Japans politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Parlamentet i Tokyo.
Det keiserlige palass i Tokyo.

Japans politiske system består av politiske institusjoner, de politiske beslutningsprosessene og innholdet i de politiske beslutningene i Japan. Den offentlige politikken utøves innenfor rammen av et representativt demokrati og konstitusjonelt keiserdømme, og er fundert på kontinental lov. Den lovgivende makten ligger hos et todelt parlament, Kokkai (国会), «riksdag». Her praktiseres et flerpartisystem. Statsministeren er sjef for regjeringen, hvis medlemmer ikke kan være militære. Den dømmende makten ligger hos høyesteretten og tre lavere rettsinstanser.

Grunnloven stadfester folkesuverenitetsprinsippet som førende. Grunnloven definerer keiseren av Japan som «symbolet på staten og folkets enhet.»[1] Han innehar utelukkende en seremoniell rolle. I diplomatiske sammenhenger opptrer keiseren ofte som statsoverhode. Den politiske makten ligger hos statsministeren og parlamentet. Keiseren utpeker statsministeren blant parlamentets medlemmer etter ønske fra parlamentet, som praktiserer en positiv parlamentarisme med investitur. Arveretten til keisertronen i Japan er regulert i lov.

Det er allmenn stemmerett for voksne over 20 år, med hemmelig valg for alle folkevalgte verv. Siden 1950-årene har japansk politikk vært dominert av Det liberaldemokratiske parti, som har dannet regjeringer alene mesteparten av perioden. Partiet preges av mektige fraksjoner. Det fremste opposisjonspartiet siden 1990-årene har vært Det demokratiske parti.

Parlamentet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Japans riksdag

Våpen
En artikkel i serien
Japans politiske system





Plenumssamling i Underhuset.
Venteværelse utenfor regjeringens møterom.

Det parlamentariske demokratiet i Japan benytter en tokammermodell med et overhus, shugi-in, og et underhus, sangi-in. Denne modellen og ordningen med positiv parlamentarisme ble innført etter modell fra Tyskland.[2][3] Et flertall i Underhuset kan vedta å oppløse forsamlingen og utskrive nyvalg. Dette er ikke tilfelle for Overhuset. Et kvalifisert flertall på to tredjedeler i Underhuset gir de regjerende partiene muligheten til å overstyre Overhuset.

Medlemmene velges for fire år i Underhuset og seks år i Overhuset. Halvparten av Overhuset er på valg hvert tredje år. Japan har siden 1996 praktisert en valgordning der representanter til Underhuset velges ved flertallsvalg i 300 enmannskretser. I tillegg velges 180 representanter på partilister i forholdstallsvalg i 11 flermannskretser. En tilsvarende valgordning finnes i Russland. Til Overhuset velges 146 representanter fra forholdstallsvalg i flermannskretser, som svarer til prefekturene, og 96 representanter fra forholdstallsvalg i en nasjonal valgkrets. Valgordningen finnes også i Nederland og Belgia.

For å være valgbar til parlamentet, må man være japansk statsborger. Nedre aldersgrense for kandidater til Underhuset er 25 år, til Overhuset 30 år. Parlamentarikerne godtgjøres med ca. 1,3 millioner yen (ca. 96 000 norske kroner per september 2017) i måneden for vervet.[4] I tillegg får de 1 million yen (ca. 70 000 norske kr per september 2017) i året som såkalt bok- og reisegodtgjørelse.[5] De har gratisbiletter på Japan Railway-tog og på innenlandsfly.[5] Når de reiser i embets medfør får de dekket reise- og andre utgifter.[5] Hver parlamentariker får også (via parlamentarikergruppen den tilhører) 650 000 yen per måned (ca. 45 000 norske kr per september 2017).[5] I tillegg har hver parlamentariker rett til 3 personlige sekretærer, som de til sammen får 20 millioner yen for (1,4 millioner norske kr per september 2017) per år.[5] Alt i alt får hver parlamentariker 64 millioner yen (4,5 millioner norske kr per september 2017) fra staten per år.[5]

Lovgivningen sikrer medlemmene ytringsfrihet og parlamentarisk immunitet. Kamrene vedtar sine egne ordensreglementer. Med minst to tredjedelers flertall av de tilstedeværende kan de vedta å utvise medlemmer.[6]

Lov- og budsjettforslag skal behandles av begge kamrene. Ved uenighet har Underhuset det endelige ordet. Begge kamrene velger sin ordfører, som har den avgjørende stemmen ved stemmelikhet. Grunnlovsforslag krever et kvalifisert flertall på to tredjedeler i begge kamrene og godkjennelse i en påfølgende folkeavstemning. Statsministeren velges blant parlamentets medlemmer gjennom et investitur, som kommer i form av en resolusjon. Keiseren foretar deretter den seremonielle utpekelsen, men spiller ingen videre rolle. Statsministeren utnevner de øvrige regjeringsmedlemmene, hvorav halvparten må være innvalgt i parlamentet.

Japan har blitt definert som et konsosiert demokrati med et flerpartisystem.[7][8] Selv om Det liberaldemokratiske parti ofte danner flertallsregjeringer, tenderer disse til å søke brede forlik i parlamentet. Oftest vil de søke støtte hos minst ett eller to opposisjonspartier. Den politiske kulturen tilsier derfor at et flertall alene ikke legitimerer kontroversielle vedtak. Dette omtales ofte som en «delvis koalisjon» med opposisjonen. På 2000-tallet har en del statsvitere argumentert for at Japan beveger seg i retning av et topartisystem i tråd med Westminster-modellen.[9][10][11] Andre har indikert at Japan utvikler to parallelle partisystemer.[12]

Politiske partier[rediger | rediger kilde]

Valgplakater i Yokohama i 2016.

De politiske partiene i Japan er i stor grad elitepartier med begrensede muligheter for opptak og påvirkning, til forskjell fra massepartier slik de kjennes fra Europa. Partipolitikken er derfor i større eller mindre grad konsentrert rundt de enkelte politikerne og deres fraksjoner. Partilandskapet er likevel forholdsvis stabilt.[13]

Det liberaldemokratiske parti (LDP) har dominert siden 1955, og har sittet i opposisjon i kun fire år siden den gang, i siste omgang fra 2009 til 2012. LDP er mer et sammensatt og gjensidig interessefellesskap enn et ideologisk fellesskap. Skjønt partiet er overveiende konservativt, finnes det motstridende ideologiske strømninger. LDP er preget av mektige fraksjoner og tette bånd til deres respektive støttespillere, som står for betydelige pengebidrag. Noe av denne støtten kan spores til landets store industriselskaper. Lederne for partiets ledende fraksjoner, kuromaku, «sorte fyrster», har blitt sammenlignet med fortidens shōgun, keiserdømmets virkelige herskere.[14] Det overveiende sekulære LDP finner sin koalisjonspartner i det buddhistiske Kōmeitō, «Rent styre». Kōmeitō, kjent for sin velorganiserte og mobiliserte velgerskare, har ofte havnet i vippeposisjon.

Siden siste halvdel av 1990-årene har Det demokratiske parti (DPJ) spilt rollen som ledende opposisjonsparti. Det liberale og progressive DPJ har til dels lyktes i å posisjonere seg som landets ledende opposisjonsparti, etter at mer sosialdemokratisk og sosialistisk orienterte partier snevret inn sin appell for å sikre kjernevelgerne. DPJ hadde regjeringsmakten fra 2009 til 2012. DPJ har strategisk viktige bånd til deler av fagbevegelsen, men splittelse mellom partier til venstre for LDP har i mange tilfeller forhindret DPJ å danne et troverdig regjeringsalternativ.

De gruppene i parlamentet som har sitt opphav i Japans gjenreisningsparti, har sin base i Osaka, til forskjell fra samtlige andre partier, som er Tokyo-baserte.[15] Japans gjenreisningsparti brøt ut av LDP i 2012. Selv om den ideologiske avstanden var liten, ble partiet stående utenfor LDP og Kōmeitōs flertallsblokk. Japans gjenreisningsparti ble selv splittet i 2014. En del av partiet står for seg selv i parlamentet, mens andre deler har gått inn i DPJ.

Det sosialdemokratiske parti er etterfølgeren til Japans sosialistparti, som var landets ledende opposisjonsparti frem til 1990-årene. Sosialdemokratene har opplevd en jevn tilbakegang i valg siden 1990-årene, og har spilt en mer perifer rolle i parlamentet. Japans kommunistiske parti er et av verdens største, ikke-regjerende marxistiske partier, men har aldri sittet i regjering.

Den enkelte politiker har pleid å bygge finansiell og politisk støtte gjennom en personlig, politisk maskin, koenkai (後援会).[9] Dette er spesielt viktig for politikere i LDP, som i størst grad er preget av fraksjoner. De politiske maskinene kan således bruke til å organisere partiets egne velgere, for å sikre maksimal uttelling i hver valgkrets. De politiske maskinene unngår landets strenge restriksjoner på partipolitisk aktivitet utenfor de definerte valgkampperiodene. De har også vært brukt for å tilknytte viktige næringsinteresser eller fremme kandidaturet til slektninger og venner, såkalt nepotisme.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Constitution of Japan». Japans statsminister og regjering. 3. november 1946. Besøkt 2. desember 2013. 
  2. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. 
  3. ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt. Oslo: Europa-programmet. s. 30–34. 
  4. ^ Fukue, Natsuko (4. januar 2011). «The basics of being a lawmaker at the Diet». Japan Times: 3. 
  5. ^ a b c d e f «国会議員の給料». shinsho.shueisha.co.jp. Besøkt 27. september 2017. 
  6. ^ «THE CONSTITUTION OF JAPAN». japan.kantei.go.jp. Besøkt 15. april 2016. 
  7. ^ Lijphart, Arendt (1999). Patterns of Democracy: Government Forms and Performance in Thirty-Six Countries. New Haven: Yale University Press. 
  8. ^ Schoppa, Leonard J. (red.) (2011). The Evolution of Japan’s Party System: Politics and Policy in an Era of Institutional Change. University of Toronto Press. 
  9. ^ a b Estévez-Abe, Margarita (2006). «Japan’s Shift Toward a Westminster System: A Structural Analysis of the 2005 Lower House Election and Its Aftermath» (PDF). Asian Survey. 46 (4): 632–651. 
  10. ^ Reed, Steven R. (2005). «Japan: Haltingly Toward a Two-Party System». I Gallagher, M. og Mitchell, P. The Politics of Electoral Systems. Oxford University Press. 
  11. ^ Reed, Steven R., Scheiner, Ethan og Thies, Michael F. (2012). «The End of LDP Dominance and the Rise of Party-Oriented Politics in Japan». Journal of Japanese Studies. 38 (2): 353–376. 
  12. ^ Jou, Willy (2010). «Toward a Two-Party System or Two Party Systems? Patters of Competition in Japan’s Single-Member Districts, 1996-2005». Party Politics. 16 (3): 370–390. 
  13. ^ Hicken, Allen og Kuhonta, Erik Martinez (2011). «Shadows From the Past: Party System Institutionalization in Asia». Comparative Political Studies. Besøkt 2. desember 2013. 
  14. ^ Jørgensen, Nils-Johan (1997). Japan og Tyskland. Gjenvinning og makt. Oslo: Europa-programmet. s. 35–38. 
  15. ^ Johnston, Eric (3. oktober 2012). «Nippon Ishin no Kai: Local but with national outlook». Japan Times: 3. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]