Jean-Baptiste Jourdan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jean-Baptiste Jourdan
JEAN BAPTISTE JOURDAN (1762-1833).jpg
Født29. april 1762
Limoges
Død23. november 1833 (71 år)
Paris
naturlige årsaker
Gravlagt Les Invalides, caveau des gouverneurs
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, offiser, militær
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Femhundrerådet
Utmerkelse
7 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Maréchal d'Empire (1804–), ridder av Sankt Ludvigsordenen, ridder av den Hellige Ånds orden, ridder av Sankt Mikaels orden, marskalk av Frankrike, navn inngravert på Triumfbuen
TroskapFrankrike
VåpenartInfanteri, kavaleri
Tjenestetid1778 - 1813
Militær gradMarskalk av Frankrike
KommandoerArmée du Nord
Armée de la Moselle
Armée de Sambre-et-Meuse
Armée du Danube
Armée d'Italie
StillingMember of the Council of Five Hundred, ambassadør, pair de France, member of the Chamber of Peers, Peer of France
Deltok iDen amerikanske uavhengighetskrigen
Revolusjonskrigene
Napoleonskrigene

Jean-Baptiste Jourdan (født 29. april 1762 i Limoges, død 23. november 1833 i Paris) var en fransk general, i militær tjeneste fra den amerikanske uavhengighetskrigen, under revolusjonskrigene og napoleonskrigene.

Jourdan vervet seg som menig i den kongelige hæren og steg i gradene inntil han kommanderte arméer under revolusjonskrigene. Keiser Napoleon I av Frankrike utnevnte han til Marskalk av Frankrike i 1804 og han kjempet også i napoleonskrigene. Etter 1815 ble han akseptert av det gjeninsatte kongehuset Bourbon. Jean-Baptiste Jourdan var en av de mest suksessfulle hærførerne i den franske revolusjonære arméen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jean-Baptiste Jourdan ble født i Limoges, hans far var kirurg og han selv vervet seg til den franske arméen i 1778, før han var fylt seksten. Han ble plassert i regimentet d'Auxerrois og deltok på fransk side i den amerikanske uavhengighetskrigen ved beleiringen av Savannah 9. oktober 1779. Etter tjeneste i Vestindia returnerte han til Frankrike i 1782, syk i feber. Sykdomsutbrudd, sannsynligvis fra malaria, plaget han resten av livet. I 1784 ble han avskjediget fra arméen og etablerte seg med kortevarer i hjembyen Limoges. Han giftet seg med en syerske i 1788 og paret fikk fem døtre.[1]

Den første koalisjonskrigen[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Fleurus i 1794, hvor Jean-Baptiste Jourdans styrker vant over de østerrikske styrkene under prins Coburg og over prinsen av Oranien

Da den franske nasjonalforsamlingen ba om frivillige ble Jean-Baptiste Jourdan valgt til Chef de bataillon (tilsvarende major) for bataljonen andre Haute-Vienne. Han ledet sine tropper ved den franske seieren i slaget ved Jemappes den 6. november 1792 og ved nederlaget i slaget ved Neerwinden den 18. mars 1793. Jourdans lederegenskaper førte til at han ble forfremmet til brigadegeneral den 27. mai 1793 og til generalmajor (fransk, général de division) to måneder etter. Den 8. september 1793 ledet han sine tropper i slaget ved Hondschoote og ble under kampene såret i brystet. Den 22. september ble han utnevnt til kommandant over nordarméen (fransk Armée du Nord).[2] Tre av hans forgjengere, Nicolas Luckner, Adam Philippe, comte de Custine og Jean Nicolas Houchard var da under arrest og ble senere henrettet med giljotin.

Hans første oppdrag var å unnsette Jacques Ferrands 20 000 mann store garnison i Maubeuge som ble beleiret av en østerriksk-nederlandsk styrke under prins Frederick Josias of Saxe-Coburg-Saalfeld. Komiteen for offentlig sikkerhet (fransk: Comité de salut public) anså dette som så viktig at de sendte ut Lazare Carnot for å følge med operasjonen. Jourdans styrker slo Coburgs styrker i slaget ved Wattignies den 16. oktober og brøt beleiringen. Carnot hevdet at det var hans innsats som vant seieren. Historikeren Michael Glover skrev at den første dagens angrep feilet grunnet Carnots innblanding, mens suksessen dagen etter skyldtes Jourdans taktiske vurderinger. Det var uansett kun Carnots beretning som ble sendt til Paris.[3]

Etter å ha nektet å utføre en umulig ordre ble Jourdan den 10. januar 1794 fremstilt for Komiteen for offentlig sikkerhet. Carnot la frem Jourdans arrestordre som var undertegnet av Maximilien de Robespierre, Bertrand Barère og Jean-Marie Collot d'Herbois. Jourdan ble reddet fra henrettelse av at et øyenvitne reiste seg og motsa Carnots versjon av hendelsene ved Wattignies. Frigitt fra arrest ble Jourdan likevel avskjediget fra arméen og sendt hjem.[4]

Regjeringen beordret kort etter Jourdan til å lede Mosellearméen (fransk Armée de la Moselle) og i mai 1794 fikk han ordre om å marsjere nordover med venstre ving av arméen. Denne styrken ble slått sammen med Ardennerarméen og høyre ving av Nordarméen til en ny styrke, fra 29. juni 1794 offisielt benevnt som Sambre- og Meuse-arméen (fransk Armée de Sambre-et-Meuse). Med 70 000 soldater i den nye styrken begynte Jourdan beleiring av Charleroi den 12. juni. En østerriks-nederlandsk styrke på 41 000 soldater under prinsen av Oranien slo den franske styrken i slaget ved Lambusart den 16. juni og presset de tilbake til sør for elven Sambre. Tapene var rundt 3 000 soldater for hver av styrkene.[5]

Jourdan lot seg ikke avskrekke og marsjerte med sine styrker mot Namur øst-nordøst for Charleroi. I stedet for å angripe Namur kommanderte han styrken vestover og kom nord for Charleroi. Etter en kort beleiring overga den 3 000 mann store østerrikske garnisonen seg den 25. juni.[6] Den militære strategen B. H. Liddell Hart nevner Jourdans manøver som et eksempel på indirekte fremrykking (engelsk: Indirect approach), selv om det muligens var utilsiktet av den franske generalen.[7] For sent for å redde Charleroi angrep prins Coburgs styrker på 46 000 mann Jourdans 75 000 mann den 26. juni 1794. Slaget ved Fleurus viste seg å bli en strategisk fransk seier da Coburg avblåste sitt angrep og trakk seg tilbake.[8] Under kampene presset koalisjonsstyrkene begge de franske flankene tilbake, men Jourdan fortsatte kampen og ble reddet ved at general François Joseph Lefebvres divisjon holdt stand i senter av den franske styrken.[9]

Etter nederlaget i slaget ved Fleurus kollapset koalisjonens stilling i De østerrikske Nederlandene. Den østerrikske arméen trakk seg ut av hva som idag er Belgia og De forente Nederlandene opphørte som statsdannelse ved de fremrykkende franske styrkenes erobring i 1795. Den 7. juni 1795 avsluttet Jourdans armé den lange beleiringen av Luxembour og inntok byen.[10] Operasjonene øst for Rhinen var det året mindre suksessfulle, de franske styrkene inntok først Mannheim for så å måtte trekke seg tilbake.[11]

Under felttoget ved Rhinen utgjorde Jourdans Sambre- og Meuse-armé venstre fløy under fremrykkingen inn i Bayern. De franske styrkenes ordre var å marsjere mot Wien, Jourdan til venstre, Jean Victor Marie Moreau i senter, langs elven Donau og med Napoléon Bonaparte til høyre i Italia. Felttoget begynte tilsynelatende strålende, de østerrikske styrkene under erkehertug Karl ble presset tilbake av Moreau og Jourdan nesten til den østerrikske grensen. De østerrikske styrkene unnslapp imidlertid Moreau og erkehertug Karl satte hele styrken inn mot Jourdan i slaget om Amberg, hvor franskmennene led nederlag.

Jourdan klarte ikke å endre situasjonen i slaget om Würzburg og etter slaget ved Limburg an der Lahn måtte han trekke seg tilbake seg tilbake til vestsiden av Rhinen. Jourdans retrett førte til at Moreau også måtte trekke seg tilbake og årets felttog i Tyskland endte i nederlag. Hovedårsaken til nederlaget synes å være planen som ble pålagt styrkene fra den franske regjeringen. Jourdan ble uansett den som fikk skylden og han fikk ingen kommando de neste to årene. I de årene ble han kjent som politiker og fremfor alt som mannen bak loven om verneplikt av 1798, benevnt som Jourdans lov (fransk: loi Jourdan).[12]

Den andre koalisjonskrigen[rediger | rediger kilde]

Da krigen mot den andre koalisjonen brøt ut var Jourdan øverstkommanderende for Rhinarméen, men hans styrker led nok en gang nederlag mot erkehertug Karl i slagene ved Ostrach og Stochach i mars 1799, i det som nå er Baden-Württemberg i Tyskland.

Skuffet og ved dårlig helse overlot han kommando til André Masséna. Han fortsatte deretter sin politiske virksomhet og var en fremtredende motstander av 18 brumaire-kuppet, hvorpå han ble ekskludert fra rådet av fem hundre (fransk: Conseil des Cinq-Cents). Han ble imidlertid raskt forsonet med det nye regimet og aksepterte nye militære og sivile beordringer fra Napoleon. I år 1800 ble han generalinspektør for kavaleri og infanteri og representerte franske interesser i Den cisalpinske republikken.[12]

Napoleonskrigene og senere liv[rediger | rediger kilde]

I 1804 ble Jean-Baptiste Jourdan av Napoleon utnevnt til marskalk av Frankrike. Han oppholdt seg i det nylig etablerte Kongedømmet Italia inntil 1806, da Joseph Bonaparte, som av sin bror det året ble utnevnt til konge av Napoli, utså Jourdan som sin militære rådgiver. Han fulgte Joseph da han ble utnevnt til konge i Spania i 1808, men Joseps trone måtte opprettholdes av den franske arméen og under den spanske selvstendighetskrigen hørte de andre marskalkene lite på Joseph eller Jourdan.[12] Jourdan fikk skylden for nederlaget i slaget om Talavera de la Reina i 1809 og ble erstattet av marskalk Nicolas Soult.

Jourdan ble gjeninnsatt som Josephs stabssjef i september 1811, men fikk få tropper underlagt.[13] Etter det katastrofale franske tapet i slaget om Salamanca i juli 1812 ble Joseph og Jourdan tvunget til å forlate Madrid og trekke seg tilbake til Valencia. Sammen med Soults armé som hadde trukket seg ut av Andalucía var de franske styrkene i stand til å gjenerobre Madrid ved den britisk-portugisiske beleiringen av Burgos og presse hertugen av Wellington og hans styrker tilbake til Portugal.

Året etter angrep hertugen av Wellington med en stor og vel organisert hær. Den britiskdominerte koalisjonsarméen tvang Joseph og Jourdan til å ta opp kampen ved Vitoria, den 21. juni 1813. Etter det avgjørende franske nederlaget, som resulterte i tapt fransk herredømme over Spania, ble Jourdan ikke gitt noen nye viktige kommandoposter før keiserrikets undergang. Han fulgte restaurasjonen i Frankrike og selv om han igjen sluttet seg til Napoleon under de hundre dagene og ledet en mindre armé, så sluttet han seg igjen til Bourbonerne etter slaget ved Waterloo. Jordan nektet å være medlem av retten som dømte marskalk Michel Ney til døden. Han ble utnevnt til greve, Pair av Frankrike i 1819 og guvernør av Grenoble i 1816. Politisk var han en fremtredende motstander av de reaksjonære rojalistene og støttet julirevolusjonen i 1830. Etter denne hendelsen var han noen dager fransk utenriksminister og ble deretter guvernør for Les Invalides hvor han tilbrakte sine siste år. Jourdan døde i Paris den 23. november 1833 og ble begravet i Les Invalides.[12]

Under sitt eksil på Saint Helena, skrev Napoleon følgende:

«Jeg brukte virkelig den mannen på en dårlig måte ... Jeg har med glede forstått at etter min avsettelse har han oppført seg på den best tenkelige måte. Han har slik gitt et eksempel på den prisverdige opphøyelse av sinnet som utmerker noen menn fremfor andre. Jourdan er en sann patriot; og det er svaret på mye som har blitt sagt om han.»[14]

Jourdan skrev Opérations de l'armée du Danube (1799); Mémoires pour servir a l'histoire sur la campagne de 1796 (1819); og personlige memoarer som ikke har blitt publisert.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Glover-Chandler, s. 158
  2. ^ Glover-Chandler, s. 159
  3. ^ Glover-Chandler, s. 160
  4. ^ Glover-Chandler, s. 160–161
  5. ^ Smith, s. 84–85
  6. ^ Smith, s. 85–86
  7. ^ Liddell-Hart, s. 97
  8. ^ Smith, pp 86–87
  9. ^ Glover-Chandler, s. 161–162
  10. ^ Smith, s. 103
  11. ^ Smith, s. 104–107
  12. ^ a b c d e Brittanica, Jourdan
  13. ^ Glover-Chandler, s. 164-165
  14. ^ Glover-Chandler, p 168

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Doyle, William (1990). The Oxford History of the French Revolution (2 utgave). Oxford; New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-925298-5
  • Glover, Michael. «Jourdan: The True Patriot». Chandler, David (redaktør). Napoleon's Marshals. New York: Macmillan, 1987. ISBN 0-02-905930-5
  • Jobson, David Wemyss (1841). History of the French revolution till the death of Robespierre. London: Sherwood & Co. OCLC 23929885
  • Liddell-Hart, B. H. Strategy. NY: Praeger Publishers, 1967
  • Rothenberg, Gunther E. (1980). The Art of Warfare in the Age of Napoleon. Bloomington, Ind.: Indiana University Press. ISBN 0-253-31076-8
  • Smith, Digby (1998). The Greenhill Napoleonic Wars Data Book: Actions and Losses in Personnel, Colours, Standards and Artillery, 1792–1815. Mechanicsburg, Pennsylvania: Stackpole Books. ISBN 1-85367-276-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]