Revolusjonskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De franske revolusjonskrigene
Varoux.jpg
Combat de Varoux (slaget ved Varoux) , malt av Charles Gavard, 1792, i det historiske galleriet i Versailles
Dato17921799
StedEuropa, Midtøsten, Atlanterhavet, Karibia
ResultatFransk seier, flere franske klientstater etablert, avtalene i Lunéville og Amiens inngått
Stridende parter
Banner of the Holy Roman Emperor with haloes (1400-1806).svg Det tysk-romerske riket Russland Det russiske keiserdømmet
Frankrike Franske rojalister
Spania Spania (1793-1795)
Portugals flagg Kongedømmet Portugal
Kongedømmet Sardinias flagg Kongedømmet Sardinia
Kongedømmet Sicilias flagg Kongedømmet Sicilia
Andre italienske stater
Det osmanske sultanats flagg Det osmanske rike
De forente Nederlandene De forente Nederlandene
Frankrike Den første franske republikk
Frankrike Franske klientstater
Green harp flag of Ireland.svg United Irishmen
United Legions
Danmark Danmark-Norge
Flag of Mysore.svg Mysore
Spania Spania (fra 1796)
Emblem of Napoleon Bonaparte.svg
Emblem of Napoleon Bonaparte.svg
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David - Napoleon Crossing the Alps - Kunsthistorisches Museum.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Pommerske krig
4. koalisjon
Russisk-tyrkiske
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Chevau-léger lancier du 2e régiment by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Sverige-Norge (1)
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Sverige-Norge (2)
7. koalisjon

De franske revolusjonskrigene (fransk: Guerres de la Révolution française) var en serie omfattende militære konflikter som varte fra 1792 til 1799, og var et resultat av den franske revolusjonen.[1] Krigene ble utkjempet mellom det revolusjonære Frankrike og en rekke europeiske stater. Det satte Frankrike opp mot Storbritannia, Østerrike, Preussen, Tsar-Russland og flere andre monarkier. Preget av fransk revolusjonær iver og militære oppfinnelser ble Frankrikes innflytelse utvidet ved at en rekke slag ble vunnet. Krigene omfattet enorme mengder soldater, på grunn av anvendelsen av verneplikt. Revolusjonskrigene er delt inn i to perioder: krigen mot den første koalisjonen (1792–97) og krigen mot den andre koalisjonen (1798–1802). Krigene var opprinnelig begrenset til Europa, men kampene antok gradvis en global dimensjon. Etter et tiår med konstant krigføring og aggressivt diplomati hadde Frankrike erobret territorier på den italienske halvøya, Nederlandene og Rhinland i Europa og oppgitt Fransk Louisiana i Nord-Amerika. Fransk suksess i disse konfliktene sørget for spredning av revolusjonære prinsipper over store deler av Europa. Frankrike var i krig med Storbritannia kontinuerlig fra 1793 til 1802. Krigen ble avsluttet med fredstraktaten i Amiens i 1802. Krigene som Frankrike utkjempet etter dette betegnes som Napoleonskrigene.

Allerede i 1791 så de andre monarkiene i Europa med forargelse på den franske revolusjonen og dens omveltninger; og de vurderte om de skulle gripe inn, enten til støtte for kong Ludvig XVI, for å hindre spredning av revolusjonen, eller for å utnytte kaoset i Frankrike til egne fordeler. Østerrike stasjonerte betydelige tropper ved sin franske grense og utstedte sammen med Preussen Pillnitz-erklæringen,[2] som erklærte felles støtte fra Det tysk-romerske rike og Preussen til kong Louis XVI av Frankrike mot den franske revolusjonen, og som truet med alvorlige konsekvenser dersom noe skulle skje med kong Ludvig XVI og dronning Marie-Antoinette, som var søster av Leopold II av Det tysk-romerske rike.[3] Etter at Østerrike nektet å tilbakekalle sine tropper fra den franske grensen og å trekke seg tilbake på den antatte trusselen om maktbruk, erklærte Frankrike krig mot Østerrike og Preussen våren 1792; begge landene svarte med en koordinert invasjon som til slutt ble slått tilbake i slaget ved Valmy i september.[4] Denne seieren oppmuntret det franske nasjonalkonventetet til å avskaffe monarkiet.[5] En serie seire av de nye franske hærene endte brått med nederlag ved Neerwinden våren 1793.[6] Franskmennene led ytterligere nederlag resten av året, og disse vanskelige tidene gjorde det mulig for de revolusjonære jakobinerne å komme til makten og innføre skrekkveldet i Frankrike, karakterisert av brutal undertrykkelse og tallrike henrettelser.[7]

Den andre koalisjonskrigen begynte i 1798 med den franske invasjonen av Egypt,[8] ledet av Napoléon Bonaparte.[9] De allierte benyttet anledningen fra den franske innsatsen i Midtøsten for å gjenvinne territorier tapt fra den første koalisjonen. Krigen begynte bra for de allierte i Europa, hvor de gradvis presset franskmennene ut av Italia og invaderte Sveits – og høstet seire ved Magnano,[10] Cassano[11] og Novi[12] underveis. Imidlertid raknet deres innsats stort sett med den franske seieren i Zürich i september 1799,[13] som førte til at Russland droppet ut av krigen.[14] I mellomtiden utslettet Napoleons styrker en rekke egyptiske og osmanske hærer i kampene ved pyramidene,[15] Tabor-fjellet[16] og Abukir.[17] Disse seirene i Egypt forsterket ytterligere Napoleons popularitet tilbake i Frankrike, og han kom tilbake i triumf høsten 1799, selv om den egyptiske kampanjen til slutt endte i fiasko. Videre hadde Royal Navy vunnet slaget på Nilen i 1798,[18] ytterligere styrket britisk kontroll over Middelhavet og svekket den franske marinen, Marine nationale.

Napoleons ankomst fra Egypt førte til at Direktoriet falt i Brumairekuppet (statskuppet),[19] med Napoleon som innsatte seg som førstekonsul.[20] Napoleon reorganiserte deretter den franske hæren og satte i gang et nytt angrep mot østerrikerne i Italia våren 1800. Dette brakte en avgjørende fransk seier i slaget ved Marengo i juni 1800,[21] hvoretter østerrikerne trakk seg tilbake fra halvøya nok en gang. Nok en knusende fransk triumf ved Hohenlinden i Bayern[22] tvang østerrikerne til å søke fred for andre gang, noe som førte til Lunéville-traktaten i 1801.[23] Med Østerrike og Russland ut av krigen fant Storbritannia seg stadig mer isolert og gikk med på fredstraktaten i Amiens med Napoleons regjering i 1802, og avsluttet revolusjonskrigene.[24] Imidlertid viste de langvarige spenningene seg for vanskelig å inneholde, og napoleonskrigene begynte over et år senere med dannelsen av den tredje koalisjonen, og fortsatte serien med koalisjonskriger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «French Revolutionary wars», Encyclopædia Britannica. Sitat: «French Revolutionary wars, title given to the hostilities between France and one or more European powers between 1792 and 1799.»
  2. ^ «Declaration of Pillnitz», Boundless.com
  3. ^ Wilde, Robert (28. januar 2020): «Overview of the Declaration of Pillnitz», ThoughtCo
  4. ^ Lynn, John A. (Høsten 1992): «Valmy», MHQ: Quarterly Journal of Military History, 5(1), s. 88–97.
  5. ^ Blanning, T.C.W. (1986): The Origins of the French Revolutionary Wars, London: Routledge, s. 78–79.
  6. ^ Rickard, J. (2009): «Battle of Neerwinden, 18 March 1793», Historyofwar.org
  7. ^ Llewellyn, Jennifer; Thompson, Steve (2020): «The Reign of Terror», Alpha History
  8. ^ Knighton, Andrew (20. desember 2016): «Eight Reasons Behind Napoleon’s Invasion Of Egypt», War History Online
  9. ^ «The Napoleonic Invasion of Egypt», Napoleon and the Scientific Expedition to Egypt
  10. ^ Rickard, J. (5. februar 2009): «Battle of Magnano, 5 April 1799», Historyofwar.org
  11. ^ Rickard, J. (5. februar 2009): Battle of Cassano, 27 April 1799, Historyofwar.org
  12. ^ Stab (24. juli 2021): «Battle of Novi (15 August 1799)», Weapons and Warfare
  13. ^ Alison, Archibald (1835): History of Europe from the commencement of the French revolution in 1789, to the restoration of the Bourbons in 1815, bind IV (2. utg.), W. Blackwood and Sons, s. 132
  14. ^ Blanning, T.C.W. (1986): The Origins of the French Revolutionary Wars, London: Routledge, s. 254–255.
  15. ^ Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book. Greenhill Books. s. 140
  16. ^ Smith, Digby (1998): The Greenhill Napoleonic Wars Data Book. Greenhill Books. s. 151
  17. ^ «Today in Middle Eastern history: the Battle of Abukir (1799)», Foreign Exchanges
  18. ^ Cavendish, Richard (8. august 1998): «Battle of the Nile», History Today 48(8)
  19. ^ «18 Brumaire: the context and course of a coup d'État», Napoleon.org
  20. ^ Napoleon's Government, Ssaylor.org
  21. ^ Hollins, David (2006): «Battle of Marengo» i: The Encyclopedia of the French Revolutionary and Napoleonic War. ABC-CLIO. ISBN 1-85109-646-9, s. 605–606
  22. ^ Jensen, Nathan D. (2018): «Battle of Hohenlinden», Frenchempire.net
  23. ^ «Treaty of Lunéville», Napoleon.org
  24. ^ White, Zack (2019): «The Peace of Amiens, 1802», NapoleonicWars.net

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Atkinson, Charles Francis; Hannay, David McDowall (1911): "French Revolutionary Wars", i Chisholm, Hugh (red.): Encyclopædia Britannica. Bind 11 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 171–205.
  • Clodfelter, M. (2017): Warfare and Armed Conflicts: A Statistical Encyclopedia of Casualty and Other Figures, 1492–2015 (4. utg.). Jefferson, North Carolina: McFarland. ISBN 978-0786474707.
  • Bell, David A. (2014): The first total war: Napoleon's Europe and the birth of warfare as we know it, Houghton Mifflin Harcourt
  • Fremont-Barnes, Gregory (2013): The French Revolutionary Wars, Essential Histories. Utsnitt og tekstsøk

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]