Japans kommunistiske parti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Japans kommunistiske parti
LandJapan
Leder(e)Tomoko Tamura (2024–)
GeneralsekretærAkira Koike
Grunnlagt15. juli 1922
HovedkvarterSendagaya
Antall medlemmer300 000 (januar 2017)
IdeologiVitenskapelig sosialisme anti-USA/Japan-alliansen pasifisme non-intervensjonisme
Politisk posisjonVenstresiden
Nettstedwww.jcp.or.jp (ja)
www.jcp.or.jp (en)
Q659587
10 / 465
(når?)
Flagg

JKP-medlemmer. Fra venstre: Tokuda Kyuichi, Nosaka Sanzo og Yoshio Shiga.
Kazuo Shii, leder i Japans Kommunistiske Parti siden 2000.

Japans kommunistiske parti (japansk: 日本共産党, Nihon Kyōsan-tō) er et japansk politisk parti, og et av verdens største kommunistpartier. Det er også Japans eldste politiske parti.[1][2]

Partiet har rundt 300 000 medlemmer organisert i 20 000 lokale avdelinger. Partiavisa Shimbun Akahata (norsk: Rødt flagg) ble stiftet i 1928 og publiseres både som dagsavis og ukesavis med et kombinert lesertall på rundt 1,2 millioner.[3][4]

I det siste valget til Underhuset (Shūgiin), avholdt 31. oktober 2021, tok partiet 12 av 480 seter med 7,90 % av stemmene.

I det siste valget til Overhuset (Sangiin), avholdt 10. juli 2022, tok partiet 11 av 242 plasser.

Politikk og ideologi[rediger | rediger kilde]

Japans Kommunistiske Parti definerer seg som et demokratisk sosialistisk og antiimperialistisk parti. De jobber for en gradvis overgang fra Japans kapitalistiske økonomi til en sosialistisk økonomi, de ønsker å avskaffe den japanske hæren og avslutte den politiske og militære alliansen med USA.[4][5]

Partiet følger prinsippet om «flertallsrevolusjon», at en hver sosial eller politisk forandring kun bør skje etter at et flertall av befolkningen har støttet den.[3]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

JPK ble etablert 15. juli 1922 under det de selv omtaler som det despotiske keiserdømmet. Partiet var opprinnelig Japans representant i den tredje internasjonale, Komintern. JPK var forbudt fra stiftelsen og fram til slutten av den annen verdenskrig. Partiet var en av få politiske grupperinger i Japan som var motstandere av Japans rolle i den annen verdenskrig,[6] og de var tilhengere av frigjøringen av de japanske koloniene Korea og Taiwan.[3] Etter krigen ble partiet legalisert og begynte å stille til valg.

Kritikk av Sovjet[rediger | rediger kilde]

Under Kenji Miyamotos ledelse var JPK åpent kritiske til Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968,[7] og invasjonen av Afghanistan i 1979.[3] I kjølvannet av det kinesisk-sovjetiske bruddet gjorde JPK seg politisk uavhengig av Sovjetunionens Kommunistiske Parti og kan dermed sammenliknes med de spanske og italienske kommunistpartiene og den eurokommunistiske tradisjonen. Under en konferanse i 1990 uttalte Miyamoto at kommunismens sammenbrudd i Europa ikke representerer noe nederlag for sosialismen, men et nederlag for stalinismen og senere sovjetiske regimer.[7]

Ny vår[rediger | rediger kilde]

Fra 2000-tallet har JPK opplevd medlemsvekst og økt oppslutning, særlig blant den yngre befolkningen.[8][9][10]

Da arbeiderdikteren Takiji Kobayashis roman Krabbeskipet ble utgitt på nytt i 2008 ble den umiddelbart en bestselger med over 507 000 solgte kopier. Den mer enn 80 år gamle romanens salgssuksess ble satt i sammenheng med kommunistpartiets vekst.[8][11][12] Kobayashi var en av kommunistpartiets pionerer, men ble torturert til døde i 1933 bare 29 år gammel.[13]

Etter at Japan i september 2015 passerte en ny kontroversiell militærlov, tok JPK og partileder Kazuo Shii initiativ til å stable på beina en midlertidig koalisjonsregjering bestående av JPK og de øvrige japanske opposisjonspartiene for å få reversert lovgivningen.[14] Det var første gang JPK gikk inn for parlamentarisk samarbeid med andre partier. Forsøket mislykkes, men siden da har JPK vært en drivkraft for å forene opposisjonspartiene og få kastet statsminister Shinzō Abe.[5][15]

Kritikk av Kina[rediger | rediger kilde]

På en partikongress som ble holdt i januar 2020, vedtok JPK en ny partiplattform, den første siden 2004, hvor det kinesiske kommunistpartiets «stormakt sjåvinisme og hegemonisme» ble kritisert.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]