Olav Haraldsson Geirstadalf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Olav Haraldsson (født ca. 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre og Svanhild Øysteinsdatter, datter av Øystein jarl[1]. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far[2], og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks[3]. Siden det var danskekongen som styrte Viken og Vestfold på denne tiden er opplysningene i Snorre ikke pålitelige, og kan være laget for å fremme den norske kongefamilienes politiske interesser. Are Frode omtaler Bjørn Farmann (også omtalt som Bjørn Buna) som herse i Sogn[trenger referanse].

Etter Snorre skal Olav etter sin fars død utropte seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik Blodøks. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der[4]. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995. Det er ikke noen spesiell grunn til å feste stor lit til Snorres beretning.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snorre Sturlasson, Harald Hårfagres saga (Heimskringla), kap. 21
  2. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 34
  3. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 42
  4. ^ Harald Hårfagres saga, kap. 44