, countryrock, countrymusikk, blues[5]
InstrumentFender Stratocaster, Fender Telecaster, Gibson Les Paul, Vokal,[6] gitar[6]
StemmetypeBaryton[7][8]
Aktive år1965–
PlateselskapWarner Bros. Records, Reprise Records, Mercury Records, Vertigo Records
Nettstedhttps://www.markknopfler.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Calling Elvis, Tunnel of Love av Dire Straits
Mark Knopfler på Commons

Mark Freuder Knopfler (født 12. august 1949 i Glasgow, Skottland) er en britisk låtskriver, gitarist, vokalist og litteraturviter. Han ble i 1999 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for sin innsats med musikk.

Knopfler var frontfigur i og dominerte gruppen Dire Straits (fra 1977). Han har en lang solokarriere (fra 1996), Dire Straits gikk stille i oppløsning da Knopfler satset på solokarriere[9] og har laget musikk til flere filmer siden 1983. Knopfler regnes som en verdens fremste rockegitarister.[10][11][12] Knopflers hovedgitar er en Fender Stratocaster samt en Pensa-Suhr Stratstyle. Knopfler er kjent for sitt klare, presise og følsomme spill.[10][12]

Knopfler har vært produsent for mange andre artister inkludert Randy Newman og Bob Dylan. Han har arbeidet sammen med Eric Clapton, Tina Turner, Van Morrison, Phil Lynott, Paddy Moloney og Chieftains, og forbildet Chet Atkins. Knopfler er utdannet litteraturviter og har arbeidet som journalist og lærer. Musikken hans har bakgrunn blues, bluegrass og country[11][10][12][13][14] og beskrives som tradisjonell og jordnær.[15]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

B.B. King var blant Knopflers forbilder.

Mark Knopfler ble født 12. august 1949 i Glasgow i Skottland.[16] Faren var arkitekt og av jødisk bakgrunn. Farens kommunistiske sympatier førte til at han rømte fra fødelandet Ungarn. Han kom til Storbritannia, der han giftet seg med en engelsk kvinne og bosatte seg i Glasgow. Broren David (f. 1952), som også er musiker, ble født i Glasgow tre år senere. Da Mark var omkring sju år gammel flyttet familien til Newcastle upon Tyne. Som mange andre ungdommer på 1960-tallet ble Mark fascinert av datidens popmusikere og fremstående gitarister som Hank Marvin.[17] Han lyttet til ledende gitarister som Chet Atkins, B.B. King,[17] Scotty Moore, Jimi Hendrix, Django Reinhardt og James Burton, og han var med på å danne flere lokale skoleband.

På skolen var Mark Knopfler flink i engelsk. Senere studerte han også journalistikk ved Harlow Technical College i 1967, hvoretter han begynte som juniorjournalist for Yorkshire Evening Post. Etter to år i denne jobben bestemte han seg imidlertid for å fortsette å studere engelsk ved universitetet i Leeds. Han fullførte hovedfaget i litteraturvitenskap.[18] Samtidig med studiene tok han seg en bijobb som foreleser ved Loughton College. På denne tiden møtte han Steve Phillips, en lokal bluessanger og gitarist han selv mener fikk stor betydning for hans musikkarriere.

Knopfler gikk læretid som musikker på puber i London.[16] Sammen med Phillips dannet han duoen The Duolian String Pickers. Knopfler gjorde sin første plateinnspilling mens han fortsatt bodde i Leeds; en ikke utgitt demo av originalen «Summer's Coming My Way». Steve Phillips spilte på 12-strenger. Siden flyttet Mark til London, der han i 1973 var medlem av den High Wycombe (omkring 4,5 mil vest-nordvest av London) baserte bluesgruppa Brewer's Droop i en tid. Han hevder selv at det var under denne tiden at han fant/oppdaget sin «stemme» på gitaren. På midten av 1970-tallet flyttet også broren David til London. Sammen med venner fra Loughton College dannet de etter hvert gruppa Café Racers.

Virke[rediger | rediger kilde]

Knopfler er en av de mest kjente gitaristene i verden. Det populære musikkmagasinet Rolling Stone Magazine ranket i 2003 Knopfler som nummer 27 på sin liste over de «100 beste gitaristene gjennom tidene» [19] Knopfler har en sangstemme med begrenset register, men med en følsom, lavmælt og sympatisk stil[18] og med tekster preget av vidd og referanser.[10] Knopfler var særlig inspirert av Bob Dylans vokale frasering, Bruce Springsteens musikk og J.J. Cales «laidback»-stil.[16][20] Chet Atkins og Eric Clapton (som også var inspirert av J.J. Cale) var viktige inspirasjoner til Knopflers særegne, glassklare og følsomme stil.[11][10]

Dire Straits[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Dire Straits

Knopfler under konsert med Dire Straits i Zagreb, 1983.

Knopfler ble kjent som låtskriver, vokalist og gitarist i rockegruppa Dire Straits der også broren David medvirket. Karrieren startet imidlertid med gruppa Café Racers i 1977. Etter et par utskiftninger i mannskapet byttet gruppa navn til Dire Straits, som kom med sitt første album i 1978. Debuten var med singelen Sultans of Swing som opprinnelig ble spilt som en demo på BBC Radio London der den fikk stor oppmerksomhet og plateselskapenes representerte vare ute etter bandet. Med sin tradisjonelle rock avvek bandet og Knopfler fra samtidens punk og New Wave. Bandet ble særlig populært i USA.[12][16]

Med Making Movies (der Knopfler spilte alle gitarene selv) var bandet et av de mest populære på den tiden og Knopfler var en respektert gitarist med særegen stil. Til albumet Love Over Gold (1982) laget Knopfler lengre og mer kompliserte musikkstykker blant annet den Bruce Springsteen-pregede «Telegraph Road». Han bodde på den tiden i New York og hadde full kontroll med innspillingen av Love over Gold.[16][10]

Brothers in Arms (1985) var bandets største suksess, den til da mest solgte platen i Storbritannia med 20 millioner kopier og var preget av tradisjonelle korte poplåter. Albumet toppet platelistene i mange land blant annet USA og Norge. Samtidig reiste bandet på verdensturne som inkludert 117 byer med flere hundre konserter, inkludert 13 utsolgte konserter på Wembley Arena og straks etter i juli 1985 medvirket bandet på Live Aid. Knopfler laget deler av musikken til filmen Color of Money av Martin Scorsese.[10][16] «Private Dancer» var til overs fra Love over Gold og ble deretter innspilt av Tina Turner og tittellåt på albumet Private Dancer.[21]

I 2018 ble Dire Straits og dermed Mark Knopfler innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.[22]

Annet musikalsk virke[rediger | rediger kilde]

Knopfler arbeidet so som gitarist og produsent for Bob Dylan.

Etter oppløsningen av Dire Straits i 1995 gjorde Mark Knopfler solokarriere, og han har siden utgitt flere album.

Mark Knopfler var medlem av countrygruppa The Notting Hillbillies, som i 1990 ga ut albumet Missing... Presumed Having a Good Time.[10] Det ble med det ene albumet, selv om denne gruppa ved flere veldedige anledninger har kommet sammen igjen. Knopfler er dessuten kjent for sitt samarbeid med den kjente amerikanske gitaristen Chet Atkins (1924–2001), som han i 1990 ga ut albumet Neck and Neck sammen med. Han har dessuten samarbeidet nært med artister som Bob Dylan, Bryan Ferry, Eric Clapton, Jools Holland og Steely Dan.[trenger referanse] Knopfler spilte gitar på Dylans Slow Train Coming (1979). Dylan tok kontakt med Knopfler etter å hørt det relativt nye bandet Dire Straits live i Los Angeles. Senere var Knopfler produsent for og gitarist på Dylans album Infidels.[18][23] Knopfler medvirket på Steely Dans album Gaucho (1980).[16] Han har produsert album for Tina Turner,[trenger referanse] Randy Newman, Aztec Camera (albumet Knife 1984)[16] og Emmylou Harris. Sistnevnte ga han dessuten ut albumet All the Roadrunning sammen med i 2006.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Knopfler har vært gift tre ganger, først med Kathy White, som han hadde vært sammen med siden skoledagene. De separerte før Knopfler flyttet til London for bli med i Brewers Droop in 1973. Knopflers giftet seg for andre gang i november 1983 med Lourdes Salomone som han fikk tvillingsønner med. De ble født i 1987. Ekteskapet ble oppløst i 1993. På Valentinsdagen 1997 på Barbados, giftet Knopfler seg med den britiske skuespilleren og forfatteren Kitty Aldridge, som han hadde kjent i tre år. Knopfler og Aldridge har to døtre, Katya Ruby Rose og Isabella “Issy”, som er en skuespiller.

Knopfler er fan av fotballaget Newcastle United F.C. «Going Home (Theme of the Local Hero)» blir brukt av Newcastle United før alle hjemmekamper.

Knopfler har en samling av klassiske biler som han iblant bruker i billøp og stiller ut på forskjellige show, blant annet en Maserati 300S og en Austin-Healey 100S.

Det er beregnet at Knopfler har en formue på 75 millioner pund, ifølge "Sunday Times Rich List" fra 2018, noe som gjør ham til en av de 40 rikeste i den britiske musikkindustrien.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Diskografien nedenfor er ikke nødvendigvis fullstendig.

«Private Dancer» ble komponert av Knopfler og innspilt av Tina Turner (bildet)

Dire Straits album[rediger | rediger kilde]

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

Filmalbum[rediger | rediger kilde]

Mark Knopfler har gjort flere musikalske verk for filmer, både under og etter suksessen med Dire Straits.

Samarbeidsalbum[rediger | rediger kilde]

Box sets[rediger | rediger kilde]

  • 2013 – The Studio Albums 1978–1991 (LP)
  • 2020 – The Studio Albums 1978–1991 (CD)
  • 2023 – Live 1978–1992

EP'er[rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1983 – «Going Home: Theme of the Local Hero»
  • 1996 – «Darling Pretty»
  • 1996 – «Cannibals»
  • 1996 – «Rüdiger»
  • 2000 – «What It Is»
  • 2001 – «Sailing to Philadelphia»
  • 2001 – «Silvertown Blues»
  • 2002 – «Why Aye Man»
  • 2004 – «Boom, Like That»
  • 2005 – «The Trawlerman's Song»
  • 2006 – «All the Roadrunning» (med Emmylou Harris)
  • 2006 – «This is Us» (med Emmylou Harris)
  • 2006 – «Beachcombing» (med Emmylou Harris)
  • 2007 – «True Love Will Never Fade»
  • 2007 – «Punish the Monkey»
  • 2009 – «Border Reiver»
  • 2009 – «Remembrance Day»
  • 2012 – «Redbud Tree»
  • 2015 – «Beryl»
  • 2015 – «Skydiver»
  • 2018 – «Good on You Son»
  • 2018 – «Back on the Dance Floor»

Filmvideoer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119145006, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ filmportal.de, Filmportal-ID 9440b88a261e46878bee9675098e2219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w60872gb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  6. ^ a b Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3313, Wikidata Q99181182 
  7. ^ http://therangeplace.boards.net/thread/2730/mark-knopfler.
  8. ^ http://headbutler.com/music/rock/mark-knopfler.
  9. ^ Brackett, Nathan (2004). The New Rolling Stone Album Guide. Simon & Schuster. s. 243. 
  10. ^ a b c d e f g h Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  11. ^ a b c Ose, Bård (1995). Rockens giganter. [Skien]: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  12. ^ a b c d Prown, Pete (1997). Legends of Rock Guitar: The Essential Reference of Rock's Greatest Guitarists. Hal Leonard Corporation. 
  13. ^ «RIP Paddy Moloney». The Journal of Music (engelsk). Besøkt 18. november 2022. 
  14. ^ «The Chieftains play again: How the iconic trad band’s first American recordings are finally getting a release». independent (engelsk). Besøkt 18. november 2022. 
  15. ^ Hvem, hva, hvor: Aftenpostens aktuelle oppslagsbok. Oslo: Schibsted. 1979. ISBN 8251607566. 
  16. ^ a b c d e f g h i j k Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518206. 
  17. ^ a b «The story of Mark Knopfler of Dire Straits' first guitar». faroutmagazine.co.uk (engelsk). 31. august 2022. Besøkt 18. november 2022. 
  18. ^ a b c Ose, Bård (1995). Rockens giganter. Skien: Telemarksavisa. ISBN 8299372402. 
  19. ^ «Greatest Guitarists of All Time». Arkivert fra originalen 19. august 2013. Besøkt 17. november 2022. 
  20. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518109. 
  21. ^ Turner, Tina (1987). Jeg, Tina: historien om mitt liv. Oslo: Dreyer. ISBN 8209104209. 
  22. ^ Omtale på æresgalleriets nettsted; besøkt 24. mars 2018.
  23. ^ Simpson, Dave (11. oktober 2011). «Bob Dylan and Mark Knopfler – review». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. juli 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mark_Knopfler&oldid=24309245»