Revolusjonskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Revolusjonskrigene
Varoux.jpg
Combat de Varoux (slaget ved Varoux) , malt av Charles Gavard, 1792, i det historiske galleriet i Versailles
Dato17921799
StedEuropa, Midtøsten, Atlanterhavet, Karibia
ResultatFransk seier, flere franske klientstater etablert, avtalene i Lunéville og Amiens inngått
Stridende parter
Banner of the Holy Roman Emperor with haloes (1400-1806).svg Det tysk-romerske riket

Preussens flagg Preussen
Storbritannia Det britiske imperiet

Russland Det russiske keiserdømmet
Frankrike Franske rojalister
Spania Spania (1793-1795)
Portugals flagg Kongedømmet Portugal
Kongedømmet Sardinias flagg Kongedømmet Sardinia
Kongedømmet Sicilias flagg Kongedømmet Sicilia
Andre italienske stater
Det osmanske sultanats flagg Det osmanske rike
De forente Nederlandene De forente Nederlandene
Frankrike Den første franske republikk
Frankrike Franske klientstater
Green harp flag of Ireland.svg United Irishmen
United Legions
Danmark Danmark-Norge
Flag of Mysore.svg Mysore
Spania Spania (fra 1796)
Napoleon Bonaparte logo.png
Napoleon Bonaparte logo.png
Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene
1792-1815
Blücher (nach Gebauer).jpg
Jacques-Louis David - Napoleon Crossing the Alps - Kunsthistorisches Museum.jpg
1. koalisjon
Prince Joseph Poniatowski by Józef Grassi.jpg
HoratioNelson1.jpg
Johann Peter Krafft 003.jpg
Don Miguel Ricardo de Alava by William Salter cropped.jpg

2. koalisjon
3. koalisjon
Pommerske krig
4. koalisjon
Russisk-tyrkiske
Jean-Baptiste-Jules Bernadotte, Prince de Ponte-Corvo, roi de Suède, Maréchal de France (1763-1844).jpg
Kutuzov by Volkov.jpg
Chevau-léger lancier du 2e régiment by Bellange.jpg
Napoleon Swiss Grenadier in 1812 by Bellange.jpg

Kanonbåtkrigen
Finskekrigen
Sverige-Norge (1)
Halvøyskrigen
5. koalisjon
Invasjonen av Russland
6. koalisjon
Sverige-Norge (2)
7. koalisjon

Revolusjonskrigene var en serie større væpnede konflikter som varte fra 1792 til 1799.[1][2] Krigene ble utkjempet mellom det revolusjonære Frankrike og en rekke europeiske stater. Preget av fransk revolusjonær iver og militære oppfinnelser ble Frankrikes innflytelse utvidet ved at en rekke slag ble vunnet og landet dominerte Benelux-landene, Italia og Rhinland. Krigene omfattet enorme mengder soldater, på grunn av anvendelsen av verneplikt.

Revolusjonskrigene blir vanligvis delt i to perioder; den første koalisjonen (1792–1797) og den andre koalisjonen (1798–1799) selv om Frankrike var i krig med Storbritannia kontinuerlig fra 1793 til 1802. Krigen ble avsluttet med fredstraktaten i Amiens i 1802. Krigene som Frankrike utkjempet etter dette betegnes som Napoleonskrigene.

Viktige slag og felttog under Revolusjonskrigene[rediger | rediger kilde]

  • Slaget ved Valmy (1792) – Franskmennene stopper en alliert invasjon av Nord-Frankrike.
  • Slaget ved Neerwinden (1793) – 100 000 franske styrker går inn i dagens de Østerrikske Nederlandene (Belgia,) og erobrer en del land før de må trekke seg tilbake. Med en redusert styrke på ca. 20 000 mann angriper de østerrikerne ved Neerwinden, men taper.
  • Beleiringen av Toulon (1793) – Allierte tropper har erobret den viktige franske havnebyen i Sør-Frankrike, men 24 år gamle Napoleon Bonaparte gjenerobrer byen. Dette blir Napoleons første av mange seire.
  • Slaget ved Fleurus (1794) – Franske styrker har igjen gått inn i de De østerrikske Nederlandene, og da de vinner slaget ved Fleurus 26. juni, annekterer Nederland og dagens Belgia.
  • Napoleons felttog i Nord-Italia (1796-1797) – Napoleon går inn i dagens Nord-Italia, vinner flere slag, og beseirer soldater fra Sardinia og Østerrike.
  • Napoleons felttog i Egypt og Syria (1798-1799) – Napoleon seilte til Egypt med 35 000 mann, og tok Malta underveis. Hensikten med å ta Egypt var å ha kortere vei til India. (Suez-kanalen var ikke bygd, men Napoleon ønsket å bygge en. Den planen mislyktes). I juli stormet han Alexandria, og vant over mamelukkene i slaget ved pyramidene. Napoleon tok Kairo, og mamelukkene flyttet øst- og sørover. Men britiske Horatio Nelson slo den franske flåten i slaget ved Nilen, så franskmennene i Egypt var i realiteten isolert. Napoleon fikk høre at fiendtlige styrker samlet seg i Syria, så han gikk inn i dagens Israel og tok flere festninger. Men han måtte etterhvert trekke seg tilbake. I Egypt fikk han høre at de franske styrkene i Europa led flere nederlag, så i 1799 reiste han i hemmelighet tilbake til Frankrike. De siste franske styrkene i Egypt kapitulerte i 1801.
  • Det andre slaget ved Zürich (1799) – Russiske Aleksander Suvorov ledet en hær i Nord-Italia og gjenerobret området, samtidig som han vant flere slag. Men han ble slått av franskmennene i andre slaget ved Zürich.

Frankrike prøvde på slutten av 1790-årene å erobre Irland, men uten hell. Kampene fortsatte i 1803 med Napoleonskrigene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «revolusjonskrigene». SNL. 19. desember 2017. Besøkt 7. oktober 2021. «Revolusjonskrigene er navnet på krigene mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner av europeiske makter fra 1792. For tiden etter Napoleon Bonapartes maktovertagelse i 1799 brukes betegnelsen napoleonskrigene.» 
  2. ^ «French Revolutionary wars». Encyclopædia Britannica. Besøkt 7. oktober 2021. «French Revolutionary wars, title given to the hostilities between France and one or more European powers between 1792 and 1799.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]