Bertrand Barère

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bertrand Barère
Barere.jpg
Født10. september 1755
Tarbes
Død13. januar 1841 (85 år)
Tarbes
Beskjeftigelse Politiker, diplomat, dommer, journalist, advokat
Parti The Plain
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Signatur
s signatur

Bertrand Barère de Vieuzac (født 10. september 1755 i Tarbes i Gascogne, død 13. januar 1841 i Paris) var en fransk revolusjonsmann.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hans far var sénéchal av Tarbes-Bigorre, og var i besittelse av et lite godt ved Vieuzac og derfor lot seg kalle Barère de Vieuzac. Barères mor, Jeanne-Catherine Marrast, var av gammel adel.[1] Barère studerte jus i Toulouse og ble senere advokat det det stedlige parlement.

Karriere[rediger | rediger kilde]

La violation des caveaux des rois dans la basilique de Saint-Denis (Maleri av Hubert Robert, mellom 1793 og 1808)

Allerede som advokat i Toulouse viste han seg som elegant taler og skribent, og som medlem an Nasjonalforsamlingen og av Nasjonalkonventet vant han frem ved formelle evner, ikke ved originalitet eller personlighet.[trenger referanse] Han søkte alltid ganske prinsippløst de sterkeres side; han forlot gironden og gikk i spissen for smigrerne av Robespierre. Han stemte også for henrettelsen av girondinerne. Skjønt ikke ondsinnet, tok han medansvar for redselsperiodens verste gjerninger og omtalte dem med blomstrende retorikk som «Guillotinens Anakreon».[trenger referanse]

Som medlem av velferdskomiteen tilfalt det ham å avgi rapportene om krigens gang til Konventet, og den ypperlige form han gav dem, bidro meget til selv i motgangstider å vedlikeholde tilliten i landet og begeistringen i hæren.[trenger referanse] I nasjonalkonventets møte den 31. juli 1793 ble det på Barères forslag besluttet å åpne og ødelegge kongegravene i Saint-Denis og hente ut alle metaller det var for det meste likkistene av bly, og la dem komme revolusjonskrigen til gode. Barère var motstander av Georges Danton; han og Robert Lindet var de eneste som klarte å bli gjenvalgt. Barère fikk tilsynet med utenrikspolitikken.

Han kom etterhvert, neppe mot sin vilje, til å motarbeide Robespierre ved fremstilling av seirer som måtte gjøre hans diktatur overflødig, og 9. Thermidor, da han forutså hans fall, gikk han avgjørende ut mot ham.[trenger referanse]

Ikke desto mindre ble han satt under anklage som Robespierres medskyldige. Han ble dømt til deportasjon til Fransk Guyana, men han klarte å rømme før atlanterhavskryssingen mens han satt internert på Île d’Oléron.

Han måtte holde seg i skjul, og kunne ikke dukke opp igjen før etter 18. Brumaire. Han tilbød Napoléon Bonaparte sine tjenester, og fikk av ham i oppdrag å utarbeide ukentlige rapporter om den offentlige mening og stemning.

Under Restaurasjonen dro han i landflyktighet til Belgia, og vendte ikke tilbake til Frankrike før under kong Louis-Philippe.

Under Juliregjeringen ble han valgt til representant i nasjonalforhandlingen.

Han døde som det siste overlevende medlem av Velferdskomiteen, fattig og glemt.[trenger referanse]

Hans meget upålitelige memoarer, som utkom 1843, foranlediget Macaulays velkjente, sterkt farvede essay, som fremstiller ham som et menneskehetens utskudd.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brookhiser, Richard (2006). What Would the Founders Do? Our Questions Their Answers. New York: Basic Books. s. 207. 
  • Dalberg-Acton, John Emerich Edward (1920). Lectures on the French Revolution. London: Macmillan and Company. s. 84–289. 
  • Gershoy, Leo (september 1927). «Barère, Champion of Nationalism in the French Revolution». Political Science Quarterly. 42 (3): 419–430. doi:10.2307/2143129. 
  • Gershoy, Leo (1962). Bertrand Barère: A Reluctant Terrorist. New Jersey: Princeton University Press. s. 1–402. 
  • Lee, Guy Carleton (1902). Book Orators of Modern Europe. New York: G.P. Putnam’s Sons. s. 151–152. 
  • Paley, Morton D. (1999). Apocalypse and Millennium in English Romantic Poetry. Oxford: Oxford University Press. s. 91–153. 
  • [1] Barere, Misc Writings and Speeches, vol 2, Thomas Babington Macaulay

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gershoy 1962, s.4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]