Olav Haraldsson Geirstadalf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olav Haraldsson Geirstadalf
Død 934
Far Harald Hårfagre
Mor Svanhild Øysteinsdatter
Bror
Totalt 20
Eirik Blodøks, Bjørn Farmann, Håkon den Gode Adalsteinsfostre, Halvdan Hålegg, Guttorm Haraldsson, Halfdan Svarte Haraldsson, Rørek Haraldsson, Halfdan Hvite Haraldsson, Frode Haraldsson, Gudrød Ljome, Gudrød Skirja, Ragnvald Rettilbeine, Ring Haraldsson, Sigfred Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Torgils Haraldsson, Ulfljotr Haraldsson, Dag Haraldsson, Ragnar Rykkel, Sigurd Haraldsson Rise
Søster Ålov Årbot
Barn Tryggve Olavsson
Nasjonalitet Norge

Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl[1]. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far[2], og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks[3]. Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn[trenger referanse].

Etter Snorre skulle Olav etter sin fars død ha utropt seg til konge av Østlandet, og at han allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der[4]. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. Det er liten grunn til å feste lit til Snorres beretning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre Sturlason, Harald Hårfagres saga (Heimskringla), kap. 21
  2. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 34
  3. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 42
  4. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 44