J.J. Cale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
J.J. Cale
J J Cale Munich 75.jpg
Født5. desember 1938
Oklahoma City
Død26. juli 2013 (74 år)
La Jolla
Ektefelle Christine Lakeland
Utdannet ved Central High School
Beskjeftigelse Gitarist, sanger-låtskriver, sanger, komponist, musiker
Nasjonalitet USA
Musikalsk karriere
Sjangerfolkemusikk, blues
Instrumentgitar, vokal
Aktive år1958
PlateselskapShelter Records
Nettstedhttp://www.jjcale.com/
IMDbIMDbRedigere på wikidata

John Weldon «J.J.» Cale (født 5. desember 1938 i Oklahoma City, død 26. juli 2013 i La Jolla) var en amerikansk sanger, gitarist og sangskribent.

Cale er mest kjent som låtskriver av sanger som andre artisters gjorde til store hits, eksempelvis Eric Claptons innspillinger av «After Midnight» og «Cocaine». Selv hadde Cale relativt begrenset kommersiell suksess med sine sparsomt instrumenterte, minimalistisk pregede innspillinger, men nøt til gjengjeld stor respekt blant mange musikere.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

John Weldon Cale vokste opp i Tulsa, Oklahoma. I 1956 sluttet han skolen og tok småjobber samtidig som han forsøkte å slå seg gjennom som musiker. Han hevdet selv at hans spesielle sologitarstil ble til påvirket av rockabilly-musikk og gitarister som Clarence Gatemouth Brown, Chet Atkins, Les Paul og Chuck Berry.[1] På slutten av 1950-årene utviklet Leon Russell og J.J. Cale Tulsa-sounden, en blanding av rockabilly, blues, jazz og country.[2]

På grunn av mangel på suksess var Cale nær ved å gi opp musikerkarrieren da Eric Clapton i 1970 plutselig fikk en hit med «After Midnight», en sang Cale hadde skrevet noen år før. For Clapton ble dette starten på karrieren som soloartist og for Cale starten på en levevei som låtskriver av hits i verdensklasse.

Cale likte seg best utenfor rampelyset, han turnerte lite og gav ut album med ujevne mellomrom. I flere av sine sjeldne intervjuer la ha vekt på at han regnet royalty-utbetalingene som anerkjennelse nok, ellers ville han helst være i fred.[3] «Det finnes entertainere og det finnes musikere», sa Cale selv i 1988, «selv var jeg ingen entertainer.»[4]

Første halvdel av 1970-årene regnes som J.J. Cales beste periode, med album som Naturally (1971), Really (1972), Okie (1974) og Troubadour (1976). I samme periode hadde han noen mindre hits med «Magnolia», «Crazy Mama», «Lies» og «Hey Baby». Av disse kom «Crazy Mama» høyest på Billboard-listene med en 22.-plass.

I 2006 spilte Cale og Clapton i fellesskap inn The Road to Escondido, et album som i 2008 vant Grammy i klassen beste samtids-bluesalbum. Cales siste utgivelse, Roll On (2009), regnes å være på linje med hans beste album fra tidlig 1970-tallet.[5]

J.J. Cale døde på sykehuset i La Jolla etter et hjerteinfarkt.

Etter Cales død samlet Eric Clapton en gruppe musikere for å spille inn en tributt-CD: The Breeze: An Appreciation of JJ Cale (2014) som ble sluppet på årsdagen for Cales død. I tillegg til Clapton selv bidro musikere som Tom Petty, Willie Nelson, Mark Knopfler, Derek Trucks, Don White, Christine Lakeland og mange andre på innspillingene. Albumet inneholder 16 av Cales mest kjente sanger.

Det har vist seg at Cale hadde mange uutgitte innspillinger liggende i skuffene, og i 2019 kom et album med 15 tidligere upubliserte sanger, Stay Around.

Musikkstil og betydning som låtskriver[rediger | rediger kilde]

Både vokalt og instrumentalt framførte Cale musikken sin lavmælt, behersket og tilbakelent, ofte langsommere enn det som var vanlig i populærmusikken på hans tid. Mange av innspillingene er laget med enkle midler, på flere av albumene spiller han alle instrumentene selv; idealet hans var at det skulle høres ut som han satt og spilte ute på verandaen. På grunn av den sparsomme instrumenteringen og det enkle lydbildet, manglet det ikke på kritikere som beskyldte ham for å være ensformig og kjedelig. Til gjengjeld holdt mange framstående musikere Cale svært høyt.

Eric Clapton betegnet Cale som «en overlegen musiker... en av mestrene»[6] og uttalte at han var en tilhenger av Cales minimalistiske stil.[7]

Neil Young uttalte: «Når jeg tenker på store gitarister tenker jeg på Jimi Hendrix og JJ Cale. Det finnes ingen større enn ham.»[8]

Mark Knopfler regnet Cale som sin favorittmusiker, og både hans egen tilbakelente gitarstil og Dire Straits' lydbilde er tungt influert av Cale.[9]

Noen kjente coverversjoner[rediger | rediger kilde]

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1971 Naturally
  • 1972 Really
  • 1974 Okie
  • 1976 Troubadour
  • 1979 5
  • 1981 Shades
  • 1982 Grasshopper
  • 1983 8
  • 1984 La Femme de Mon Pote
  • 1990 Travel Log
  • 1992 Number 10
  • 1994 Closer to You
  • 1996 Guitar Man
  • 2004 To Tulsa and Back
  • 2006 The Road to Escondido (med Eric Clapton)
  • 2007 Rewind: The Unreleased Recordings
  • 2009 Roll on
  • 2019 Stay around

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ laut.de-Biographie: J.J.-Cale
  2. ^ «laut.de-Biographie. J.J. Cal»
  3. ^ nekrolog i laut.de
  4. ^ «Es gibt Entertainer und es gibt Musiker, [...] Ich selbst war nie ein Entertainer.» Sitert i Sebastian Münster: rp-online
  5. ^ Max Bell: loudersound.com
  6. ^ a superior musician… one of the masters. Sitat fra Max Bell, loudersound.com
  7. ^ I’m a fan of his recorded sound. His minimalism is the way I want to go. He has a unique approach, and I wanted to avail myself of that. Sitat fra Max Bell, loudersound.com
  8. ^ «When I think of great guitarists I think of Jimi Hendrix and JJ Cale. There is no one better than him.» Sitat fra Max Bell, loudersound.com
  9. ^ «Dire Straits, the most popular British band of the late 1970s and early Eighties, were indebted to Cale’s sound — Mark Knopfler regularly citing Cale as his favourite musician.» Nekrolog i The Telegraph

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]