Jarl av Northumbria

Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt år 1025. Northumbria er markert i gult.

Jarl av Northumbria var en tittel for et jarledømme i det dansk-angelsaksiske samfunnet på 1000-tallet, inkludert også den sene angelsaksiske og den tidlige normanniske perioden i England. Jarledømmet Northumbria var en etterfølger av jarledømmet Bamburgh (som da var underlagt en ealdorman før denne tittelen ble erstattet med det norrøne jarl, nyengelske earl).^[1]

På 600-tallet da de angelsaksiske kongerikene Bernicia og Deira ble forent i kongeriket Northumbria, men dette ble ødelagt av norrøne vikinger i 867. Sørlige Northumbria, det tidligere Deira, ble det norrøne kongeriket York (Jorvik),^[2] mens de angelsaksiske jarlene styrte det tidligere nordlige kongeriket Bernicia fra deres base i Bamburgh. Den nordlige delen av Bernicia gikk tapt til skottene, antagelig på slutten av 900-tallet. I 1006 var Uhtred den modige jarl av Bamburgh, og kong Æthelred II av England utnevnte ham også til jarl av York, således forente de områdene av Northumbria som fortsatt var under angelsaksisk kontroll til et enkelt jarledømme. Uhtred ble myrdet i 1016, og Knut den mektige utnevnte da norske Eirik Håkonsson til jarl av Northumbria ved York, men Uhtreds slekt holdt kontrollen over Bernicia fram til 1041 da jarledømmet igjen ble forent. En etterkommer av Uhtred, Gospatric, ble utnevnt til jarl av normanniske Vilhelm erobreren i 1067, men forviste ham allerede i 1072. Gospatric ble deretter gitt land i Skottland, og hans etterkommere ble jarlene av Dunbar.^[3] Jarledømmet Northumbria ble brutt opp i tidlig normannisk tid og fordelt som jarledømmene York og Northumberland, og hvor store landområder ble gitt til fyrstebiskopen av Durham. For sistnevnte hadde biskopen tittelen «fyrstebiskop», med unntak av den første, William Walcher, som hadde tittelen «jarlebiskop».