Japans kommunistiske parti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Japans kommunistiske parti
Japans kommunistiske parti
Partiets logo.
LederKazuo Shii
PartisekretærAkira Koike
Grunnlagt15. juli 1922
Hovedkvarter4-26-7 Sendagaya, Shibuya, Tokyo 151-8586, Japan
Ungdomsorg.Japans demokratiske ungdomsliga
Antall medlemmerrundt 300 000 (2017)[1]
IdeologiVitenskapelig sosialisme[2]
Nettstedhttp://www.jcp.or.jp/english/
Japans Kommunistiske Partis offisielle flagg.
JKP-medlemmer. Fra venstre: Tokuda Kyuichi, Nosaka Sanzo og Yoshio Shiga.
Kazuo Shii, leder i Japans Kommunistiske Parti siden 2000.

Japans kommunistiske parti (japansk: 日本共産党, Nihon Kyōsan-tō) er et japansk politisk parti, og et av verdens største kommunistpartier. Det er også Japans eldste politiske parti.[3][4]

Partiet har rundt 300 000 medlemmer organisert i 20 000 lokale avdelinger. Partiavisa Shimbun Akahata (norsk: Rødt flagg) ble stiftet i 1928 og publiseres både som dagsavis og ukesavis med et kombinert lesertall på rundt 1,2 millioner.[1][5]

I det siste valget til Underhuset (Shūgiin), avholdt 14. desember 2014, tok partiet 21 av 480 seter.[6]

I det siste valget til Overhuset (Sangiin), avholdt 10. juli 2016, tok partiet 14 av 242 plasser.[7]

Politikk og ideologi[rediger | rediger kilde]

Japans Kommunistiske Parti definerer seg som et demokratisk sosialistisk og antiimperialistisk parti. De jobber for en gradvis overgang fra Japans kapitalistiske økonomi til en sosialistisk økonomi, de ønsker å avskaffe den japanske hæren og avslutte den politiske og militære alliansen med USA.[5][8]

Partiet følger prinsippet om «flertallsrevolusjon», at en hver sosial eller politisk forandring kun bør skje etter at et flertall av befolkningen har støttet den.[1]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

JPK ble etablert 15. juli 1922 under det de selv omtaler som det despotiske keiserdømmet. Partiet var opprinnelig Japans representant i den tredje internasjonale, Komintern. JPK var forbudt fra stiftelsen og fram til slutten av den annen verdenskrig. Partiet var en av få politiske grupperinger i Japan som var motstandere av Japans rolle i den annen verdenskrig,[9] og de var tilhengere av frigjøringen av de japanske koloniene Korea og Taiwan.[1] Etter krigen ble partiet legalisert og begynte å stille til valg.

Kritikk av Sovjet[rediger | rediger kilde]

Under Kenji Miyamotos ledelse var JPK åpent kritiske til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968,[10] og invasjonen av Afghanistan i 1979.[1] I kjølvannet av det kinesisk-sovjetiske bruddet gjorde JPK seg politisk uavhengig av Sovjetunionens Kommunistiske Parti og kan dermed sammenliknes med de spanske og italienske kommunistpartiene og den eurokommunistiske tradisjonen. Under en konferanse i 1990 uttalte Miyamoto at kommunismens sammenbrudd i Europa ikke representerer noe nederlag for sosialismen, men et nederlag for stalinismen og senere sovjetiske regimer.[10]

Ny vår[rediger | rediger kilde]

Fra 2000-tallet har JPK opplevd medlemsvekst og økt oppslutning, særlig blant den yngre befolkningen.[11][12][13]

Da arbeiderdikteren Takiji Kobayashis roman Krabbeskipet ble utgitt på nytt i 2008 ble den umiddelbart en bestselger med over 507 000 solgte kopier. Den mer enn 80 år gamle romanens salgssuksess ble satt i sammenheng med kommunistpartiets vekst.[11][14][15] Kobayashi var en av kommunistpartiets pionerer, men ble torturert til døde i 1933 bare 29 år gammel.[16]

Etter at Japan i september 2015 passerte en ny kontroversiell militærlov, tok JPK og partileder Kazuo Shii initiativ til å stable på beina en midlertidig koalisjonsregjering bestående av JPK og de øvrige japanske opposisjonspartiene for å få reversert lovgivningen.[17] Det var første gang JPK gikk inn for parlamentarisk samarbeid med andre partier. Forsøket mislykkes, men siden da har JPK vært en drivkraft for å forene opposisjonspartiene og få kastet statsminister Shinzō Abe.[8][18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Japanese Communist Party: What is the JCP? A Profile of the Japanese Communist Party
  2. ^ Japanese Communist Party: Program of the Japanese Communist Party - Adopted on January 17, 2004 at the JCP 23rd Congress
  3. ^ The Christian Science Monitor: Communist Party makes a comeback ... in Japan
  4. ^ The Foreign Correspondent Club of Japan: Kazuo Shii and the Logic of the "War Bills"
  5. ^ a b The Economist: Japan's Communist Party : Red revival
  6. ^ The Guardian: Japanese PM Shinzo Abe tightens grip on power with election victory
  7. ^ The Mainichi: 2016 House of Councillors election result infographics
  8. ^ a b Bloomberg: Japan's Communists Flirt With Mainstream in Bid to Unseat Abe
  9. ^ Time Magazine: Communism Is Alive and Well and Living in Japan
  10. ^ a b The New York Times: Kenji Miyamoto, 98, Leader of Japan’s Communist Party, Dies
  11. ^ a b The Telegraph: Japan's young turn to Communist Party as they decide capitalism has let them down
  12. ^ The Guardian: Disgruntled Japanese turn to resurgent communists
  13. ^ The Japan Times: JCP uniting with other parties, tries to lose chains of Soviet-era stigma
  14. ^ Reuters: Japan economy angst boosts sales of Marxist novel
  15. ^ Jacobin Magazine: Kobayashi and the Class Struggle
  16. ^ The Telegraph: http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/japan/3218902/The-strange-growth-of-Communist-Japan.html
  17. ^ Japan Press Weekly: JCP proposes establishing a national coalition gov’t to repeal war legislation
  18. ^ Nikkei Asian Review: Opposition must unite to repeal new security laws, leader says

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]