Peter Abelard

Peter Abelard
Født	Pierre Abélard; 1079; Le Pallet (Kongeriket Frankrike, hertugdømmet Bretagne)
Død	21. apr. 1142 ; Chalon-sur-Saône (Bourgogne, Kongeriket Frankrike)
Beskjeftigelse	Teolog, filosof, komponist, lingvist, lyriker, selvbiograf, logiker, skribent, geistlig
Embete	Abbed (1125–) ;
Utdannet ved	École cathédrale de Paris
Ektefelle	Héloïse d'Argenteuil
Nasjonalitet	Kongeriket Frankrike; Frankrike
Gravlagt	6 oppføringer Héloïse and Abélard's tomb (1817–); Abbaye Saint-Marcel-lès-Chalon; Oratory of the Paraclete; Église Saint-Laurent de Nogent-sur-Seine (1792–); Museum of French Monuments (1801–); Père Lachaise
	Peter Abelard på Commons

Peter Abelard (latin: Petrus Abaelardus eller Abailardus, fransk: Pierre Abélard; født 1079, død 21. april 1142) var en fransk filosof, teolog, musiker, poet og tidligskolastiker.

Abelard underviste blant annet teologi, logikk og dialektikk i Paris. Flere hundreår før opplysningstiden hevdet Abélard fornuftens forrang, ikke bare i filosofien, men også i trosspørsmål. På grunn av disse og andre omstridte synspunkter var livet hans preget av en lang rekke kontroverser.

Mest interessant i dag er en omfangsrik korrespondanse og hans teologiske disputter med blant andre Bernhard av Clairvaux. Det tragiske og romantiske forholdet mellom Abelard og Héloïse, «årtusenets kjærlighetshistorie», fortsetter også å fengsle.^[13]

Biografi

Peter Abélard var født i Le Pallet rundt 20 km øst for Nantes som den førstefødte i en lavadelig familie. Hans mor Lucie var trolig arving til slottet Le Pallet, der Berengar ble slottsherre ved å gifte seg med henne. Han var poitevinsk.^[14] Abélard fikk fire søsken: Rudalt, Porcar, Dagobert og Denise.^[15] Han forteller selv at han tidlig studerte de klassiske filosofer og oppgav sitt krav på arv og ridderskap for å studere filosofi.^[16]

Det er uklart om Abélard faktisk studerte under Roscelin, den første skolastiker, selv om han hørte ham forelese i 1094.^[17] I Paris kom han i strid med realisten Wilhelm av Champeux (ca 1070 - ca 1121) som var rektor der. Etter problemene med Abélard trakk Wilhelm seg tilbake til han ble utnevnt til biskop i Chalons-sur-Marne i 1113.^[18]

Som huslærer forførte den 38 år gamle Abélard sin 17 år gamle elev Héloïse, niesen til mester Fulbert, kannik ved Notre Dame-kirken. Héloïse ble gravid, og hennes rasende onkel kastet ut Abélard. Paret flyktet sammen til Bretagne, der Héloïse fikk sønnen deres som fikk navnet Peter Astrolabium, det siste etter måleinstrumentet. Abélard overlot sønnen til sin søster^[19] før han og Heloise dro tilbake til Paris. Der giftet de seg i 1118 etter Abélards ønske, i håp om å formilde omgivelsene, og ifølge hans selvbiografi Historia Calamitatum (= Mine ulykkers historie) var slekt og venner fra begge familier til stede ved vielsen. For utenforstående ble den holdt hemmelig, slik at Abélard kunne gjøre karriere i geistligheten. Men da han satte Héloïse i kloster - Notre-Dame d'Argenteuil - brøt hennes slektninger seg en natt inn på soverommet hans og kastrerte ham. De var rasende over at han hadde tvunget sin kone til å bli nonne for å kvitte seg med henne. Selv stilte Abélard spørsmål om hvilket forhold det kunne være mellom lærde og husfedre, «mellom forfattere og vugger, mellom pennen og teinen? Hvilken mann, konsentrert om sine religiøse eller filosofiske meditasjoner, kan holde ut ungenes mas, ammens vuggesanger for å roe dem, eller familielivets larmende forvirring? Hvem kan holde ut barns evinnelige rot?» Han la merke til at eunukker kan oppnå langt større nærhet til «beskjedne og redelige kvinner» fordi de slipper å mistenkes for begjær, og minnet om at Origenes kastrerte seg selv for å gjøre det enklere når han underviste kvinner i «den hellige lære».^[20] Abélards bruk av Origenes som rollemodell førte imidlertid til konflikt.^[21]

Dypt krenket trakk Abélard seg tilbake til klosteret St. Denis. I 1119/20 fikk han et brev fra Roscelin som denne avsluttet med en hånlig henvisning til kastrasjonen Abélard hadde vært utsatt for: «Jeg hadde bestemt meg for å diktere enda mer sant om din skam; men fordi jeg har med et ufullstendig menneske å gjøre, lar jeg det arbeidet jeg hadde påbegynt, forbli ufullendt.»^[22]

Han fikk fortsatt undervise, likte å debattere og fikk snart problemer med klosterbrødrene og andre. I 1121 var han ved konsilet i Soissons, der han egenhendig måtte brenne sitt skrift Theologia Summi Boni. Etter ytterligere problemer grunnla han et kloster i Nogent-sur-Seine, i dagens Grand Est, som han snart viet til Paraklet («trøsteren», dvs. den hellige ånd). Snart strømmet studentene igjen til den berømte læreren. Men Abelard fikk nye problemer, det var også krig i Champagne, og han lot seg velge til abbed i det avsidesliggende klosteret Saint-Gildas-en-Rhuys i Bretagne. I mellomtiden hadde abbed Suger av Saint-Denis fordrevet nonnene fra sitt kloster Argenteuil, der Héloïse nå var blitt priorinne. Abelard gav dem derfor Paraklet-klosteret og tok på seg overoppsynet med deres åndelige liv; han skrev salmer, prekener og ordensregler for dem. Men i sitt eget kloster fikk Abelard problemer, blant annet fordi han forsøkte å innføre nye ordensregler, og ble utsatt for flere attentatforsøk.

Tilslutt gav han opp klosterlivet og begynte å underviste ved kirken Saint-Hilaire. Biskopen av Paris hadde overoppsynet, men han var syk og klarte ikke å følge opp, så Abelard kunne undervise uforstyrret. Snart fikk han en rekke elever fra andre land, mange av dem blant datidens berømtheter, som de senere pavene Celestin II (pave 1143/44), Celestin III og Alexander III. Undervisningsmaterialet var Abelards egne verk, først og fremst Ethica og Theologia Scholarium, men han skrev også nye, blant annet en omfangsrik kommentarer til Romerbrevet.

Han var Héloïses store kjærlighet. Etter å ha lest selvbiografien hans - der han fremstod som bitter, men ikke verre enn helgenbiografier som genre tillot – innledet hun en brevveksling som varte resten av livet. Abélard beskrev kastrasjonen som forsynets rettferdighet, og døde overbevist om å ha brukt sine evner i Guds tjeneste, mens Héloïse i sine brev fastholdt sin kjærlighet il ham og skjemtes over å gå rundt i klosteret og leve et kysk liv, når hun ville foretrukket å ofre seg for sin lærer, forfører, elsker og ektefelle. Hun var stolt av sin kjærlighet og viste til Bibelen og verker fra antikken, deriblant en dialog om Aspasia, som hun beundret.^[23] Abélard derimot levde i askese i Cluny-klosteret, studerte utrettelig teologi og trakk tilbake sine mest kontroversielle doktriner. Like fullt ble han anklaget for kjetteri av Bernhard av Clairvaux ved konsilet i Sens 25. mai 1141 og funnet skyldig. Pave Innocens II dømte ham til kloster og evig taushet, og verkene hans ble offentlig brent i Roma.

Han ga seg da i vei til Roma for at forklare seg, men døde underveis i St. Marcel-klosteret ved Chalons-sur-Saône. Han ble gravlagt av Héloïse i Paraklet-klosteret der hun ble gravlagt ved hans side i 1164.^[24] Etter at klosteret ble nedlagt under den franske revolusjonen, ble levningene deres brakt til Paris. I 1817 ble de bisatt på Père Lachaise i Paris.

I 1834 da Camilla Wergeland var i Paris for å komme over bruddet med J.S. Welhaven, besøkte hun en formiddag Père Lachaise og gravstedet til Abelard og Héloïse. Hun ble da så overveldet av en følelse av at også Welhaven ville komme dit en dag, at hun risset inn navnet sitt i brystet på Héloïses statue. «Det var min eneste, min første og sidste Kjerlighedserklæring, tænkte jeg...Jeg var saa vis paa at han vilde staae engang paa Trinet ved Heloises Side.»^[25]

Bibelkritikk

Fordi han var i tvil om at det faktisk finnes allmennbegreper, konkluderte Abélard med at treenigheten neppe heller har noen egen eksistens. Han er en av de første representanter for det nominalistiske synet som hevder at ord bare er navn – det skjuler seg ingen idéverden bak dem. Dermed defineres sannheten av mennesket; den finnes verken i vår faktiske verden eller i en ideell sfære over verden. Abélard mente at synden lå i hensikten, i menneskets indre, ikke i handlingens resultater, og mente dermed også at de som korsfestet Kristus, ikke hadde gjort noe galt, ettersom de selv mente å ha gjort det rette.^[26]

Hos Anselm av Canterbury og Augustin av Hippo er det overensstemmelse mellom tro og fornuft. Abélard hadde derimot ingen tillit til fornuften. Han mente man ikke kan gå lenger enn til å hevde at trossetningene ikke direkte strider mot fornuften, og påpekte han i verket Ja og nei viktigheten av først å gjennomgå Bibelens, kirkefedrenes, pavenes og konsilenes utsagn. Han viste hvordan man med den dialektiske metode kunne forlike de mange motstridende utsagnene. Abélards dialektiske metode er et hjelpemiddel som siden har vært i bruk, men Bernhard av Clairvaux avviste Abélards syn og fremhevet kirkefedrene som autoritet. Han hevdet at foreningen med Gud ikke går via fornuften, men via den mystiske opplevelsen. Bernhard var en farlig fiende som sørget for at flere av Abélards utsagn ble stemplet som kjetterske. Mens Anselm var talsmann for «den objektive forsoningslæren» (dvs. at Kristi død forsonet Gud med menneskene, fordi Guds ære var grovt krenket av menneskenes synder, og den gjelden de dermed hadde til Gud, kunne bare Gud i Kristi skikkelse selv betale), hevdet Abélard «den subjektive forsoningslæren» (dvs. at Gud av godhet sendte menneskene Kristus som lærer og et eksempel til etterfølgelse, og den kjærlighet Gud demonstrerte ved Kristi død på korset, ville vekke en gjengjeldt kjærlighet fra menneskene som ville forene dem med Gud, slik at de velger å underkaste seg hans vilje).^[27]

Teologi

Abelard er en representant for den alexandrinske skole innen teologien i vest. Han fant «kartagoskolens» premisser for rigide, derfor begynte han å hente elementer fra den alexandrinske tradisjon – som er mer forankret i akademiske metaforer (kunnskap og erkjennelse). Han reagerte på Anselms syndesoningslære (den som er mest utbredt i dette landet, kan en si), og foreslo den subjektive forsoningslære som du kan lese om her (søk etter abelard). Den er typisk alexandrinsk i det at Kristi handling på korset blir et eksempel til inspirasjon og oppbyggelse. «Ved å se på Kristus, endres vårt sinn og holdning.» Jesus som læreren. Jesus var «en ny Sokrates». Kristi kors blir middel til å erkjenne Guds vilje og vesen.

Liksom Sokrates bare ved å spørre sine medmennesker kunne utløse en innsikt og erkjennelse i den han spurte; likeledes utløser Kristi døds bilde hos oss en erkjennelse og innsikt som gjør at vi kommer i det rette forhold til Gud.

Menneskets falske forhold til Gud består da i at det ikke erkjenner (subjektivt) sannheten, og menneskets forening med Gud består i at det utløses en riktig religiøs erkjennelse (subjektiv) av Guds godhet og kjærlighet. Denne utløsning av erkjennelsen er det bare Kristi kors som kan gi.

Det kan derfor finnes elementer fra alle skolene innenfor en teologisk tradisjon, de er ikke utelukkende begrenset til et enkelt kirkesamfunn.

Problemet til Abelards forsoningslære er at den er subjektiv, Kristi frelsesgjerning har ingen objektiv virkning i forhold til frelseshistorien. Allikevel i en del protestantiske miljøer er en variant av Abelards teori gjeldende. Det er i møte med den korsfestede at man røres til anger og omvendelse. I virkeligheten setter man ikke frelsens ontologiske betydning høyt nok.

Korset har nesten fått en motsatt betydning av det den opprinnelig hadde. Korset betød jo opphavlig at døden var overvunnet, at dødens makt var blitt til intet, livets triumf. Det var derfor at de tidlige kristne plasserte kors på sine graver. I dag, derimot, er korset for de fleste synonymt med døden, sammen med kirkegårdene tegnet på intetheten. På samme måte ble Jesus som opprinnelig var heroisk og triumferende forvandlet til det lidende og henvisnede bilde av en feilet idealist, offeret. Sønnen korsfestet ved den sadistiske Faders vrede.

Man gjør Gud fader til en sten, en sadist og tillegger ham sosiomorfe karakteristikker. Guds rettferdighet blir en menneskelig rettferdighet, og dette med en merkelig dragning mot hevnen, menneskets stadige synd krever en tilsvarende uendelig ofring som bare korsfestelsen av sønnen kan tilfredsstille. Sønnen ble pint og drept for å tilfredsstille Faderen, for å demme opp for en Guddommelig vrede.

Abelard lyktes kanskje ikke helt men vi må gjøre et forsøk. Vi må huske på den virkelige forsoningen. Vi må huske på Kristi seier over dødsriket, tilbudt alle mennesker, ikke som en despot, men som fullendelsen av væren og personlig fellesskap i det treenige liv som mennesket er kallet til å ta del i gjennom helliggjørelsen allerede i dette liv.

Sitater

«Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret, kommer vi nærmere sannheten.»
«Mennesket er kallet til å ta del i gjennom helligjørelsen allerede i dette liv.»
«Fornuften er troens venn, ikke dens fiende.»

Referanser

^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11850004X, besøkt 16. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ OPAC SBN, SBN-identifikator CFIV044517, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Library of the World's Best Literature^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Collationes, side(r) xvii, books.google.fr^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c ^d Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 4, bind 1^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ПБЭ / Абеляр^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Collationes, side(r) xxii, books.google.fr^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b www.tombes-sepultures.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Le Père Lachaise historique, monumental et biographique, side(r) 26^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Manuel et itinéraire du curieux dans le cimetière du Père la Chaise, side(r) 94^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Find a Grave, besøkt 29. juni 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Héloïse and Abelard. The Story
^ The Letters of Abelard and Héloïse
^ Julia Jadoulle: Héloïse et Abélard : un mariage entre terre et ciel (s. 26)
^ Abélards selvbiografi, kap. 1
^ «Abelard», Logic museum
^ Etienne Gilson: History of Christian Philosophy in the Middle Ages
^ Brenda M. Cook: On Astrolabe or two? (s. 2), University of London, 1999
^ Abélards selvbiografi, kap. 1
^ Carl Gary Taylor: Peter Abelard's construction of a Christian philosopher Arkivert 15. oktober 2022 hos Wayback Machine., universitetet i Leeds
^ Roscelins brev (tysk oversettelse)
^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 165-6), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2
^ Mark Vernon: Chambers dictionary of beliefs and religions (s. 2), London 2009, ISBN 978-0-550-10344-4
^ Camilla Collett og Héloïse
^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s.165)
^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 128), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7457-202-4

Litteratur

Peter King: Peter Abelard i Stanford Encyclopedia of Philosophy 2004
Rolf Schönberger (red.): Oppføring Arkivert 10. august 2014 hos Wayback Machine. i Alcuin. Infothek zur Scholastik, Regensburg.

Eksterne lenker

(en) Peter Abelard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Pierre Abélard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

(de) Petrus Abaelardus – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden

Petrus_Abelardus, Wikisource på latin
Websider dedisert Heloise og Abelard Arkivert 23. april 2016 hos Wayback Machine., abaelard.de
The Love Letters of Abelard and Heloise
eLibrary-prosjekt (eLib), univie.ac.at
Verk av Abelard, tekster, konkordanser, ordlister og statistikk

[hash-3c9ae9e7cd4d1f60befe6e43b4f047b29657199e-1] Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11850004X, besøkt 16. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-51883a7030d659c0017ecbd6c02f74cba8a342f5-2] Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f0d8b889b320d0d5bc95254a2f8c53b1c983aa35-3] OPAC SBN, SBN-identifikator CFIV044517, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-17719537c93d3b75709dc5a408afd9a5d3cd7899-4] Library of the World's Best Literature^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-4d1f28e5a19be0765734128f81331219d01e1bf9-5] Collationes, side(r) xvii, books.google.fr^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0aea276edb04caaf0673086815bde86f2a61ebc2-6] Nouveau Dictionnaire des auteurs de tous les temps et de tous les pays, side(r) 4, bind 1^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-b6c0d3f8800c30fa7c8d15b2f7a890cad89df1fe-7] ПБЭ / Абеляр^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-15a155939b584e27d76bec5adebccf24bd2d9333-8] Collationes, side(r) xxii, books.google.fr^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-69825989d9f653d49aad80fb1b26a5de969d84c6-9] www.tombes-sepultures.com^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0feacdb239bba9398b42afaffe94c0db3a84ddc1-10] Le Père Lachaise historique, monumental et biographique, side(r) 26^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f2dcc797b59dcba2a5413728044daca0be8ea09f-11] Manuel et itinéraire du curieux dans le cimetière du Père la Chaise, side(r) 94^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a15af7c78b1a9612fa46b81efb9e1f205468a157-12] Find a Grave, besøkt 29. juni 2024^{[Hentet fra Wikidata]}

[13] Héloïse and Abelard. The Story

[14] The Letters of Abelard and Héloïse

[15] Julia Jadoulle: Héloïse et Abélard : un mariage entre terre et ciel (s. 26)

[16] Abélards selvbiografi, kap. 1

[17] «Abelard», Logic museum

[18] Etienne Gilson: History of Christian Philosophy in the Middle Ages

[19] Brenda M. Cook: On Astrolabe or two? (s. 2), University of London, 1999

[20] Abélards selvbiografi, kap. 1

[21] Carl Gary Taylor: Peter Abelard's construction of a Christian philosopher Arkivert 15. oktober 2022 hos Wayback Machine., universitetet i Leeds

[22] Roscelins brev (tysk oversettelse)

[23] Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 165-6), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2

[24] Mark Vernon: Chambers dictionary of beliefs and religions (s. 2), London 2009, ISBN 978-0-550-10344-4

[25] Camilla Collett og Héloïse

[26] Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s.165)

[27] Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 128), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7457-202-4

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]