Revolusjonskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Revolusjonskrigene
Varoux.jpg
Combat de Varoux (slaget ved Varoux) , malt av Charles Gavard, 1792, i det historiske galleriet i Versailles
Dato17921802
StedEuropa, Midtøsten, Atlanterhavet, Karibia
ResultatFransk seier, flere franske klientstater etablert, avtalene i Lunéville og Amiens inngått
Stridende parter
Banner of the Holy Roman Emperor with haloes (1400-1806).svg Det tysk-romerske riket

Preussens flagg Preussen
Storbritannia Det britiske imperiet

Russland Det russiske keiserdømmet
Frankrike Franske rojalister
Spania Spania (1793-1795)
Portugals flagg Kongedømmet Portugal
Kongedømmet Sardinias flagg Kongedømmet Sardinia
Kongedømmet Sicilias flagg Kongedømmet Sicilia
Andre italienske stater
Det osmanske sultanats flagg Det osmanske rike
De forente Nederlandene De forente Nederlandene
Frankrike Den første franske republikk
Frankrike Franske klientstater
Green harp flag of Ireland.svg United Irishmen
United Legions
Danmark Danmark-Norge
Flag of Mysore.svg Mysore
Spania Spania (fra 1796)
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David - Napoleon Crossing the Alps - Kunsthistorisches Museum.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Pommerske krig
4. koalisjon
Russisk-tyrkiske
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Chevau-léger lancier du 2e régiment by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Sverige-Norge (1)
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Sverige-Norge (2)
7. koalisjon

Revolusjonskrigene var en serie større væpnede konflikter som varte fra 1792 til 1802. Krigene ble utkjempet mellom det revolusjonære Frankrike og en rekke europeiske stater. Preget av fransk revolusjonær iver og militære oppfinnelser ble Frankrikes innflytelse utvidet ved at en rekke slag ble vunnet og landet dominerte Benelux-landene, Italia og Rhinland. Krigene omfattet enorme mengder soldater, på grunn av anvendelsen av verneplikt.

Revolusjonskrigene blir vanligvis delt i to perioder; den første koalisjonen (1792–1797) og den andre koalisjonen (1798–1801) selv om Frankrike var i krig med Storbritannia kontinuerlig fra 1793 til 1802. Krigen ble avsluttet med fredstraktaten i Amiens i 1802. Krigene som Frankrike utkjempet etter dette betegnes som Napoleonskrigene.

Viktige slag og felttog under Revolusjonskrigene[rediger | rediger kilde]

  • Slaget ved Valmy (1792) – Franskmennene stopper en alliert invasjon av Nord-Frankrike.
  • Slaget ved Neerwinden (1793) – 100 000 franske styrker går inn i dagens de Østerrikske Nederlandene (Belgia,) og erobrer en del land før de må trekke seg tilbake. Med en redusert styrke på ca. 20 000 mann angriper de østerrikerne ved Neerwinden, men taper.
  • Beleiringen av Toulon (1793) – Allierte tropper har erobret den viktige franske havnebyen i Sør-Frankrike, men 24 år gamle Napoleon Bonaparte gjenerobrer byen. Dette blir Napoleons første av mange seire.
  • Slaget ved Fleurus (1794) – Franske styrker har igjen gått inn i de Østerikske Nederlandene, og da de vinner slaget ved Fleurus 26. juni, annekterer Nederland og dagens Belgia.
  • Napoleons felttog i Nord-Italia (1796-1797) – Napoleon går inn i dagens Nord-Italia, vinner flere slag, og beseirer soldater fra Sardinia og Østerrike.
  • Napoleons felttog i Egypt og Syria (1798-1799) – Napoleon seiler til Egypt med 35 000 mann, og tar Malta underveis. Hensikten med å ta Egypt var å ha mye kortere vei til India. (Suez-kanalen var ikke bygd, men Napoleon ønsket å bygge en. Den planen mislyktes). I juli stormet han Alexandria, og vant over mamelukkene i slaget ved pyramidene. Napoleon tar Kairo, og mamelukkene flytter øst- og sørover. Men britiske Horatio Nelson slår den franske flåten i slaget ved Nilen, så franskmennene i Egypt er i realiteten isolert. Napoleon får høre at fiendtlige styrker samler seg i Syria, så han går inn i dagens Israel og tar flere festninger. Men han må etterhvert trekke seg tilbake. I Egypt får han høre at de franske styrkene i Europa lider flere nederlag, så i 1799 reiser han i hemmelighet tilbake til Frankrike. De siste franske styrkene i Egypt kapitulerer i 1801.
  • Det andre slaget ved Zürich (1799) – Russiske Aleksander Suvorov leder en hær i Nord-Italia og gjenerobrer området, samtidig som han vinner flere slag. Men han blir slått av franskmennene i andre slaget ved Zürich.
  • Slaget ved Marengo (1800) – Napoleon gjenerobrer Nord-Italia og slår Østerrike ved Marengo. Omtrent samtidig beseirer general Moreau andre østerrikske tropper ved Hohenlinden.
  • Revolusjonskrigene avsluttes i 1802 ved freden i Amiens. Både Frankrike og Storbritannia må forlate noen erobrede områder.

Frankrike prøvde på slutten av 1790-tallet å erobre Irland, men uten hell. Kampene fortsatte i 1803 med Napoleonskrigene.

historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.