Den kinesiske patriotiske katolske forening

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den kinesiske patriotiske katolske forening (kinesisk: 中国天主教爱国会, pinyin: Zhōngguó Tiānzhǔjiào Àiguó Huì, forkortet KPKF, i engelsk litteratur varierende forkortet CPA, CPCA eller CCPA) er en avdeling av Folkerepublikken Kinas administrative avdeling for religiøse anliggender, formelt opprettet i 1957. KPKA, og strukturer opprettet i tilslutning til KPKA, er de eneste organisatoriske størrelser for katolikker som Folkerepublikken Kina anerkjenner som uttrykk for den katolske tro som sammen med fire andre trosretninger (protestantisme, buddhisme, islam og taoisme) tilkjennes rettslig status og vern.

Historie[rediger | rediger kilde]

1950-1956: Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Ett år etter at Folkerepublikken Kina ble utropt, tok i 1950 Det kinesiske kommunistparti fatt på arbeidet med å innordne de religiøse grupper i et folkefrontsystem inspirert av Stalins tilsvarende politikk i Øst-Europa årene før. De kristne trossamfunn ble gruppert i to: De forskjellige protrestantiske kirker, og den katolske kirke. Man søkte å organisere dem i hver sin «patriotisk» forening ledet av kirkefolk som samarbeidet med kommunistpartiet. Arbeidet på protestantisk side gikk raskt. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren og meget raskt kom en protestantisk patriotisk Tre-selv-bevegelse i stand.

I forhold til katolikkene gikk det tregere, motstanden mot kommunismen var meget sterk og det var vanskelig for partiet å finne villige samarbeidsparnere blant biskoper og prester.

Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i Guangyuan i Sichuan som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke».[1] En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan (Chongqing-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. China Mission Bulletin så på språkføringen og skrev at «det synes ikke å være ... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden».[2] Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter («Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme».[3]

Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.[4]

Regjeringen ville bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige internuntius i det gamle regimes hovedstad Nanjing, den monegaskiske erkebiskop Antonio Riberi. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem.[5] Etter aksjonene for å opprette en katolsk Tre-selv-kirke hadde han i slutten av mars sendt et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. Renmin Ribao fremholdt der som «Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»,[6] det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og Renbin Ribao konkluderte senere med at han var «en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco».[7] Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest[8], og i november det endelige svar: Utvisning.[9]

Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Nonneklostre ble anklaget for massemord av spedbarn på de barnehjem de drev, og biskoper, prester og nonner ble også beskyldt for spionasje. Utenlandske kirkefolk ble presset ut av landet, og en rekke kirkefolk ble fengslet eller drept.

Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved Fu Jen-universitetet i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved Aurora-universitetet, i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende.

1957-1966: Fra stiftelsen av Den kinesiske patriotiske katolske forening til kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I mars 1957 ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing for Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om Mao Zedongs Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang, en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt.[10] Blant viseformennene var presten Li Weikuang, som Paven hadde eksplisitt ekskommunisert. (Noe senere skulle han ble bispeviet uten pavelig godkjhenning). I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene».

I april 1958 ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing (for erkebispedømmet Hankou) og Mark Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi;[11] han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.[12]

Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, Ad Apostolicum Principis, som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.[13] Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.[14]

Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop Dominic Tang Yee-ming (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat.[15] Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer.[16] Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren James E. Walsh M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som «det store spranget»-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»).[17]

Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper.[18]

Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen.

I januar 1962 møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at

... særlig etter den sosialistiske skoleringskampanje i 1958 har geistlighet og katolske legfolk innsett at Den katolske kirke må godta rettledning fra Partiet og må være med på å følge sosialismens vei; de forstår også den romerske Hellige Stols reaksjonære karakter som, i tråd med USA-imperialismen, ved manipulasjon sikter mot en ødeleggelse av Det Nye Kina. Med faste grep har [KPKF] fått slutt på Dem Hellige Stols kontroll og realiserer sin oppgave som en selvbestemmende og selvstyrende kirke. ... Mange medlemmer av geistligheten og mange legfolk har etter å ha gjennomgått politisk indoktrinering, arbeidsdrilling der de ble stilt ansikt til ansikt med de sosiale realiteter, gjort fremskritt i reformeringen av sine poligtiske tankemåter. ... Konferansen påpekte at Partiet og regjeringen målbevisst gjennomfører religionsfrihetspolitikken og at katolikker nyter sann religionsfrihet, og at Partiet og regjeringen hegner om deres politiske stilling og deres livsunderlag. For dette uttrykte representantene på konferansen sin oppriktige takk til Partiet og regjeringen.[19]

Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkelliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer».[20]

Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt. Som en av viseformennene fortsatte Li Weikuang.

1966-1977: Under kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

I 1966 brøk kulturrevolusjonen inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet.[21] Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer.

Heller ikke de katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, gikk ikke fri. De ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til almen spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase.[22]

«Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro.[23]

Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve de facto sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene pro forma-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen.[24]

1978-1999: Etter kulturrevolusjonen[rediger | rediger kilde]

Fra 1978 begynte myndighetene gradvis å løslate prester og biskoper fra fengsler og arbeidsleirer, og endel hadde fysisk og psykisk styrke og mot til å gå tilbake til sitt kirkelige arbeide. Noen av dem samarbeidet da myndighetene bestemte seg for å gjenopplive Den kinesiske patriotiske katolske forening. Stadig flere kirker ble gitt tilbake til trossamfunnene, og ble tatt i bruk etter renovasjoner nødvendige etter rødegardistenes herjinger.

I mai 1980 kunne KPKF holde sin tredje nasjonale konferanse, etter et avbrudd på 18 år. Mer enn to hundre delegater fra den regjeringsregistrerte katolske kirke samlet i Beijing for dette, og i umiddelbar tilslutning var det dagene etter et møte for det som ble kalt «Den nasjonale forsamling av katolske representanter». Møtene bekreftet de gamle selvstyreprinsippene, og selv om man ville ha kontakt med «utenlandske venner» skulle det ikke være noen innblanding eller avhengighet. Dette var naturligvis en antipavelig markering. Leder for foreningen ble Joseph Zong Huaide, en av de første som i 1958 var blitt bispeviet uten pavelig mandat.

Man organiserte også en patriotisk bispekonferanse, og noe som ble kalt «Den kirkelige administrative kommisjon», og den «patriotiske» biskop av Shanghai, eks-jesuitten Louis Zhang Jiashu, ble valgt til formann for begge. Noe av det første konferansen gjorde, var å forfatte en skarp uttalelse mot «onde mennesker og reaksjonære krefter som i religionens navn skaper mirakler, sprer rykter, sår splid og forårsaker splittelser». Bakgrunnen var at etterkommere av katolske fiskere noen uker før hadde hatt en spontan tredagers pilegrimsferd til det stengte valfartsstedet Zose ved Shanghai, og brutt seg inn i de stengte og ramponerte kapeller for å be, og begynt med reparasjoner. Noen hadde hevdet at de hadde hatt visjoner av jomfru Maria. (I 1981 overtok Den patriotiske forening stedet; de to kirkene der ble åpnet og likeså ble et «patriotisk» presteseminar etablert der.[25])

Fra nå av frasa Den katolske patriotiske forening seg formelt rollen som tilsynsmyndighet over alle kirkelige anliggender, og omdefinerte sin rolle til eksterne anliggender og kirke-stat-relasjoner. Ansvaret for læremessige og sjelesørgeriske anliggender ble gitt til kleresiet og kirkelige ledere.

I 1992 kom nok en reorganisering, idet Bispekonferansen ble satt på samme nivå som Den katolske patriotiske forening, mens Den kirkelige administrative kommisjon ble redusert til en komite understilt Bispekonferansen og med ansvar for sjelesørgeriske anliggender. Det ble dessuten etablert fem komiteer i tillegg, for seminarutdannelse, liturgi, teologistudier, finansiell utvikling og internasjonale relasjoner. Initiativer innen disse områder gjorde det klart at de nye strukturendringer ble effektivt implementert. Fra 1990-årene har utvalgte seminarister og geistlige kunnet reise ut for videre teologisk utdannelse ved katolske seminarer og universiteter i USA. Et resultat for dette har vært utviklingen av flere kanaler for en fremtidig forsoning mellom Pavestolen og Den åpne kirke.

Med mange opp- og nedturer har den åpne kirkes holdning til det pavelige primat blitt mer og mer imøtekommende. Bønnen for paven som var blitt fjernet fra boken «Kompendium av viktige bønner», ble gjeninnført i 1982. I februar 1989 tillot regjeringen i det såkalte Dokument 3 at man hadde en åndelig affiliering til Pavestolen, og ved Bispekongeransens møte i april 1989 anerkjente de straks og offentlig paven som den katolske kirke som kirkens åndelige leder. Ved slutten av 1990-årene hadde de fleste åpne menigheter også gjeninnsatt bønnen for paven under Messens eukaristiske bønn.

I årene etter 1980 var det mange steder en dyp kløft mellom de katolikker som levde sitt kirkelige liv i statsautoriserte former, og de som nektet å gjøre det. Men bitterhet og mistro begynte gradvis sluppet taket hos stadig flere, og de to gruppene begynte gå innlede praktisk samarbeide på en del steder og felter. Forsoningen mellom gruppene førte til at skillelinjene mellom dem begynte å bli utvisket. Troskap overfor paven var ikke lenger samme prøvestein som før etter at pave Johannes Paul II legitimiserte stadig flere av den åpne kirkes biskoper og de fleste av deres nye biskoper ble ordinert etter å ha innhentet pavelig godkjenning. For yngre generasjoner av prester, nonner og lekfolk betød de gamle skillelinjer mindre og mindre.[26]

Aktuelle problemstillinger[rediger | rediger kilde]

KPKA og regjeringen i Beijing[rediger | rediger kilde]

Selv om alle religiøse grupperinger og organisasjoner offiielt må være regjeringsgodkjente og -registrerte, finnes det de facto også mange uoffisielle grupperinger, også på katolsk grunn. Det kinesiske kommunistpartis offisielle politikk tolererer ikke at organisasjoner i Kina igger under for utenlandsk innflytelse eller styring, og godtar derfor ikke at katolikker underordner seg paen i Roma på noen annen måte enn at de betrakter ham som en åndelig leder. Dette åndelige lederskap kan imidlertid ikke gi seg noen reelle utslag for eksempel hva gjelder kirkestyre.

KPKA måtte derfor erklære sin avvisning av den pavelige myndighet og at de ikke anså seg bundet av pavelige forordninger verken av administrativ eller trosmessig art etter 1949, det år Folkerepublikken Kina ble utropt. Det betyr blant annet at erklæringen om Maria himmelopptagelse (1950), eller dekretene fra Annet Vatikankonsil (19621965), eller de store liturgiske forandringer som ble innført i verdenskirken fra 1969/1970 kunne gjøres gjeldende i Kina. Slik ble det at det til å begynne med paradoksalt nok bare var den Romtro «undergrunnskirke» som fra ca. 1970 begynte å gå over til feiring av messen på folkespråket (kinesisk), men prester tilknyttet den patriotiske Beijing-styrte forening holdt fast på feiring av messen etter tridentinsk ritus, og på latin. Det var bare fra 1992 at den «patriotiske» fløy av kirken gradvis gikk over til messefeiring etter ny ritus og på kinesisk.

Regjeringens grep om KPKA forhindrer også at kirkeledere tilknyttet foreningen kan ytre noen kritikk mot de lover og ordninger som kommunistpartiet har innført, som for eksempel ettbarnspolitikken eller spesielt dens konsekvenser hva gjelder for eksempel tvangsaborter eller tvangssterilisering. Ettbarnspolitikken impliserer også i praksis bruk av kunstig prevensjon, noe som en fri katolsk kirke normalt ville avgrense seg mot moralteologisk også i offentligheten.

Katolske biskoper i og utenfor KPKA[rediger | rediger kilde]

Vatikanet har aldri erklært at katolikker som tar del i KPKA-godkjente gudstjenester skulle være skismatikere. Siden 1957 er en rekke biskoper blitt ordinert uten pavelig mandat, av biskoper som mer eller mindre frivillig hadde gått med i KPKA, men disse illegitime bispevielser ble ikke kjent kirkerettslig ugyldige. Dette innebærer at den alminnelige sakramentsforvaltning av de sakramenter som krever at de utøves av geistlige stående i apostolisk suksesjon, betraktes som gyldige av Vatikanet (f.eks. nattverd, skriftemål, ordinasjoner).

Siden 1980-tallet har dessuten stadig flere av de illegitimt bispeviede biskoper innen den regjeringsgodkjente kirkelige struktur underhånden innhentet etterhånds legitimering av sine bispevielser. Dette innebærer at det i dag (2007) bare er noen ganske få av de rundt 70 KPKA-approberte biskoper i Kina som fremdeles anses som illegitime biskoper.

Flertallet av de biskoper som ledet kirken i det kommunistiske Kinas tidligste år, nektet å tilslutte seg KPKA, og ble av den grunn utsatt for forfølgelser og fengsel – og det var flere som enten døde i fangenskap eller ble henrettet. Etter kulturrevolusjonen, da samtlige katolske biskoper (og prester, søstre og kirkefolk forøvrig) ble utsatt for forfølgelser enten de var i eller utenfor KPKA, var det fremdeles et mindre antall Roma-tro biskoper som fremdeles var i live. Én av dem, biskop Joseph Fan Xueyan av Baoding, konsekrerte i 1981 tre nye biskoper, uten å ha innhentet Romas tillatelse. Denne tillatelsen kom imidlertid kort tid etter, og paven gav da de Roma-tro biskoper en situasjonsbetinget fullmakt med å fortsette å ordinere egnede Roma-tro prester til biskoper. Etter nå år økte dermed gruppen Roma-tro «undergrunnsbiskoper» til over 50 (inkludert et titall overlevende fra 1940- og 50-tallets legitime bispeordinasjoner).

Denne ekstraordinære tillatelsen gitt til undergrunnsbiskoper om nye bispevielser uten forhåndsklarering med paven gjaldt helt til Roma tolv år etter fant at forholdene hadde endret seg slik at slik klarering var praktisk gjennomførbar, og på et møte i Vatikanet mellom sakkyndige og avsvarlige innen Statssekreteriatet og Kongregasjonen for troens utbredelse ble det den 26. september 1993 besluttet å trekke tilbake spesialtillatelsen.[27] Dette skiftet sammenfalt med at de illegitime KPKA-biskoper begynte å henvende seg underhånden for å få sine ordinasjoner legitimert. Romas nye holdning fra 1993 hadde etterhvert den effekt at det ble slutt på ordinasjonen av nye «undergrunnsbiskoper»: Siden annen halvdel av 1990-årene er det såvidt kjent ikke kommet noe nihil obstat for flere undergrunnsbiskoper.[28]

Det ble samtidig bestemt at KPKAs bispekandidater kunne henvende seg til Roma og innhente forhåndsklarering av sine ordinasjoner. Til å begynne med ble det holdt stille med at de nye KPKA-biskoper som regel alltid hadde fått slik tillatelse. I Roma ble det aldri offentliggjort gjennom de vanlige pressebulletiner eller oversikter over katolske biskoper, men i Kina ble det på kirkelig hold ettersom årene gikk mer og mer en «offentlig hemmelighet» at det var slik det hang sammen, selv om det pavelige mandat ikke ble opplest under ordinasjonsmessene eller omtalt i andre offisielle sammenhenger.

Utviklingen siden 2000[rediger | rediger kilde]

Dette arrangementet fikk et tilbakeslag den 6. januar 2000, da ledelsen av KPKA forserte ordinasjonen av fem nye biskoper som ikke hadde innhentet noen pavelig godkjenning. Ordinasjonen førte til kraftig og tildels offentlig ordskifte mellom Vatikanet på den ene side, og KPKAs mer selvstendighetsorienterte ledersjikt og det offisielle Kina på den annen. Etter noe tid ble imidlertid den tidligere ordning i stillhet gjenetablert; knapt noen eller ingen av KPKA-bispevielsene fant sted uten pavelig godkjenning på forhånd. Ordinasjonene av Peter Feng Xinmao in 2004 som koadjutor av Hengshui, Joseph Xing Wenzhi som hjelpebiskop i Shanghai (28. juni 2005).[29] og Anthony Dang Ming Yan som koadjutor av Xi'an den 26. juli samme år var således alle i virkeligheten pavelig forhåndsklarert. En gestus som forteller om Vatikanets forståelse av situasjonen var også pave Benedikt XVIs invitasjon av fire kinesiske biskoper - tre KPKA-biskoper og én «undergrunnsbiskop» - til fullverdige deltagere ved den romerske bispesynode i oktober 2005. (Ingen kunne komme, grunnet manglende utreisetillatelser fra myndighetenes side.)

I 2006 fulgte en serie nye tilbakeslag med likhetstrekk til hendelsene i januar 2000, da den ene etter den andre av KPKA-ordinasjoner fant sted uten pavelig godkjenning.

I januar 2007 ble det bekjentgjort i Roma at paven aktet å henvende seg i brevs form til de kinesiske myndigheter og de kinesiske katolikker om hvordan man kan oppnå en synligere enhet mellom alle katolikker i Folkerepublikken. Brevet skulle offentliggjøres etter påske. Sentralt i en slik normalisering vil være en gjennomtenkning av KPKAs fremtidige rolle – om noen – i den kinesiske katolske kirkes liv fremover.

Nasjonale konferanser for KPKF / Representanter for kinesiske katolikker[rediger | rediger kilde]

  • Juni/juli 1957: Stiftelseskonferanse for KPKF i Beijing
  • 6.-18. jan. 1962: 2. nasjonale KPKF-konferanse i Beijing
KPKF lå nede fra 1966 til 1980
  • 22.-30. mai 1980: 3. nasjonale KPKF-konferanse i Beijing – med påfølgende møte for for kinesiske katolikker
  • 28.-29. sep. 1986: 4. nasjonale KPKF-konferanse i Beijing
  • 15.-19. sep. 1992: 5. nasjonale konferanse for Representanter for kinesiske katolikker
  • 17.-21. jan. 1998: 5. nasjonale konferanse for Representanter for kinesiske katolikker

Den kinesiske patriotiske katolske forening (KPKF / CCPA/CPCA)[rediger | rediger kilde]

(opprettet 15. juli 1957)

Formenn[rediger | rediger kilde]

1957-('66): Erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang

KPKF lå nede fra 1966 til 1980

1988-1997: Biskop Joseph Zong Huaide av Jinan og Zhoucun (interim 1988-1992, deretter valgt)
1998-2007: Biskop Michael Fu Tieshan av Beijing
2010- : Biskop John Fang Xingyao av Linyi

Viseformenn[rediger | rediger kilde]

1957-('66) : Biskop Francis Xavier Zhao Zhensheng av Xianxian
KPKF lå nede fra 1966 til 1980
1986-? : Biskop Dong Guangqing av Hankou
1986-1997: Biskop Cai Tiyuan av Shantou
?(1988)? :Tang Ludao (legmann)
1993-1998: Biskop Michael Fu Tieshan av Beijing
1998-2005: Biskop Joseph Liu Yuanren av Nanjing
1992- :Anthony Liu Bainian (legmann)

Generalsekretærer[rediger | rediger kilde]

(1988) :Tang Ludao (legmann)
1980- :Anthony Liu Bainian (legmann)

Det kinesiske katolske bispekollegium (KKBK / CCBC)[rediger | rediger kilde]

(opprettet 2. juni 1980, elevert til likeverdig med KPKF 1992 – også kalt «konferanse» i stedet for «kollegium» -- BCCCC / KKBK)

Formenn[rediger | rediger kilde]

1980-1988: Biskop Louis Zhang Jiashu av Shanghai
1988-1997: Biskop Joseph Zong Huaide av Jinan og Zhoucun
1998-2005: Biskop Joseph Liu Yuanren av Nanjing
2005-2007: Biskop Michael Fu Tieshan av Beijing
2010- : Biskop Joseph Ma Yinglin av Kunming

Den kinesiske katolske kirkes administrative kommisjon (KKKAK / CCCAC)[rediger | rediger kilde]

(opprettet 2. juni 1980, gjort til underkomité under bispekollegiet 1992)

Formenn[rediger | rediger kilde]

1980-1988: Biskop Louis Zhang Jiashu av Shanghai
1988-1992: Biskop Joseph Zong Huaide av Jinan og Zhoucun

Viseformenn[rediger | rediger kilde]

1986-1992?: Anthony Liu Bainian (legmann), generalsekretær
1986-? : Biskop Liu Jinghe av Tangshan
1986-? : Biskop Yu Chengcai av Haimen

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Welcome to the Patriotic Movement of Catholics», i Renbin Ribao (Folkets Dagblad), lederartikkel, Beijing, 8. januar 1951, tilsvarende i Xinhua s.d., rapportert i Survey of the China Mainland Press (SCMP), US Consulate General, Hong Kong, № 44, 9. januar 1951. Også i China Missionary Bulletin, Hongkong, 1 № 2, februar 1951, s. 148-150
  2. ^ China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, november 1951, s. 151
  3. ^ Gjengitt i China Missionary Bulletin, Hongkong, № 2, februar 1951, s. 151
  4. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 15-16
  5. ^ [1] Godfrey Sieber O.S.B.: Theodor Breher (1889—1950): Abbot and Bishop in Manchuria (1937—1950). Nettsted besøkt 15. mars 2007.
  6. ^ «Irrevocable Proof of Vatican's Support for Imperialists to Intervene in Internal Affairs of Various Countries», i Renbin Ribao, Beijing, 4. april 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  7. ^ «The Chinese People Cannot Tolerate It», i Renbin Ribao, Beijing, 23. mai 1951, tilsvarende i Xinhua s.d.
  8. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 93
  9. ^ John W. Witek (1994): Anmeldelse av B. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in Conflicting Authority, 1976-1986, i «Theological Studies» (54), n. 2 (1. juni 1993), s. 363
  10. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 24
  11. ^ [2] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  12. ^ [3] Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  13. ^ Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94
  14. ^ [4] Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007
  15. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 208-209
  16. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, følger gjennom hele boken skjebnen til Wang Xiaoling / Catherine Ho, som ble katolikk i 15-årsalderen i 1950 og satt fengslet 1955-56 og 1958-1979
  17. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 211-212, 219
  18. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 220
  19. ^ China News Analysis, Hong Kong, 28. september 1962, no. 439
  20. ^ China News Analysis, Hong Kong, 28. september 1962, no. 439
  21. ^ James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991, s. 229
  22. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 46-47.
  23. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 48.
  24. ^ Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997, s. 48-49.
  25. ^ Laszlo Ladany, S.J.: The Catholic Church in China, New York 1987, s. 36-37
  26. ^ J.P. Wiest: Christianity in China, i «New Catholic Encyclopedia», 2nd ed., Washington D.C., i bind 4, s. 505
  27. ^ [5] www.30giorni.it: The long road and "accidents along the way". Nettsted besøkt 8. april 2007]
  28. ^ [6] www.30giorni.it: The long road and "accidents along the way". Nettsted besøkt 8. april 2007]
  29. ^ [7] www.30giorni.it: There's something new in Shanghai too. Nettsted besøkt 8. april 2007

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Thomas J. Bauer, M.M.: «The Systematic Destruction of the Catholic Church in China», New York: World Horizons Report № 11, 1954
  • Jean Charbonnier, M.E.P. (red.): Guide to the Catholic Church in China 2004, China Catholic Communication, Singapore 2004
  • China News Analysis (1953-1998; Hongkong til 1994, deretter Taipei) Ukentlig 1953-1978, Annenhver uke 1979-1984, to ggr månedlig 1985-1998. Red. Laszlo Ladany S.J. 1953-1982; Redaksjonskomite pp. Maurice Brosseau S.J., Dominique Tyl S.J., Michel Masson S.J., Yves Nalet S.J. 1983-1998. Utgivelse suspendert noen mndr 1983-1984.
  • Gerolamo Fazzini: Il libro rosso dei martiri cinesi. Testimonianze e resoconti autobiografici, Edizioni San Paolo, Cinisello Balsamo 2006
  • Eric O. Hanson: Catholic politics in China and Korea, Maryknoll: Orbis books 1980, ISBN 0-88344-084-9
  • Jason Kindopp & Carol Lee Hamrin (red.): God and Caesar in China: Policy Implications of Church-State Tensions, Washington DC: The Brookings Institution 2004 ISBN 0-8157-4936-8
  • Anthony S.K. Lam: The Catholic Church in Present-Day China: Through Darkness and Light, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 1997 ISBN 962-85140-2-4
  • Anthony S.K. Lam: Decades of Vacillation: Chinese Communist Religious Policy and Its Implementation, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2003 ISBN 962-86367-3-1
  • Angelo S. Lazzarotto: La Chiesa cattolica in Cina, la "politica di libertà, Milano 1982 (engelsk: The Catholic Church in Post-Mao China, Holy Spirit Study Centre, Hong Kong 1982)
  • Beatrice K.F. Leung: Sino-Vatican Relations: Problems in conflicting authority 1976-1986, New York: Cambridge University Press 1992 ISBN 0-521-38173-8
  • Beatrice K.F. Leung og William T. Liu: The Chinese Catholic Church in Conflict: 1949-2001, Boca Raton FL: Universal Publishers 2004 ISBN 1-58112-514-3
  • James T. Myers: Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China, New York 1991 ISBN 0-943852-91-9
  • Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk, New York – London: M.E. Sharpe 2000 ISBN 0-7656-0661-5
  • Jean-Paul Wiest: «Christianity in China», i New Catholic Encyclopedia, 2nd ed., Washington D.C. 2003 ISBN 0-7876-4007-7 (bind 3)
  • Elmer Wurth M.M. (kompilator) og Betty Ann Maheu M.M. (red.): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006 ISBN 978-962-86367-9-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]