Amalie Sofie Bekkevold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Amalie Sofie Bekkevold malt av Carl Peter Lehmann i 1842

Amalie Sofie Bekkevold (født 9. juli 1819 i Moss, død 27. oktober 1889 i Kristiania) er kjent i ettertiden som Henrik Wergelands hustru og inspirasjonskilden for mange av hans dikt. Hennes yngste bror var filologen og sangeren, Frederik August Bekkevold (1830–1911).

Oppvekst på Moss og i Christiania[rediger | rediger kilde]

Amalie Sofie Bekkevolds mor var av den kjente Ihlenslekta fra Modum, Gunhild Marie Evensdatter Ihlen (1800–81), født på Landfaldøen ved Drammen den 28. august 1800. Hun ble gift med enkemann og frakteskuteskipper Peter Svendsen Bekkevold (1780–1851). De ble viet 19. november 1818. Ekteparet flyttet året etter til Moss der deres første datter ble født. Hun fikk navnet Amalia Sophia i en hjemmedåp, men 1. desember ble hun båret til Moss kirke. Amalie Sofie fikk en rekke søsken, hvorav 8 vokste opp.

Bekkevold med familie slo seg senere ned i Christiania som traktør og småhandler. Skjenkestua eksisterer den dag i dag i Skippergata 3 under navnet Grei Kafé. Stedet har en plass i norsk litteraturhistorie fordi Henrik Wergeland fant sin tilkommende der. Han fikk lov å sette inn årer og seil hos Bekkevolds mens han tjenestegjorde som annenamanuensis ved Universitetsbiblioteket som den gang lå ved Christiania gamle torv. Han kom innom før han gikk på arbeid, og hentet sakene ved arbeidstidas slutt for å ro eller seile over Bjørvika til hytta si i Grønlia under Ekebergåsen. Henrik Wergeland bodde i Grønlia fra mai-juni 1838 til han solgte stedet i april året etter.

Poesier[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland ble snart oppmerksom på datteren i huset Amalie Sofie, som nærmet seg 19 år. Han ble dypt betatt og opplevde alle «Ungdommens Symptomer med Søvnløshed, Ulyst til at gjøre noget, Menneskeskyhed, Aandsfraværelse osv.» Forelskelsens stadier kan følges i de 14 dikt (kalt Poesier) han skrev sommeren og høsten 1838. Kjærlighetshistorien er gjengitt i erindringsboka Hassel-Nødder (1845). Der forteller han at han la merke til at foreldre og småsøsken viste henne hengivenhet og respekt, og at hvert ord fra hennes munn vitnet om god forstand. Han forteller videre at han i stedet for å dra rett hjem etter arbeidstid, gjerne ble sittende hos Bekkevold til skjenkestuen stengte kl. 21 om kvelden. Amalie Sofie var sky og tilbakeholdende til å begynne med, men han gav ikke opp, og 12. august samme år ble de forlovet. To uker senere drog paret til Eidsvoll, til Wergeland-familien, som var glad for at Henrik endelig hadde funnet en livsledsager. De falt også for hennes umiddelbare vesen. Hun hadde en varme man ikke var vant til i prostehjemmet.

I tillegg til diktene finnes det også flere brev som Henrik Wergeland skrev til sin Amalie Sofie. Fra oktober 1838 oppholdt hun seg i prestegården på Eidsvoll der hun ble undervist i intellektuelle og praktiske ferdigheter av sin tilkommende svigerinne, Camilla, senere Camilla Collett, mens Henrik passet sitt arbeid i byen. Men jul og nyttår feiret de forlovede sammen på Eidsvoll. Nyttårsdagen 1839 mottok Amalie Sofie dette brevet som gave fra Henrik:

«Amalie, min elskede!
Det Aar, hvori Du gav mig dit Hjerte, tilhører nu kun Erindringen; et begynde, der ligeledes skal forsvinde, men idet det forsvinder, overtyde os om, at vor Kjærlighed ikke tilhører Aarene, men Evigheden. Lader os idag udvexle denne Tro med hinanden! Det er vore Gaver, en aandig Ring imellem vore Sjele.
Ja, min Amalie Sofie, som har min Sjels Højagtelse og mit Hjertes hele Kjærlighed. Forsikkringen om at Du stedse vil besidde disse under Aarenes Flugt, er min Gave til dig idag, saa simpelt fremsat som her, forat Du des før maa troe det. Og Du gjør det!
Bevare dette Papir imellem vor Kjærligheds Erindringer. Jeg skal ikke blues, om Du viser mig det paa min sidste Dag.
Din Henrik»

Henrik Wergeland ble satt i stand til å gifte seg da kong Karl Johan bevilget ham en årilig pengestøtte fra sin private kasse, i første omgang for to år, i påvente av stilling. Det var et vederlag for tapet av Nannestad kapellani, som han hadde søkt, men ikke fikk.

27. april 1839 sto bryllupet på Eidsvoll der paret ble viet av Henriks far, Nicolai Wergeland. Etter bryllupet leide de nygifte seg inn i første etasje i Akersveien, nå Damstredet 1-3, ved Vor Frelses Gravlund. I 1840 søkte og fikk han stillingen som landets første riksarkivar, og 17. mai 1841 kunne det unge ekteparet flytte inn i eget hus Grotten i utkanten av Slottsparken.

I et par år hadde de også Henriks sønn med en av prestegårdens tjenestepiker, Olaf Knudsen (1835–1921), boende hos seg. Henrik Wergeland sørget for at han fikk skolegang.[1] Henrik Wergeland bidro også til at Amalie Sofies yngre bror, Frederik, fikk akademisk utdannelse.

Henrik fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie også etter at de ble gifte, dikt som «Min Hustru» og «Min Vivs Hjemkomst», og han tilegnet henne Den engelske Lods. Selv har hun fortalt at han aldri skrev lettere enn når hun gikk på gulvet og sang. Hun var glad i å synge og kunne akkompagnere seg selv på gitar. Hun var også med i en oppsetning i Det dramatiske Selskab av Bjerregaards populære stykke Fjeldeventyret senvinteren 1844, der hun framstilte Ragnhild-skikkelsen. Hun skal ha vært uforglemmelig vakker på scenen.

Ekteskapet ble lykkelig, men kort. Våren 1844 ble Henrik Wergeland kastet på sykeleiet. Grotten måtte selges sist i januar 1845 på grunn av gjelden etter Praëm-saken. Et nytt hus, i stil som en husmannsstue, kom opp i Pilestredet og fikk navnet Hjerterum. Amalie Sofie pleiet sin mann omsorgsfullt til han døde 12. juli 1845.

Skriftstykker etter Amalie Sofie viser at hun ble flink til å uttrykke seg skriftlig, selv om hun som en pike av «folket» ikke hadde fått det som kaltes Dannelse. Men hun var lærenem, og hjertes dannelse har hun utvilsomt hatt. Også hennes svigerfar satte pris på hennes kvikke, vennlige og utjevnende vesen og tok henne enda med på prostevisitas.

Amalie og pastor Biørn[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland hadde skrevet i sitt testamente at han håpet hans rikt utrustede hustru ville motta et «godt Tilbud». Hans gode venn, pastor Nils Andreas Biørn (25. februar 1807–14. august 1887) sønn av skipsreder og trelasthandler Christian Ludvig Schøtz Biørn (død 1838) og Maren Arctander (1786–1840), giftet seg med Amalie Sofie 21. august 1846. Han var da hjelpeprest i Christiania.

Biørn hadde redigert bladet Børnevennen (der Wergeland hadde publisert noen av sine barnedikt), og han hadde holdt gravtalen over dikteren. 1850 ble han sogneprest i Leksvik i Nord-Trøndelag og 1863 i Nord-Aurdal i Valdres. Pastor Biørn var enkemann med 5 barn. Amalie fødte ham 8 nye barn. Det glade prestepar i Nord-Aurdal er omtalt i skuespilleren, Hauk Aabels, erindringer.[2]

Amalie Sofie og Nils Biørn dyrket i fellesskap Henrik Wergelands minne. Hun omtalte alle dager sin første mann som «min Henrik». Hun var til stede da jødenes minnesmerke ble avduket på dikterens grav på fødselsdagen 17. juni 1849, og hun la ned krans da Wergelandsstøtten på Eidsvolls plass ble avduket 17. mai 1881. Det var siste gang hun trådte fram for offentligheten.

Etter at Amalie var blitt fru Biørn, mistet hun for det meste kontakten med Wergeland-familien. Henrik Wergelands søster, Camilla Collett besøkte imidlertid Amalie ikke så lenge før denne døde. De talte da om uheldige/usanne myter som var oppstått rundt Henrik Wergelands ettermæle, og de var skjønt enige om at disse burde gjendrives.[3]

Amalie Sofie overlevde også sin andre mann og døde 27. oktober 1889, 70 år gammel. I en nekrolog i Verdens Gang 29. oktober ble hun omtalt som «Wergelands Enke» og hyllet som den kvinne som mer enn noen annen var blitt «besunget i norsk Poesi».

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Sonja Hagemann avslutter sin biografi om Henrik Wergelands hustru slik:

«Amalie Sofie Bekkevold, den unge, unnselige piken fra skjenkestuen i Skippergaten, hun ble den rette kvinne, ikke bare for hans sinn og hans sanser, men også for hans innerste hjerte. Den enkle fortellingen om Henrik Wergelands ekteskap, hvor hans urolige ånd fant fred og lykke, blir en beretning om kjærlighetens makt. Det egentlige og sanne bilde av Henrik Wergelands unge hustru må vi først og sist søke i de skjønne poesier hun inspirerte ham til. De er tidløse, som kjærligheten er tidløs. Derfor er dette en kjærlighetshistorie som ennå er levende, nå mer enn hundre år etter. Og den vil fortsette å leve, så lenge poesien er en makt i livet.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 7. juni 2010. 
  2. ^ Hauk Aabe. 1949: Gode gamle dager Hauk Aabel
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 6. juni 2010. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wergeland, Henrik (1838): Poesier
  • Wergeland, Henrik (1845): Hassel-Nødder
  • Collett, Camilla: Dagbøker og breve utg. ved Leiv Amundsen 1932 og 1933, b. III og b. IV
  • Hagemann, Sonja 1961: Henrik Wergelans hustru
  • Amundsen, Leiv (1974): Brevene til Amalie