Pair av Frankrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Pair (av latin par, «lik», sml. engelsk peer) har siden det 13. århundre betegnet politisk privilegerte høyadelige i Frankrike. Statusen som pair av Frankrike ble tildelt av den franske kongen og var den høyeste innen den franske adelen.

Rangens opprinnelse er ikke fullstendig klar, men fra det 13. århundre frem til den franske revolusjon hadde noen pairs spesielle oppgaver i forbindelse med kongekroninger. Etter restaurasjonen i 1814 og frem til 1848 var pairene medlemmer av førstekammeret i det franske parlamentet.

Omkring 1216 fantes det ni pairs: erkebiskopen av Reims, biskopene av Langres, Beauvais, Châlons-en-Champagne og Noyon, hertugene av Normandie, Burgund og Guyenne samt greven av Champagne. Mens erkebiskopen av Reims alltid hadde kronet kongen, er det uklart hvorfor de andre prelatene hadde fått denne statusen. Hertugene av Normandies status var bare teoretisk, siden hertugdømmet siden 1202 i realiteten hadde vært en selvstendig stat.

Noen år senere kom tre nye pairs til: biskopen av Laon og grevene av Flandern og Toulouse, og det totale tallet ble 12. I det sene 13. århundre falt to verdslige pairages til kronen, og tre nye ble opprettet i 1297. Senere falt de siste tre av de opprinnelige verdslige pairages til kronen, og det ble opprettet nye frem til det eksisterte 25 av dem.

Mellom de 12 «gamle» og de 13 «nye» ble det gjort en forskjell: Bare de gamle hadde i utgangspunktet spesielle oppgaver ved kongekroninger. Etterhvert som de gamle pairages gikk inn i kronen, ble det opprettet nye for å fylle disse bestemte oppgavene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Richard A. Jackson: «Peers of France and Princes of the Blood», i French Historial Studies, vol. 7, nr. 1 (vår 1971), pp. 27-46