Femhundrerådet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
General Bonaparte for DFemhundrerådet i Saint Cloud den 10. november 1799. (Maleri av François Bouchot, 1840)

Femhundrerådet (De femhundres råd, fransk: conseil des Cinq-Cents) var det ene av de begge kamre (det andre het «De gamles råd», fransk: conseil des anciens), som dannet nasjonalrepresentasjonen i Frankrike under direktoriet fra år IV (1795) til år VIII (1799).

Valgrett[rediger | rediger kilde]

De nye franske forfatning av 1795 forestilte seg, som reaksjon mot Terrorveldet, en innskrenket valgrett. Det ble innført indirekte valg med valgmenn. Ved koblingen av en skattecensus sank antallet valgberettigede fra syv til fem millioner mannlige borgere. Velges kunne bare en liten gruppe av de høyest beskattede, og de måtte dessuten være fylt 30 år.

Valgperioden var på tre år. Systemet ifølge var en tredel av plassene på valg hvert år; de måtte så fylles ved nyvalg.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Parlamentet hadde i alt 750 seter. Av dem var 711 for selve Frankrike og de øvrige var for de franske koloniområder. Av de valgte ble det utvalgt de representanter som var eldre enn 40 år, var gifte eller enkemenn, og de inngikk i «De gamles råd». Med det håpet man å ha et system der de eldre inntil 250 kunne virke modererende på de yngre.

Fullmakter[rediger | rediger kilde]

Lovliverrettighetene var delt mellom de to kamrene. De femhundres råd hadde initiativrett. De gamles råd kunne godta eller forkaste lovforslagene.

Begge kamre medvirket ved sdammensetningen av eksekutivorganet, Direktoriet. De femhundres råd foreslo direktørene, de gamles råd valgte dem.

Forholdet til eksekutivorganet[rediger | rediger kilde]

Legislativorgan og eksekutivorgan var strikt atskilte. Direktoriumsmedlemmer kunne ikke tilhøre parlamentet. Direktoriet hadde ikke egen rett til å være med på parlamentets møter. Det hadde heller ikke rett til å oppløse eller utsette. Omvendt kunne parlamentet ikke ta del i regjeringsforretningenes gang.

Historie[rediger | rediger kilde]

Begrensningen av valgretten kunne ikke hindre at parlamentets flertall kom i motsetningsforhold til Direktoriet. Det uavklarte forhold mellom myndighetsområdene mellom parlament og regjering innebar en politisk instabilitet.

I 1797 ble rojalistene styrket i parlamentet. Det førte til statskuppet av 18. Fructidor V og dannelsen av Triumviratet rundt Paul de Barras, og at rojalistene ble fjernet fraparlamentet.

Et videre inngrep fulgte den 11. mai 1798 da jakobinere og høyresiden ble erstattet med moderate representanter.

Etter sin tilbakekomst fra Egypt begynte Napoleon og hans forbundsfeller med forberedelsene av et ytterligere statskupp. En viktig faktor her var valget av hans bror Lucien Bonaparte til president for Femhundrerådet. Mortstanden mot statskuppet av 18. Brumaire VIII fra medlemmer av Femhundretådet lot Lucien Bonaparte slå ned med troppestyrker som ryddet forsamlingssalen. Denere gav en del av representantene sin tilslutning til endringer av fofatningen, og til opprettelsen av Konsulatet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dolf Sternberger, Bernhard Vogel, Dieter Nohlen, Klaus Landfried (utg.): Die Wahl der Parlamente und anderer Staatsorgane. Ein Handbuch. Band 1: Europa. Halbbd 1. de Gruyter, Berlin, 1969, s. 447ff.
  • Heinz-Gerhard Haupt: Von der französischen Revolution bis zum Ende der Julimonarchie (1789–1848). I: Ernst Hinrichs (utg.): Kleine Geschichte Frankreichs (= Bundeszentrale für Politische Bildung. Schriftenreihe. Bd. 538). Lizenzausgabe, aktualisierte und bibliografisch ergänzte Ausgabe. Bundeszentrale für Politische Bildung, Bonn 2005, ISBN 3-89331-663-9, s. 255–310., her s. 270ff.