Parklind

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Parklind
Parklind i Danmark
Parklind i Danmark
Vitenskapelig(e)
navn
:
Tilia × europaea
L.
Norsk(e) navn: parklind
Biologisk klassifikasjon:
Rike: planter
Divisjon: karplanter
Klasse: blomsterplanter
Orden: kattostordenen
Familie: kattostfamilien
Underfamilie: Tilioideae
Slekt: lind
Habitat: hager og parker, men også viltvoksende
Utbredelse: Europa

Parklind (Tilia × europaea) er et løvtre av lindeslekten innenfor kattostfamilien. Treet er en hybrid mellom lind (Tilia cordata) og storlind (Tilia platyphyllos).

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det er et stort tre som blir 30–40 m høyt. Røttene danner rotskudd, og stammen har nyskudd langt nede. Bladplatene er med sine inntil 10 cm noe større enn hos vanlig lind, men langt mindre enn hos storlind (inntil 15 cm). Formen er den samme skjeve og hjerteformede som hos lind, men ikke fullt så skjeve som på storlind. Bladene er snaue og blekgrønne, men har små hvite eller lysebrune hårdusker i nervevinklene på undersiden. De er ofte infisert med galler. Det er som regel ingen utpreget høstfarge. Blomsterkvasten har 4–10 blomster hengende, mens de to nøttene i hver fruktkvast er om lag 8 mm store. Nøtten har lave lister, mens nøtten hos vanlig lind er omtrent helt glatt. Parklind danner sjelden eller aldri fertile frø.[1][2][3]

Dyrking[rediger | rediger kilde]

Hybriden forekommer naturlig der foreldreartene vokser sammen i Europa. De to artene har riktignok litt ulik blomstringstid, men med nok overlapp til at hybridisering kan skje. Parklind var blant de hyppigst dyrkede løvtrærne i Europa fra 1600-tallet til rundt 1960. Sølvlind og krimlind har senere erstattet parklind i Mellom-Europa fordi de ikke danner rotskudd, blir lite angrepet av insekter og bedre tåler vegsalt og komprimert jord. Kultivaren 'Wratislaviensis' har lyst gyllengule blad om våren, som senere blir grønne, og guloransje til gul høstfarge.[4]

Parklind er svært vanlig dyrket i Norge nordover til Vesterålen i herdighetssone 5. Den plantes i hager, parker, kirkegårder og langs gater. Den er forvillet noen steder på Sør- og Østlandet, men ser ikke ut til å kunne reprodusere.[3][1][5]

Humledød[rediger | rediger kilde]

Det blir ofte observert store mengder døde og døende humler under parklind i blomstringstiden, særlig i tørre somre.[6] Dette skjer ikke hvert år. Nøyaktig hvorfor så mange humler dør er ikke kjent. Flere teorier har blitt satt fram. En går på at lindetrær, både enkeltarter (parklind og sølvlind), og også enkelttrær, produserer forholdsvis mye av sukkerarten mannose som humler ikke kan fordøye. Teorien er at når det er varmt og tørt stiger mannose-andelen av nektaren, noe som går ut over humlene, men bare i liten grad bier.[7] En annen teori er at trærne går tom for nektar og at humlene sulter ihjel. Lindetrær generelt skiller ut duftstoffer som virker tiltrekkende på humler og andre pollinerende insekter, og ofte vil det være frenetisk aktivitet i blomstene. Når blomstene går tomme, vil bier fly videre, mens humler, som er mindre metodiske, blir i treet på grunn av duftstoffene til de dør av matmangel.[8][9]

Kunnskapen om humledød er oppsummert i to studier, en norsk og en engelsk, som ble publisert i 2017. Den finnes ingen dokumentasjon på at lindenektar inneholder mannose eller andre giftstoffer, så den teorien avvises. Det ville også være merkelig om et insektpollinert tre skulle forgifte sine viktigste pollinatorer. Det kan tenkes at humlene lokkes til blomstene på grunn av duftstoffer og koffein etter at nektarproduksjonen er redusert, men denne hypotesen må underbygges med mer forskning. Lindetrær sprøytes ikke med insektmidler i Norge, så den forklaringen er ikke aktuell. Sult eller alderdom er den mest sannsynlige dødsårsaken. Predasjon fra kjøttmeis og veps kan også være viktig. En tysk studie viser at 76 % av døde humler under sølvlind har predatorskader, og i en studie utført i Trondheim hadde nesten 90 % av døde humler under lindetrær fugleskader.[10][11][12][13]

I Fremmedartslista 2018 er parklind vurdert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Ekspertkomiteen for karplanter finner ingen sammenheng mellom parklind og humledød.[5]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Det Norske hageselskap (1998). Hageselskapets sortsliste (9 utg.). Oslo: Grøndahl Dreyer. s. 72–73. ISBN 82-504-2454-9. 
  2. ^ B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 389. ISBN 978-82-05-42485-2. 
  3. ^ a b A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 359. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ R. Lancaster (1977). Trær i hagen. Oversatt av K.E. Aarthun. Stavanger: Stavanger Lithografiske Anstalt A/S. s. 135. ISBN 82-990430-2-6. 
  5. ^ a b «Parklind Tilia × europaea». Fremmedartsbasen 2018. Besøkt 22. april 2019. 
  6. ^ I.-K. Lindin (1. august 2014). «Massedød blant humler på grunn av parktre». NRK Møre og Romsdal. Besøkt 27. juli 2015. 
  7. ^ T. Pawlikowski (2010). «Pollination activity of bees (Apoidea: Apiformes) visiting the flowers of Tilia cordata Mill. and Tilia tomentosa Moench in an urban environment» (PDF). Journal of Apicultural Science. 54 (2): 73–79. 
  8. ^ F. Ødegaard (6. november 2014). «Stort kunnskapsbehov om massedød: Sulter humlene ihjel foran matfatet?». Aftenposten. Besøkt 27. juli 2015. 
  9. ^ L. Kluge (17. juli 2014). «Ett av Norges vanligste bytrær dreper humler». Besøkt 18. juli 2014. 
  10. ^ Vitenskapskomiteen for mat og miljø (2017). Assessment of the potential connection between Tilia trees and bumblebee death. Scientific Opinion on the Panel on Alien Organisms and Trade in Endangered species of the Norwegian Scientific Committee for Food Safety. Oslo. ISBN 978-82-8259-272-7. 
  11. ^ H. Koch og P.C. Stevenson (2017). «Do linden trees kill bees? Reviewing the causes of bee deaths on silver linden (Tilia tomentosa)». Biology Letters. 13 (9). doi:10.1098/rsbl.2017.0484. 
  12. ^ J. Wesenberg (2017). «Mordertreet slår til igjen». Blyttia. 75 (3): 192–193. 
  13. ^ T. Bollingmo (18. januar 2018). «Lindefella». Humleskolen. Besøkt 28. april 2019. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]