Erik Grant Lea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Erik Grant Lea
Erik Grant Lea.jpg
Født15. oktober 1892
Død28. april 1979 (86 år)
Beskjeftigelse Skipsreder
Nasjonalitet Norge

Hilda Lea, Eriks hustru.

Erik Lawrence Grant Lea (født 15. oktober 1892 i Bergen, død 28. april 1979 i Fjaler i Sogn og Fjordane) var en norsk skipsreder, bankier, assurandør og brukseier.

Han var sønn av Lars Lea og Anna Bertine Magnussen, gift med Hilda Constance f. Connor født 1889, død 1960, og senere med Hildur Augusta Sørensdatter Tyssedal, født 1916. Datteren Sunniva, gift med Johannes Gaussereide, er datter av første ekteskap.

Erik Grant Lea ble en av jobbetidens mest myteomspunne skikkelser.

Mytene[rediger | rediger kilde]

De som vokste opp i Bergen etter den annen verdenskrig kunne ikke unngå å høre om en som en gang var verdens rikeste skipsreder, het Lea og var fra Bergen, giftet seg med en indisk prinsesse som var slekt med den russiske tsar, som mistet alt han eide og som ble damskipsekspeditør et sted i Sogn og Fjordane.

Realitetene[rediger | rediger kilde]

Bak dette skjulte det seg en skjebne med et omskiftelig liv som ikke lå så fryktelig langt fra mytene. Han hadde i sine velmaktsdager 10 rederier, egen bank og tre egne assuranseselskap. Hans skip pløyet alle verdenshav. Han hadde 500 forsikringsagenter i tre verdensdeler. Bare i 1917 tegnet agentene hele 60 000 brannpoliser, assurerte hele Ålesunds fiskeflåte og etter hvert størsteparten av den norske fiskeflåten.

Hans hustru Hilda var ikke indisk prinsesse og heller ikke i slekt med den russiske tsar, men datter av en sanitetsmajor og en indisk kvinne fra velstående handelsfamilie fra Bangalore i India. I 1922 mistet Lea alt han eide og slo seg ned i Gjølanger i Fjaler i Sunnfjord, Sogn og Fjordane og startet en ny tilværelse for seg og sin familie.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Han var nummer fem av åtte søsken og vokste opp i en stor leilighet i Håkonsgaten, som strekker seg fra Teatergaten på Engen til den går over i Nygårdsgaten. Han gikk på Hambros skole til han var 14. Da tok faren ham ut og lærte ham handelsfag.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Lea Hall, nå Solhaug skole i Bergen. Omgitt av en 40 mål stor park. 1917.
Lea Hall, vinterhagen. 1917.

Han begynte som kontorist 16 år gammel og kom senere inn hos Kjær og Isdahl som drev shippingvirksomhet. Der avanserte han til kontorsjef. I 1914 kjøpte han sitt først dampskip. I 1915 var han rederidisponent. Han hadde sitt første kontor på hjørnet av Bryggesporden med utsikt over Vågen. Etter bergensbrannen 1916 flyttet han til Tornøegården på hjørnet mellom Lars Hilles gate og Christies gate, vis-à-vis gml. Bergen trygdekontors bygg, nåværende Psykologisk institutt. I tiden 1915-16 omsatte kjøpte og solgte han skip for 30 mill. I 1917 ble seks av hans aksjeselskaper kjøpt opp av Bjørnstad og Bærhus. Han opprettet da Leas Assuranseselskap A/S. I tillegg kom forsikringsselskapene Jupiter og National. Deretter opprettet han Leas Aktie- og Bankierforretning A/S.

Disse virksomhetene ble solgt til et konsortium og kjøpt tilbake. Men virksomhetene var i mellomtiden blitt sterkt svekket. I 1921 ble de slått konkurs. Et forsøk på å opprette rederivirksomhet i 1920 mislyktes. I 1922 solgte Bergens Kreditbank hans pantsatte bolig Lea Hall (nå Solhaug skole) og de omliggende 40 mål park.

En ny start[rediger | rediger kilde]

Til venstre sperrestova som familien flyttet inn i da de kom til Gjølanger. Huset til høyre er et nabohus som er revet

Da han ble ruinert reiste han til Gjølanger i Fjaler til et lite sagbruk som hans kreditorer ikke hadde brydd seg med. Der bygget han opp, med bokstavelig talt to tomme hender, en ny tilværelse for seg og sin familie, en virksomhet med sagbruk, mølle, butikk, dampskipskai og privat elverk. I Smilden, på nordsiden av Åfjorden, mellom Hyllestad og Sørbøvåg, drev han i noen år et kalkbrenneri. Det ble et hardt liv. Mens han reparerte huset på Gjølanger bodde han i Hellevik. Det var fem veiløse km frem og fem tilbake hver dag. Til Smilden var det 20 km til fots hver vei langs en sti.

På bar bakke - igjen[rediger | rediger kilde]

Han drev en omfattende skogplanting (200 000 granplanter) og demmet opp Tyssedalsvatnet for å kunne fløte tømmer frem til sagen og bygget laksetrapp opp til vatnet. Han hadde landhandel og Gjølanger var etter hvert blitt det stedet i Dalsfjorden som hadde flest damskipsanløp. Etter krigen var stedet i jevn fremgang. Men i 1950 brant møllen, dynamorommet i kraftverket, lærerboligen og butikken. Han var underforsikret og måtte starte nesten fra nesten bar bakke igjen. Han hadde noe assuransepenger og fikk arbeidshjelp fra bygden. Hans kone Hilda døde i 1960. Han giftet seg senere med Hildur Tyssedal som hadde arbeidet hos ham i butikken.

Samfunnsinnsats[rediger | rediger kilde]

Gjølanger var blitt et betydelig anløpssted i Dalsfjorden. Bildet er tatt etter at gjenreisningen etter brannen i 1950.
Boligen slik den så ut på tidlig 70-tall. Den står ennå, men anlegget er noe forfalt.

Da han var på høyden, kjøpte han opp landområder i utkanten av Bergen. Han kjøpte opp områdene rundt Lea Hall for å bygge arbeiderboliger med en liten hage foran – i dag på folkemunne kalt Leaparken. Deretter fikk han utarbeidet reguleringsplan med boliger for området. Området ble solgt rimelig til Bergen kommune som senere realiserte deler av planen. Han fikk arkitekt Schumann Olsen til å lage reguleringsplan for Finnebergåsen som skulle bli en slags hageby av småhus med en liten hage foran og kjøkkenhage bak. Området ble overdratt til Bergen kommune for en svært rimelig sum. Han overlot videre sine rettigheter i Solheimsvannet vederlagsfritt.

Han ga også store summer til flyktninger og katastroferamte samt til almennyttige tiltak i Bergen by.

Da den amerikanske dr. Benham etterlot seg en stor og uvurderlig samling av etnografiske indianergjenstander, prøvde hans enke å selge samlingen, men ingen museer ville betale for den. Da reiste Lea de nødvendige midler og kjøpte den hjem til Norge og overlot samlingen til Bergens Museum hvor den kan sees den dag i dag.

Annet[rediger | rediger kilde]

Lea gikk inn i heimevernet straks etter krigen og var aktiv der til han nærmet seg de åtti. Der tok han heimevernsutdannelse og fikk løytnants grad. Han gjennomførte Nijmegenmarsjen i en alder av 78 år. 70 år gammel tok han idrettsmerket. Han har ellers mottatt en rekke utmerkelser og medaljer. Videre har han gjennomført en rekke andre krevende marsjer.

Dan han var 30 år i 1923 konverterte han til katolisismen og bygget et eget katolsk kapell hjemme på Gjølanger i 1938 eller 39, hvor sognepresten i den katolske kirken i Bergen kom på besøk på geburtsdager og 17. mai og leste messer. Sigrid Undset var ved en anledning gjest i kapellet.

Lea var utpreget kulturelt og litterært interessert. Han pleiet omgang med bla. dikteren Jakob Sande, som ofte var i Sunnfjord, og forfatteren Karl Friedrich Kurz som bodde i Vårdal tvers over Gjølanger, på nordsiden av Dalsfjorden. Lea skrev også selv dikt.

Han plantet også kjempetret Sequoia Gigantea. Ett av har nådd en høyde på ca. 4m (pr. 2002). Det skranter, men er ennå i live.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

  • Erik Grant Lea: Røsslyng og tanker 1970.
  • Div. dikt i K. Stub og S. Osnes: Der stillheten gror, 1996.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norvald Tveit: Fra gull til grønne skoger. Gyldendal norsk forlag 1972.
  • Jon Gunnar Arntsen (red.): Bergensere i tusen år. Kunnskapsforlaget 2005.
  • Personlige intervjuer med Hildur Lea 2004 og med Sunniva Gaussereide 2006.
  • O. W. Fasting (red.): Erik Grant Lea, Skibsrederi, assurance- og bankvirksomhet. Og Bergens nærings- og forretningsliv i tekst og billeder, 1921.
  • Bergens Arbeiderblad, artikkel 13. oktober 1967.
  • Bergens Tidende, artikkel 30. september 1972.
  • A. Thowsen: Vekst og strukturendringer i krisetider 1914 – 1939, bind IV i Bergen og sjøfarten, 1983.

Gjølanger[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]