Antonio Riberi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Antonio Riberi
Født 15. juni 1897
Monaco
Død 16. desember 1967
Roma
Nasjonalitet Italia
Religion Den romersk-katolske kirke

Antonio Riberi (født 15. juni 1897 i Monte Carlo i Monaco, død 16. desember 1967 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og var tilknyttet det pavelige diplomati.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Antonio Riberi fikk sin teologiske og filosofiske utdannelse ved presteseminaret i Cuneo i Piemonte i Italia, ved Det pavelige universitet Gregoriana og den pavelige diplomatskolen i Roma og ved Institutt for sosialvitenskaper i Bergamo.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble presteviet i 1922 og tilknyttet det pavelige diplomati i 1925. Han ble først postert i Bolivia. Fra 1930 til 1934 var han tilknyttet det apostoliske nuntiatur i Irland.

Coat of arms of Antonio Cardinal Riberi.svg

Biskop[rediger | rediger kilde]

Så kom han til Mombasa som titulærbiskop (bispeviet i oktober 1934) og apostolisk delegat til de afrikanske misjoner som var understilt Kongregasjonen for troens utbredelse 19341939.

Under annen verdenskrig var han ansvarlig for koordinasjonen av Pavestolens omsorg for krigsfanger og sårede soldater 19391946.

Han var internuntius i Kina fra 1946, med sete i den daværende hovedstad Nanking. Under sin tisd i Kina bispeviet han i 1949 den senere kardinal Ignatius Kung Pin-Mei. Etter kommunistenes seier i Den kinesiske borgerkrig og utropelse av Folkerepublikken Kina den 1. oktober 1949 bad han om audiens hos Mao Zedong med tanke på overflytting til Beijing. Han fikk ikke noe svar.

Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.[1] Etter aksjonene for å opprette en katolsk San Zi Yun Dong-kirke sendte han i slutten av mars et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. Renmin Ribao fremholdt der som «Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»,[2] det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og Renbin Ribao konkluderte senere med at han var «en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco».[3] Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest[4], og i november det endelige svar: Utvisning,[5] beskyldt for spionasje.[6]

Han dro da, etter en kort tid i Hongkong, til Taiwan der han fortsatte til 1959 som nuntius til Kuomintangregjeringen.

Han var nuntius i Irland 19591962, og nuntius i Spania 19621967.

Han deltok under Annet Vatikankonsil 19621965.

Han ble kreert til kardinaldiakon av pave Paul VI 25. juli 1967 med S. Girolamo della Carità som tittelkirke. Noen måneder senere døde han i Roma.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Godfrey Sieber O.S.B.: Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950). Nettsted besøkt 15. mars 2007.
  2. ^ «Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries», i Renmin Ribao, Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  3. ^ «The Chinese People Cannot Tolerate It», i Renbin Ribao, Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  4. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 93
  5. ^ John W. Witek (1994): Anmeldelse av B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986, i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363
  6. ^ TIME Magazine. Prayer for China 17 September 1951

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]