Konflikten mellom Wergeland og Welhaven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Johan Sebastian Welhaven
Henrik Wergeland

Konflikten mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var en kulturpolitisk konflikt og en personlig konflikt som tok til i 1830 med utgangspunkt i studentmiljøet i hovedstaden.

Welhaven og Wergeland[rediger | rediger kilde]

De to prestesønnene Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var jevnaldrende og skulle komme til å bli frontfigurer for hver sin retning innen det gjærende åndsliv i et Norge som kjempet for å finne sin kulturelle og politiske profil etter 1814. Welhaven var utpreget bygutt, født i Bergen i 1807, og hadde gjennom sin skolegang fått en estetisk skolering av Lyder Sagen. Både gjennom denne læreren og sin mor, som var av dansk herkomst, fikk Welhaven en grunnleggende tilknytning til åndslivet i Danmark, for ikke å si i København. Der representerte Johan Ludvig Heiberg den dannede smak og var et typisk uttrykk for den dansk-tyske romantikk-variant som gjerne kalles poetisk realisme. Henrik Wergeland var riktignok født i Kristiansand i 1808, men vokste opp på en landsbygd som han var sterkt knyttet til hele livet, også etter at han hadde slått seg ned i Kristiania for godt i 1834. Han tok dertil sterke inntrykk av sin far, Nicolai Wergeland, som var en akademiker av bondeslekt fra Vestlandet, en forkjemper for et norsk universitet og norsk selvstendighet, Eidsvollsmann fra 1814, erklært i opposisjon til dansk overherredømme både kulturelt og politisk og med dype røtter i opplysningstida på 1700-tallet: Samtidig fulgte han med i europeisk åndsliv i samtida og var orientert mot de romantiske strømningene i England og Frankrike.

Men det fantes også likhetstrekk mellom dem. De hadde begge del i den klassiske arv, hadde studert teologi (Welhaven tok imidlertid aldri eksamen), var romantikere (riktignok på hver sin måte), og lederskikkelser med temperament og evne til å artikulere seg både i vers og på prosa. Det Norske Studentersamfund ble deres første kamparena. Derfra spredte striden seg til en større offentlighet, som dog ikke var større enn at alle mer eller mindre kjente alle og tok parti. Welhaven og hans gruppering brøt ut av Det Norske Studentersamfund på forsommeren 1832, stiftet «Studenterforbundet» og grunnla tidsskriftet «Vidar» som skulle nedkjempe «Fenrisulven», i form av Wergeland-fløyen og de som sluttet seg til den. «Vidar» greidde seg i ca. to år, og arvtakeren ble avisen Den Constitutionelle.

Som kunstnere representerte Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven hver sin romantikk. Wergeland kombinerte opplysningstidas ideer med en universalromantikk av grensesprengende karakter. Welhaven var poetisk realist og utviklet seg til en nasjonalromantisk dikter, i slekt med folk som Andreas Munch og Jørgen Moe. Wergeland representerte for Welhaven det motsatte av det han selv sto for. Wergeland fortonte seg som stilløs, rå, primitiv, en utøver av «alle Poesiens Dødssynder» og dermed en trussel mot dannelse og norsk åndsliv, som etter Welhavens mening skulle grunnlegges på estetiske idealer. Wergelands produksjonstempo ble for Welhaven et bevis for at han ikke kunne være noen virkelig kunstner.

Welhaven angrep Wergeland i Morgenbladet med teksten «Til Henrik Wergeland», som var utløst av Wergelands kosmologiske dikt Skabelsen, Mennesket og Messias. Etter hvert ble også Welhaven selv lyriker, og søkte å praktisere sine forestillinger om beherskelse og gjennomarbeidet form, slik han forsto begrepet form. Wergeland betegnet hans dikt som juvelkunst. Welhaven på sin side klarte aldri å anerkjenne Wergeland, skjønt han ifølge muntlig tradisjon skal ha uttalt: «Han var et uhyre i alt, også i geni.» «En kan tenke seg at forholdet til Wergeland representerer en livslang lidelse for Welhaven», skriver Ingard Hauge.(Jf. «J.S. Welhaven – mannen, verket, tiden». I: Demringens tolker side 15–33)

Historikeren Ernst Sars, Welhavens nevø, skriver: «Welhavens Syn paa Nationaliteten; var den æsthetiserende Romantikers. For ham var den store nationale Opgave at gaa tilbage til sig selv, som det heder, – at fordybe sig i Folkets Fortid og drage frem og fornye poetisk eller kunstnerisk de gamle Minder. Fra hans synspunkt maatte Bønderne helst vedbli at være som de var; Bonden i sin gamle Dragt, med sine «uforfalskede» gamle Sæder; sin Overtro, tiltalte ham som noget helstøbt, en interessant Staffagefigur i det store Landskab, mens den politiserende Bonde, – Bonden arbejdende sig frem til den Stilling i Statssamfundet som Grundloven havde bestemt for ham, paa de uharmoniske Overgangsstadier mellem Gammelt og Nyt, – stødte ham fra sig ved at saare hans æsthetiske Sands.» (Sars, Ernst 1904, Norges politiske Historie 1815–1885 s. 188–89.)

Welhaven overlevde Wergeland med mange år, og tida kom til å bli mer preget av ham i en periode etter Wergelands død. Men Wergelands syn på det nasjonale skulle komme til å få sterkere innflytelse senere.

Man kan vanskelig tenke seg en mer stringent dikter enn Wergeland, hevder Aage Kabell i sitt tobindsverk om forfatteren. Han var utadvendt og sosialt engasjert. Han ville bidra til, og satte mange krefter inn på, å forbedre vanlige folks kår. Han var framoverskuende, ville forandre samfunnet og framhevet bøndenes muligheter gjennom grunnloven. Han ville gi dem opplysning så de ble i stand til å ta del i de demokratiske beslutningsprosessene. Han ble også en forløper for at den arbeidende klasse etter hvert skulle få mulighet til å reise seg og bli politisk aktiv. Ernst Sars skriver at den store nasjonale sak for Wergeland var allmennopplysning. Gjennom den skulle folkets evner og krefter frigjøres. Arbeidet for å gjøre bøndene politisk bevisste og arbeidet for å gjøre språket mer norsk ved å ta opp i seg elementer fra folkelig talemål, var sider av samme sak for Wergeland: «Naar han optog det norske Folkemaals Sag og arbejdede paa at faa Skriftsproget mere og mere fornorsket, var det først og fremst med Blikket fæstet paa Fremtiden: jo mere norsk Sproget blev, des mere brugbart vilde det ogsaa bli som Middel til Udbredelse af en højere Almenoplysning.» (Sars, Ernst 1904, s. 188.)

Hvor lenge vil du rase mot fornuften?[rediger | rediger kilde]

I juli 1830 gav Wergeland ut sitt kosmologiske dikt «Skabelsen, Mennesket og Messias». Det er et stort anlagt diktverk i tre hoveddeler som er nevnt i tittelen, dvs. at første del heter «Skabelsen», andre del «Mennesket» og tredje del «Messias». Det er langt på vei et bibeldikt som forteller menneskehetens dramatiske historie fra skapelsen av og fram til Jesus Messias framstår. Siste delen, «Messias», skildrer Jesu historie. I de grunnleggende trekk svarer denne til Det nye testamentets framstilling, men skikkelsen er også forstått ut fra verkets spesielle mystisk-filosofiske åndelære.

Før Welhaven kjente noe særlig til innholdet, hadde han gått med på å lage tittelbildet til verket, en tegning av to himmelske ånder som befinner seg over den nyskapte jord. Verket åpner med to ånders erkjennelsesteoretiske samtale i åndeverdenen. Samtalen er utløst av at skaperen nettopp har slynget en ny klode ut i rommet, en ny «Gaade».

Da verdensdiktet forelå 6. juli 1830, var Wergeland nylig fylt 22 år, hadde gitt ut sin første diktsamling Digte. Første Ring, skrevet fem farser og ett sørgespill, og dessuten fullført sin teologiske embetseksamen. Den seks måneder eldre Welhaven hadde på det tidspunkt verken fullført noen embetseksamen, det fikk han aldri gjort, eller åpenbaret seg som dikter. Verdensdiktet fra 1830 fikk det til å renne over for ham. Hans offentlige debut er et angrep på Henrik Wergeland: «Til Henrik Wergeland». Dette diktet ble opptakten til de feider som siden ble utkjempet mellom Welhaven og far og sønn Wergeland. Diktet ble trykt anonymt i Morgenbladet den 15. august, det vil si vel en måned etter at Wergelands hovedverk kom ut. Det åpner med ordene «Hvorlænge vil Du rase mot Fornuften? / Hvorlænge vil du svinge Donquixotisk Spær?» Wergelands Pegasus karakteriseres som en «Øgle» og hans dikteriske visjoner som «mørke Feberdrømme». Wergeland beskyldes til og med for blasfemi: «Selv Helligdommens Glands du dristig haaner». Diktet slutter på følgende måte: «Din Rang du sikkred Dig med tusind Stemmer; / Rang blant Parnassets Daarekistelemmer.» Diktet oser av arroganse og hån. Likevel kan det hete: «Dog faldt saa mangt et Lyn forbi dit Øie, /og mangt et Mannakorn i dit Skjød-;» Så Wergeland innrømmes tross alt enkelte geniale glimt. Men det fastholdes at hans verk er forfeilet.

Ernst Sars karakteriserer diktet som et trompetstøt og en stridshanske:

«et Trompetstød, som bebuder, at Striden skal begynnde, uden at angi, hvad den skal dreie sig om, – en Hanske kastet til den Mand, som paa en saa iøjnefaldende Maade havde sigtet paa at bli det unge Norrges Bannerfører, med Tilkjendegivelse om, at han ikke skulde bli uden Konkurrance om den Bestilling.» (Johan Ernst Sars i Norges politiske Historie 1815–1885, 1904, s. 159–60)

Wergeland, som ganske sikkert skjønte hvem som var forfatteren, svarte dagen etter med å erklære at han ikke ønsket å forsvare sitt verk, og at det måtte innstevnes for en høyere domstol enn «Anonymens».

Det var imidlertid skapt grobunn for en konflikt, og den kom, i første omgang i den såkalte «Stumpefeiden». (Se nedenfor)

I 1832 publiserte Welhaven en pamflett: Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste. Her gikk han grundigere til verks. Han tok for seg Wergelands produksjon verk for verk, og fant at de for det aller meste var i strid med de dikteriske krav til form og stil han selv bekjente seg til. Han kunne også hevde at Wergeland mange ganger knapt forsto hva han selv skrev. Angrepet var så kraftig og usaklig at Henrik Wergelands far,Nicolai Wergeland, rykket ut til forsvar for sin sønn. Boka Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer utkom året etter, i 1833; et avbalansert verk som behersket og med stor innsikt forklarer Wergelands dikteriske praksis ut fra en romantisk poetikk.

Welhavens skrift kaster langt fra noe lys over Wergelands diktning. Derimot er det en velformulert innføring i Welhavens estetiske syn og dettes filosofiske forankring.

Stumpefeiden[rediger | rediger kilde]

Se også Stumpefeiden.

I Det Norske Studentersamfund pleide man på denne tida å publisere debattinnlegg på vers, såkalte «stumper», i foreningens håndskrevne avis. Den kjente «stumpefeiden» tok egentlig utgangspunkt i en studentikos fleip, der hverken Welhaven eller Wergeland var innblandet. Etterhvert kom begge med i debatten, og Wergeland lot stort sett sin «halvbror» Siful Sifadda skrive svarene i denne feiden:

Welhaven gjorde et vers til jul
og tror seg Apollons fetter.
Så tror seg flyvefisken fugl
når over sjø den spretter.

Slike stumper ble det etterhvert ganske mange av. Wergeland avslutter med ordene: «Da ingen fortsettelse hidtil har vist seg, så har Siful vel ikke aktet personen videre tuktelse verdt». Wergeland mente nok krangelen hverken var viktig eller avgjørende.

Men ved et uhell ble en del av disse «stumpene» publisert i Adresseavisen i Trondhjem. Med tanke på den stemningen som alt rådet mellom de to, var publiseringen som å helle bensin på bålet. Krangelen utviklet seg etter hvert til en offentlig debatt, i Statsborgeren og i Folkebladet, og varte hele vinteren 1832–33. Innleggene kunne blant annet berøre Wergelands målstrev og kampen for et norskere skriftspråk, eller kampen for en selvstendig norsk litteratur. Proporsjonene vokste altså langt utover de opprinnelige «stumpene». Da Welhaven ga ut sin pamflett mot Wergeland i 1832, sørget han for at boka inneholdt en rekke av de mest ondskapsfulle stumpene han hadde skrevet mot Wergeland.

I debatten hadde både Wergeland og Welhaven støttespillere. Wergeland hadde sine støttespillere blant de såkalte Patriotene, (eller Norskhedspartiet,) mens Welhavens tilhengere gikk under navnet Intelligenspartiet eller Troppen.

Demringsfeiden[rediger | rediger kilde]

Den striden som startet med Welhavens angrep på Wergeland i august 1830. fortsatte med stumpefeiden og gikk videre med Demringsfeiden, nådde et slags klimaks i 1838, da Wergeland fikk oppført sitt skuespill CampbellerneChristiania Theater.

Demringsfeiden har navn etter Welhavens første større lyriske arbeid, Norges Dæmring i 1834. Det inneholdt 76 sonetter der Welhaven gikk ut mot et åndsfattig Norge han tydeligvis ikke hadde mye til overs for. Boka var et kampskrift, og fikk ikke bare patriotene men også mange andre til å se rødt. Trønderne skal f.eks. ha blitt mektig vrede over den måte de var omtalt på. Nicolai Wergeland rykket igjen ut, og denne gangen kan hans reaksjon knapt kalles behersket. Han mente Welhavens skrift var verdig til å kastes på bålet! Noen iverksatte også brenning. Mange involverte seg etter hvert. Debatten raste i tidens aviser, Morgenbladet og Den Constitutionelle i innpå to år. I ettertid har man litt vanskelig for å forstå at dette skriftet kunne vekke så stor harme. Men reaksjonene sier mye om samtida.

Henrik Wergelands «halvbror» Siful Sifadda, skapte en krysning av farsemoralitet og eventyrspill som svar på Welhavens polemikk, en overdådig farse kalt Papegøien. Her dukker det bl.a. opp en Welhaven-liknende karakter ved navn Polemikkel Poetikkel, som er leder for en kobbel av «Bagateller», også karakterisert som «Vehikler», «Polemikler» og «Æsthetikler». Både Norges Dæmring og Stumpefeiden hører til referansene. Pikant nok ble boka trykt og utgitt av Welhavens gode venn og støttespiller på den tid, Johan Fjeldsted Dahl, en dansk forlegger, som tidligere hadde gitt ut Norges Dæmring. Det var også han som personlig formidlet Welhavens angrepsdikt, «Til Henrik Wergeland», til Morgenbladets redaksjon i 1830. Dahl figurerer i farsen som selve «Papegøien», og Wergeland unnlot ikke å skrive på forsiden: «Forleggeren er virkelig Johan Dahl». Dahl markerte sitt standpunkt bl.a. ved å gjøre boka så tarvelig som mulig.

Welhaven og vennene hans pleide å samle seg i Dahls bokhandlerbod, som etterhvert ble et fast møtested for dem. Dette er også kommentert i Papegøien. Med til historien hører imidlertid at Wergeland på 1840-tallet fikk utgitt flere av sine verker i hos samme Dahl.


Da Campbellerne, som innholdsmessig ikke hadde noe som helst med de tidligere konfliktene å gjøre, skulle over scenen første gang, skrev Wergeland en vakker prolog, diktet «Den første Gang», som slutter på denne måten:

En Søn blandt dine, elskte Land,
sin «første Gang» med Haab seer an:
Han vil i Aften jo forsøge
din Godhed og sin Gjeld at øge?
Han byder dig et Billed af
en sønlig Dyd, du Hjemsted gav –
en Times Lyst – hvor lidet givet
er det for Friheden og Livet!

28. januar 1838, dvs. andre gang stykket skulle spilles, mobiliserte Intelligenspartiet og startet en massiv pipekonsert. Samtidige kilder viser at det ikke var studenter, men voksne menn i høye stillinger som administrerte det hele og bestilte pipene som ble brukt. Anførerne tilhørte Welhavens nærmeste krets. Redaksjonen i Den Constitutionelle var sterkt representert, like ens to fra den tidligere redaksjon i «Vidar», men det later ikke til at Welhaven deltok personlig. Piperne ble overvunnet av de såkalte klapperne, og sympatien svingte over på Wergelands side. «Mit stolteste Øieblik» kaller Wergeland det i sine erindringer fra dødsleiet.

Etter Campellerslaget (Campbellerfeiden) ble det ikke utkjempet flere offentlige feider mellom Wergeland og Welhaven, men Intelligenspartiet hevnet seg. Welhavens estetisk-filosofiske artikkelserie i Den Constitutionelle: «Om norske Presseanliggender» var rettet mot Wergeland, for ikke tale om hvordan Peter Jonas Collett sablet ned Wergeland i samme avis og påsto at han aldri mer ville kunne prestere diktning, en påstand som Wergelands produksjon overbevisende motbeviser. Det ligger forøvrig en viss ironi i at Welhavens dikteriske debut er direkte knyttet til konflikten med Wergeland.

Det tjener ellers Wergeland til ære at han tross alt kunne gi Welhaven uttelling for hans poetiske produksjon. Da han vikarierte som amanuensis på Universitetsbiblioteket, anbefalte han Welhavens diktsamling for et par svensker på jakt etter god norsk litteratur. Det er ikke kjent at Welhaven foretok seg noe tilsvarende. Han skal ha vært «trofast i fiendskap».

  • Krogness, J.R.:Tro og detailleret Fremstilling af Det berømte Theaterslag i Christiania den 28de januar 1838, trykt paa Axelsens Forlag i 1838.

Camilla i kryssilden[rediger | rediger kilde]

En som tok konfliktene tungt, var Henriks yngre søster, Camilla Collett. Hun var dengang voldsomt forelsket i Welhaven, og måtte tåle at hans motparter var hennes far og bror, to personer som hun sto meget nær. Hun led stille kvaler, ubehjelpelig plassert som hun var midt i kryssilden. Partenes piler råkte hennes hjerte med usvikelig sikkerhet på veien til sine mål.

Camilla giftet seg senere med Welhavens venn Peter Jonas Collett, som til tross for at han kolporterte mange av Welhavens negative karakteristikker av Wergeland og hans diktning, etter mangt å dømme må ha beundret ham innerst inne.

Provinsielle forhold[rediger | rediger kilde]

Innenfor et trangt geografisk område der alle mer eller mindre kjente hverandre og møttes daglig, var det at Wergeland og Welhaven ble symbolfigurer for tidens viktigste kulturpolitiske debatter i Norge på 1830-tallet. Forholdene var ytterst provinsielle, man hadde vanskelig for å skille mellom person og sak.

Christiania var på den tiden en småby med rundt 20 000 innbyggere, og avgrenset til området mellom Pipervika, som var forstad, og Bjørvika. Vaterland, Hammersborg og Grønland var alle forsteder, og Gamlebyen lå godt og vel utenfor bygrensa.

Se også[rediger | rediger kilde]