Joseph Zong Huaide (Shandong)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Joseph Zong Huaide
Født12. mai 1917Rediger på Wikidata
HuantaiRediger på Wikidata
Død27. juni 1997Rediger på Wikidata (80 år)
BeijingRediger på Wikidata
Utdannet ved Fu Jen katolske universitetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata

Joseph Zong Huaide (kinesisk: 宗怀德, pinyin: Zōng Huáidé;; født 12. mai 1917 i provinsen Shandong i Kina, død 27. juni 1997 i Beijing) var en katolsk biskop i Folkerepublikken som fra 1992 til sin død var formann både for den regimetro kinesiske patriotiske katolske forening (KPKF) og den kinesiske katolske bispekonferanse (KKBK) som denne forening organiserte og opprettet i 1980.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zong kom fra provinsen Shandong. Familien kunne spore sine katolske røtter 200 år tilbake i historien, og var i slekt med to andre kinesiske biskoper, Alfonso Zong Huaimu av Yantai, og Joseph Zong Huaide av Sanyuan i Shaanxi.[1]

Prest[rediger | rediger kilde]

I 1938 begynte han sine prestestudier ved Jinans katolske presteseminar og ble presteviet i 1943. Zong begynte sin prestetjeneste i en landsbymenighet, men ble generalvikar for bispedømmet Zhoucun i 1949. Da kommunistene vant makten i landet samme år, begynte snart en urolig tid med utrenskninger, fengslinger og andre forfølgelser. De prestene som etterhvert var villige til å fungere på den nye regjerings premisser, og bryte båndet med Vatikanet, fikk opprette Den kinesiske patriotiske katolske forening. Foreningen var sterkt kontrollert av myndighetene.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Han var blant prestene som aksepterte en nasjonal katolsk kirke, og Zong ble bispeviet uten pavelig mandat[2] 1. juni 1958. og innsatt som biskop av Zhoucun. Etter noen år ble han i tillegg overdratt ansvaret for nabobispedømmet Jinan, begge i provinsen Shenyang.

Under kulturrevolusjonen, som også rammet det segmentet av katolske geistlige som hadde innrettet seg med medlemskap i Den patriotiske forening, var han blant dem som ble arrestert. Zong tilbragte over ti år i en omskolerings- og tvangsarbeidsleir, og slapp ikke ut før mot slutten av 1970-årene.

Etter løslatelsen gjenopptok han sitt aktive engasjement i Den patriotiske forening da forholdene for religiøse grupper som hadde regjeringens godkjennelse ble lettere. Under foreningens tredje nasjonale kongress i mai 1980 ble han valgt til dens leder. Zong mente at kompromiss med regjeringen, som krevde at den katolske kirke i landet opererte helt uavhengig av Vatikanet, var den eneste farbare vei.[trenger referanse]

Zong ble senere fungerende leder for den kinesiske katolske bispekonferanse. I 1992 ble han valgt til bispekonferansens leder. I bispekollegiet og i den patriotiske forening, var et tegn på den tillit myndighetene hadde til ham; ellers kunne han aldri ha blitt valgt.[trenger referanse] Han ble dessuten leder for det nyåpnede presteseminaret i Beijing. Hans oppgaver i hovedstaden gjorde at han hadde lite tid til å røkte sin hjord i bispedømmene Jinan og Zhouchun, og han fikk derfor utnevnt tre hjelpebiskoper til de to bispedømmene.

Under møter som fant sted mellom ledende katolikker fra Hongkong, representanter fra de kinesiske myndighetene og den lokale kinesiske katolske kirken i 1997 utelukket han ikke muligheten for at den kirken som løsrev seg fra Vatikanet kunne gå inn igjen som en del av den romersk-katolske kirken.[trenger referanse] Dette ville dog kun være mulig dersom Vatikanet ikke blandet seg inn i Kinas indre anliggender og ikke lengre anerkjente Taiwan diplomatisk sett.

Til tross for hans høyt profilerte verv, var Zong en heller sjenert og tilbaketrukket skikkelse.[trenger referanse] Det var tydelig at han ikke var den som fattet beslutningene verken i KPKF eller KKBK, og hans verv som formann i KPKF gjorde at han bare sjelden fikk invitasjoner fra utenlandske katolske organisasjoner eller organer.[trenger referanse]

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Bispevielser foretatt med Zong som hovedkonsekrator[rediger | rediger kilde]

Han ble fra 1980-tallet av hovedkonsekrator av en rekke kinavalgte «patriotiske» biskoper som manglet pavelig mandat:[4]

  1. Paul Xu Zhenjiang, biskop av Shenyang i Liaoning (24. juli 1981 i Beijing),
  2. Lawrence Zhang Wenbin, biskop av Weinan i Shaanxi (24. juli 1981 i Beijing),
  3. Augustine Zhao Jingnong, biskop av Tianshui i Gansu (24. juli 1981 i Beijing),
  4. Matthias Ma Longlin, biskop av Suzhou i Jiangsu (24. juli 1981 i Beijing),
  5. Joseph Qian Huimin, biskop av Nanjing i Jiangsu (24. juli 1981 i Beijing),
  6. Peter Paul Li Panshi, biskop av Jiangmen i Guangdong (27. september 1981 i Guangzhou),
  7. John Cai Tiyuan, biskop av Shantou i Guangdong (27. september 1981 i Guangzhou),
  8. John Ji Huairang, biskop av Xi'an i Shaanxi (18. desember 1981)
  9. Benedict Bonaventura Zhang Xin, biskop av Taiyuan i Shanxi (18. desember 1981)
  10. Roch Liu Dianchi, biskop av Jilin i Jilin (10. oktober 1982),
  11. John Liu Dinghan, biskop av Xianxian i Hebei (10. oktober 1982),
  12. Stephen Li Side, hjelpebiskop i Shanghai (22. januar 1985),
  13. Aloysius Jin Luxian, hjelpebiskop i Shanghai (27. januar 1985 i Shanghai),
  14. John Li Xuesong, biskop av Jilin i Jilin (22. september 1985),
  15. Joseph Zhu Huayu, biskop av Bengbu i Anhui (30. november 1986),
  16. Louis Yu Runchen, biskop av Hanzhong i Shaanxi (30. november 1986),
  17. Joseph Huang Ziyu, biskop av Xiamen i Fujian (30. november 1986),
  18. Peter Zhang Shizhi, biskop av Mindong i Fujian (30. november 1986),
  19. Philip Xu Lizhi, hjelpebiskop i Xiwanzi-Chongli i Hebei (31. mai 1987)
  20. John Wu Shizhen, biskop av Nanchang i Jiangxi (6. september 1987),
  21. Simon Qu Tianxi, biskop av Changsha i Hunan (8. desember 1987),
  22. Anthony Wang Zicheng, biskop av Lixian i Hunan (8. desember 1987),
  23. James Zhao Ziping, hjelpebiskop i Jinan i Shandong (24. april 1988),
  24. Samuel Guo Chuanzhen, hjelpebiskop i Jinan i Shandong (24. april 1988),
  25. Paul Han Xirang, biskop av Qingdao i Shandong (24. april 1988),
  26. Joseph Sun Zhibin. biskop av Yidu i Shandong (24. april 1988),
  27. Joseph Ma Xuesheng, biskop av Zhoucun i Shandong (24. april 1988),
  28. Zhang Hualiang, biskop av Shenyang i Liaoning) (16. oktober 1988),
  29. Andreas Anicetus Wang Chongyi, biskop av Guiyang i Guizhou (4. desember 1988),
  30. Anthony Zhong Quanzhang, biskop av Meixian i Guangdong (7. mai 1989),
  31. Paul Jiang Taoran, biskop av Zhengding i Hebei (21. mai 1989),
  32. Pius Jin Peixian, biskop av Shenyang i Liaoning (21. mai 1989),
  33. Francis Zhang Fengzao, biskop av Wuhu i Anhui (27. mai 1990),
  34. Louis Liu Huanbo, biskop av Harbin i Heilongjiang (26. august 1990),
  35. Francis Xavier Guo Zhengji, biskop av Shanba i Indre Mongolia (28. oktober 1990),
  36. Simon (Andreas) Zhu Wenyu, biskop av Chifeng i Indre Mongolia (28. oktober 1990),
  37. Joseph Zhen Changcheng, biskop av Fuzhou i Fujian (24. februar 1991),
  38. Michael Xie Chaogang, biskop av Xichang i Sichuan (5. mai 1991),
  39. Matthew Pan Deshi, biskop av Baoding i Hebei (8. desember 1991),
  40. John Baptist Liu Jingshan, biskop av Yinchuan i Ningxia Hui (1. oktober 1993),
  41. Stanislaus Han Daoyi, biskop av Kaifeng i Henan (7. november 1990),
  42. Benedict Cai Xiufeng, biskop av Wuzhou i Guangxi (3. desember 1993),
  43. Joseph Liu Yuanren, biskop av Nanjing i Jiangsu (7. desember 1993).

Som medkonsekrerende biskop:[rediger | rediger kilde]

  1. Nicholas Shi Lunguo, biskop av Yanzhou i Shandong (mai 1960).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ UCAnews.com: «TWO BISHOPS SHARE IDENTICAL CHINESE AND CHRISTIAN NAMES», publisert 15. februar 1989. Besøkt 18. november 2015.
  2. ^ UCA-news.com: HEAD OF GOVERNMENT-APPROVED BISHOPS´ CONFERENCE DIES OF HEART ATTACK datert 30. juni 1997, besøkt 25. november 2015.
  3. ^ zonghd, lest 4. desember 2020
  4. ^ zonghd, lest 4. desember 2020

Kilder[rediger | rediger kilde]