I de lange Nætter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Omslaget til I de lange Nætter fra 1906.

I de lange Nætter er en erindringsbok av Camilla Collett, utgitt i 1863.

Den utgir seg for å være skrevet i søvnløse netter av en person som gjenopplever en forgangen tid. Den gir levende tilbakeblikk på tida da det var liv og virksomhet i prestegården på Eidsvoll. De ulike familiemedlemmer, hvorav mange er gått bort når boka er i arbeid, er nyansert portrettert. Spesielt givende er portrettene av broren Henrik Wergeland, som døde i 1845 og faren Nicolai Wergeland, som døde i 1848, og som nok har stått henne særlig nær. Moren, Alette, får man også et interessant inntrykk av, sett med et datterlig blikk, som både kan uttrykke hengivenhet og en smule kritikk. Morens brå død i 1843 utløste dyp sorg hos alle i prestegården. Vi møter også andre av folkene på gården, bl.a. eventyrfortellersken Lisbet Maria og den trofaste, ansvarsbevisste Marte, begge svært avholdte. Boka ble utgitt anonymt, men det kunne ikke være tvil om hvem forfatteren var.

I siste kapittel gir Camilla Collett et raskt, betagende innblikk i to personlige tap i sitt liv og retter blikket framover mot livets aller siste natt. Det ene må vi forstå dreier seg om tapet av ektemannen Peter Jonas Collett som døde i 1851 etter 10 års ekteskap. Lesere som kjenner til Camilla Colletts øvrige produksjon og Welhavens brev til henne, vil oppfatte at det andre tapet dreier seg om den endelige knusning av drømmen om Welhaven.

Først skildrer hun natten ved et sykeleie (ektemannens), og det umulige i å begripe det når man er blitt alene: "Ak, først i de lange, lange Bekymringens Nætter, der følger efter en saadan Nat, lærer man at fatte, at det er sandt, fatte at noget saa grusomt kan kan ramme en, som at man kan være to paa en vild Ø og blive alene igjen".

Dernest beretter hun om brevet hun mottok (mange år tidligere), og som "knuste et Haab for denne Verden" og følgen av det. "I den Time brast et Baand mellem Naturen og mig, der aldrig skulde heles, og jeg elskede den ikke som før."

Boka slutter i mild resignasjon: "Ja, lad os vaage og bede, bede, at vi ikke maa fristes til at knurre og blive utaalmodige over den lange Nat og den trætte Dag. Lad os vaage i Blidhed, at vi kunne bede. La os bede, at vi kunne vaage paa den rette Maade, naar Slummeren endelig konmmer, den Slummer, som skal ende Livets lange, angstfulde, dunkle Nat."

Litteratur[rediger | rediger kilde]