Brian Jones

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Brian Jones
Brian Jones, Statesboro, Georgia, May 4, 1965 (377872218).jpg
FødtLewis Brian Hopkin Jones
28. feb. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Cheltenham[5]Rediger på Wikidata
Død3. juli 1969[1][3][4][6]Rediger på Wikidata (27 år)
HartfieldRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
Utdannet ved Pate's Grammar School, Dean Close SchoolRediger på Wikidata
Partner(e) Pat Andrews (19601963), Linda Lawrence (19631964), Anita Pallenberg (19651967), Suki Potier (19671969), Anna Wohlin (19691969)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, EnglandRediger på Wikidata
Gravlagt GloucestershireRediger på Wikidata
Medlem av The Rolling Stones, 27-klubbenRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Pseudonym(er)Элмо Льюис
Sjanger Rock, rock and roll, bluesrock, psykedelisk rock, rhythm and bluesRediger på Wikidata
InstrumentMunnspill, gitar, klarinett, mandolin, akustisk gitar, xylofon, trekkspill, cello, theremin, vokal, appalachian dulcimer, Slidegitar, sitar, piano, trompet, bassgitar, trombone, mellotron, tanpura, blokkfløyte, saksofon, harpe, marimba, valthorn, obo, banjo, tangentinstrument, fløyte, pianotrekkspill
Aktive år19611969
PlateselskapDecca Records, Atco Records, London Records, Rolling Stones Records
Nettstedhttp://www.brianjonesfanclub.com
IMDbIMDb

Lewis Brian Hopkin Jones (født 28. februar 1942 i Cheltenham i Gloucestershire, død 3. juli 1969 i Hartfield i Sussex) var en britisk musiker best kjent som grunnleggeren og den opprinnelige lederen av The Rolling Stones.

Jones' hovedinstrumenter var gitar og munnspill, men han var også en begavet multiinstrumentalist, men på grunn av problemer med rusmisbruk fra 1967 ble han gradvis utstøtt fra bandet han var med på å starte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Brian Jones ble født "the Park Nursing Home" i Cheltenham i Gloucestershire 29. februar 1942. Jones vokste opp i et typisk middelklassehjem med reserverte foreldre, Lewis Blount Jones og Louisa Beatrice Jones (født Simmonds). Foreldrene stammet fra Wales. Da Brian var 4 år, fikk han krupp, noe som gav ham astma som varte livet ut. Brian haddde to søstre; Pamela, som ble født 3. oktober 1943 og døde 14. oktober 1945 av leukemi; og Barbara, som ble født 22. august 1946.

Selv var han far til fire barn før han fylte 20.[7]

The Rolling Stones[rediger | rediger kilde]

Våren 1962 satte Jones inn en annonse i Jazz Club der han søkte etter musikere til å starte en R&B-gruppe med. Slik ble han kjent med Ian Stewart, og de to begynte å øve sammen med forskjellige musikere. Mick Jagger og Keith Richards ble kjent med Jones på Ealing jazzklubb. Han kalte seg da «Elmo Lewis» og spilte slidegitar, som den gang var noe nytt i England. Stewart så Jagger og Richards fremføre noen numre på Ealing-klubben, og inviterte dem med på øvingene sine. Stewart var svært negativ til rock and roll, men Jagger sa: «Jeg blir ikke med hvis ikke Keith blir med.»[8] Dermed ble begge godtatt.

En kveld drakk Jagger seg full, gikk for å besøke Jones som ikke var hjemme, og gikk i stedet til sengs med Jones' kjæreste. Dette resulterte i et drama som førte til at Jones ble kastet ut av leiligheten sin. Jagger erkjente noe skyld og fant et lite hus i Beckingham der gruppens medlemmer flyttet inn. Sommeren 1962 ble de booket til sin første opptreden og spurt om gruppens navn. De stirret på hverandre - og fikk øye på plateomslaget til Best of Muddy Waters som tilfeldig lå på gulvet. Første sporet heter «Rolling Stone». Dette i flertallsform lanserte de som gruppens navn, og sparte de 6 pence det ville kostet å ringe tilbake til arrangøren. 12. juli gikk Jagger, Richards og Jones på scenen med Dick Taylor på bass og Mick Avory på trommer.[9]

Vinteren 1962/63 var den hardeste siden 1740.[10] Jones, Jagger og Richards bodde Edith Grove nr 102 i Fulham og delte på to senger og to madrasser. De var så lutfattige at de stjal tomflaskene på fester de gikk på, for å kunne pante dem. Redningen ble da Jones lot sin skolekamerat Dick Hattrell flytte inn. Hattrell fikk bonus fra heimevernet som Jones forsynte seg av. Jagger og Richards var rystet over det de ble vitne til da Jones tok beslag i Hattrells klær og tvang ham til å stå utenfor i mange kuldegrader i bare underbuksen, etter at han hadde betalt for maten de satt og spiste. Brian bare lo av reaksjonen deres: «Jeg kommer meg ikke bort til vinduet, jeg ler for mye.»[11]

Jones var Rolling Stones' store musikalske drivkraft fra starten i 1962, men ble aldri kreditert som låtskriver. Han var sterkt influert av amerikansk blues og var i tillegg en av de første til å introdusere indisk sitar - som han bidrar med i Paint it black, og marimbaUnder my thumb, autoharpeYou got the silver og slagverkMidnight Rambler - dulcimer og andre mer eller mindre eksotiske instrumenter i britisk rock. Han var i tillegg en habil slidegitarist. Som multiinstrumentalist bidro han til bandets spesielle lydbilde på 1960-tallet. Keith Richards skriver at han og Jagger ble de som skrev sanger til gruppen, og at dette var «Brians åpne sår»: «Han mistet status, og deretter mistet han interessen.»[12]

Etter hvert som Jagger og Richards ble frontfigurene, ble Jones skjøvet mer og mer i bakgrunnen. Han led sterkt av astma, og på grunn av store rusproblemer ble det på slutten av 1960-tallet klart at han ikke ville kunne turnere med bandet lenger. Hans bidrag i studio fra slutten av 1968 ble færre og færre. Rolling Stones' musikk var bygd rundt to gitarer, og når Jones uteble halve tiden, måtte de ty til overdubbing. På mange av platene er det Richards som spiller fire ganger.[13]

Brian Jones ble selve symbolet på «Swinging London» på 1960-tallet med sin outrerte livsstil og rocke-image. I 1966 ble han samboer med den tyske modellen Anita Pallenberg, oppvokst i Roma. Hun lærte ham å gå med hatt: «Jeg besluttet å kidnappe Brian,» sa hun selv. «Han virket som den seksuelt mest medgjørlige [av dem].» Hun var et stil-ikon, og han begynte å gå med klærne hennes. Første gang han tok LSD, ba han henne kle ham opp som sangerinnen Françoise Hardy. Det gjorde hun. Det ble trykt skandalefoto av Jones kledd i nazi-uniform, med Pallenberg for sine føtter. [14]

Forholdet var voldelig, det var skriking, blåmerker og bruddskader. I Marrakech forlot hun Jones til fordel for Keith Richards. Jones hadde dradd to prostituerte inn på hotellrommet, der han ydmyket Pallenberg foran dem ved å kaste mat på henne fra alle brettene han hadde sendt opp på rommet. Pallenberg gråt og ville først ikke dra, men kjørte likevel med Richards til Tanger. I London gikk de i dekning i Richards' hybel. Han måtte fremdeles jobbe sammen med Jones som ville ha sin samboer tilbake. «Det sies at jeg stjal henne. Men etter mitt syn reddet jeg henne...De styrte begge mot havari[15]

Brian Jones' gravstøtte på Cheltenham kirkegård i 2008.

Død[rediger | rediger kilde]

I juni 1969 møtte Mick Jagger, Keith Richards og Charlie Watts (bassist Bill Wyman var ikke med) opp på Jones' landsted og fortalte ham at han ikke lenger var en del av Rolling Stones. Gitaristen Mick Taylor tok hans plass i bandet. Etter sigende var Jones da allerede i gang med sitt eget bandprosjekt, noe som visstnok også skulle inkludere Jimmy Page (Led Zeppelin) og noen andre kjente musikere. Jones var også nesten ferdig med sitt eget plateprosjekt med lokale musikere i Marokko (Pipes of Pans of Joujouka), et album som kom ut på Stones' eget plateselskap i 1971.

Brian Jones ble funnet død i svømmebassenget sitt 3. juli 1969. Rettsmedisinernes offisielle rapport konkluderte med at han hadde druknet ved et uhell, muligens som følge av et astmaanfall.

I rettsmedisinsk rapport ble det påpekt at Jones, i tillegg til astma, led av brysthinnebetennelse, forstørret hjerte og leversykdom.[16]

Etter Jones død skrev Pete Townshend et dikt kalt «A Normal Day for Brian, A Man Who Died Every Day» (trykket i The Times), Jimi Hendrix dediserte en sang til Brian på amerikansk TV, og Jim Morrison publiserte et dikt kalt «Ode to L.A. While Thinking of Brian Jones, Deceased».[17] Hendrix og Morrison døde begge ved samme alder som Jones.[18] Alan Barton skrev sangen «July 69» («Dedicated To The Memory Of Brian Jones»), utgitt av Polydor Records i august 1990.[19]

The Rolling Stones spilte en gratis konsert i Hyde Park to dager etter hans død. Bandet dediserte konserten til Jones. Før Stones begynte å spille fremførte Jagger utdrag fra «Adonais», Shelleys dikt om dødsfallet til vennen John Keats, og det ble sluppet fri hundrevis av sommerfugler som en del av hyllesten.

Jones ble begravet i hjembyen Cheltenham, og under begravelsen var kun Bill Wyman og Charlie Watts til stede fra Rolling Stones.

Jones etterlot seg fire barn:

  • Barry David Corbett, f. 29. mai 1960. Han ble adoptert bort og fikk nytt navn, Simon. Først i 2004 ble han kjent med hvem som var hans biologiske far.[20]
  • «Belinda», f. 4. august 1960, født av en gift kvinne. Bill Wyman var sikker på at Jones ikke kjente til dette barnet, og at hun oppdaget at Jones var hennes virkelige far først da hun var femten.
  • Julian Mark Andrews, f. 22. oktober 1961. Jones solgte platesamlingen sin for å kjøpe babyklær, men betalte aldri noe barnebidrag.
  • Julian Brian Jones, f. 23. juli 1964. Hans mor giftet seg senere med Donovan. Julian endret da mellomnavnet sitt fra Brian til Donovans etternavn Leitch. Han og stefaren har skrevet og innspilt musikk i lag.[21]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Album med The Rolling Stones

Solodiskografi

  • (1967) A Degree of Murder (soundtrack)
  • (1971) Brian Jones Presents the Pipes of Pan at Joujouka (innspilt 1968)

Med The Beatles

Med Jimi Hendrix

  • (1968) «All Along the Watchtower» (rytmeinstrumenter)
  • (2012) «My Little One» (innspilt 1967, sitar, rytmeinstrumenter)
  • (2012) «Ain't Nothin' Wrong With That» (innspilt 1967, sitar, rytmeinstrumenter)

Med Peter & Gordon

  • (1964) «A Mess of Blues» (1964, munnspill)
  • (1968) «You've Had Better Times» (trommer)

Med McGough and McGear

  • (1968) «Basement Flat» (saksofon)
  • (1968) «Summer with Monica» (saksofon)

Med Marianne Faithfull

  • (1966) «Is This What I Get For Loving You» (eufonium)

Med The Andrew Oldham Orchestra

  • (1964) «365 Rolling Stones» (sang, klapping)

Med Hapshash and the Coloured Coat

  • (1969) «Western Flier» (piano, gitar, munnspill)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119302225, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 147821, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 29230[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Filmportal.de, Filmportal-ID 890a2fda7a71401194db2bf370abd08a, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Paul Trynka: The making of Rolling Stones
  8. ^ Keith Richards: Livet (s. 89-91), forlaget Bazar, ISBN 978-82-8087-403-0
  9. ^ Keith Richards: Livet (s. 96)
  10. ^ Vinteren 1962/63 i Storbritannia
  11. ^ Keith Richards: Livet (s. 99-102)
  12. ^ Drew Wardle: Historien bak Paint it black
  13. ^ Keith Richards: Livet (s. 183)
  14. ^ Rob Sheffield: «Anita Pallenberg, Rolling Stones' muse»
  15. ^ Keith Richards: Livet (s. 210)
  16. ^ Keith Richards: Livet (s. 259)
  17. ^ Max A.K. «Ode to L.A. While Thinking of Brian Jones, Deceased». People.nnov.ru. Arkivert fra originalen 26. oktober 2013. Besøkt 4. november 2013.  Arkivert 26. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  18. ^ «The Greatest Myth of Rock & Roll». The27s.com. Arkivert fra originalen . Besøkt 4. november 2013.  Arkivert 20120302093322 hos WebCite
  19. ^ Alan Bartons minnesang
  20. ^ Graham Ride: Foundation stone
  21. ^ Barn av Rolling Stones

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Flag of the United Kingdom.svgDenne brite- og musikerrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.