Konglebit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Konglebit
Eurasisk hannfugl (øverst) Nordamerikansk hannfugl (nederst)
Eurasisk hannfugl (øverst)
Nordamerikansk hannfugl (nederst)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Pinicola enucleator
Vieillot, 1807
Norsk(e) navn: konglebit
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Finkefamilien
Underfamilie: Pyrrhulini
Slekt: Pinicola
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: boreal barskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Konglebit
Underarter:
  • se inndeling!

Konglebit (Pinicola enucleator) er en art i den monotypiske slekten Pinicola, som inngår i tribuset Pyrrhulini i underfamilien Carduelinae, som er en av tre underfamilier i finkefamilien (Fringillidae). Arten lever i stor grad av frø med hardt skall. Den er nærmest beslektet med dompapene. Konglebiten ble avbildet på den canadiske 1000$ seddelen i 1986-serien. Ni underarter anerkjennes, men noen regner både ti og elleve.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Eurasisk hunnfugl
Nordamerikansk hunnfugl

Konglebit blir omkring 18,5–25,5 cm lang og veier typisk 42–77 g, avhengig av underart og kjønn.[1] Hannene blir noe større enn hunnene. Underarter fra den nye verden er generelt større enn de fra den gamle verden.[1]

Fjærdrakten varierer både mellom kjønnene og underartene.[1] Hos nominatformen har voksne individer lang, svart stjert som grener seg ut mot enden. Vingene er svarte med hvite endefjær. Nebbet forholdsvis stort og nedoverbøyd mot spissen. Voksne hanner har rosa til rødt hode, rygg og bakende. Hunnfugl er oliven til gulaktig på hodet og bakende og gråaktig på rygg og underdeler.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Konglebiten er utbredt i det boreale barskogbeltet i Eurasia og Nord-Amerika, inkludert i Skandinavia og i Alaska.[1] I Norge hekker den i Finnmark, Hedmark og Oppland.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Arten regnes i hovedsak som en standfugl, men noen er også kortdistansetrekkere.[1] Hvor langt og hvor mange som trekker avhenger av tilgangen på mat.[1] Arten opptrer solitært eller parvis når den eter; utenfor hekketiden også i mindre grupper. Den kan imidlertid opptre i større flokker når den invaderer nye matområder, herunder også i blanda grupper (i Russland spesielt med arter i slektene Loxia og Pyrrhula, og i det vestre USA sammen med sidensvans (Bombycilla garrulus)).[1]

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Den eter frø, skudd, knopper, små virvelløse dyr og bær, spesielt einerbær og rognebær.

Hekking[rediger | rediger kilde]

Pinicola enucleator

Reiret bygges vanligvis i ei gran, furu eller et bjørketre. Reiret plasseres i ca. 2 meters høyde. Eggene (3-5 egg) legges fra slutten av mai til midten av juni. Rugetiden er fra 13 til 15 dager.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen og rekkefølgen av den følger HBW Alive og er i henhold til Collar, Newton & Bonan (2017).[2] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[3] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser i påvente av offisielle navn.

Treliste

De foreslåtte rasene alascensis (fra Nushagak, Alaska) og eschatosa (fra Harry's River, Newfoundland) regnes som konspesifikke med leucura (amerikansk konglebit).[1] Rasen pacata blir av og til inkludert i kamtschatkensis.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Clement, P. (2017). Pine Grosbeak (Pinicola enucleator). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Collar, N., Newton, I. & Bonan, A. (2017). Finches (Fringillidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona
  3. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]