Mohammad Javad Zarif

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mohammad Javad Zarif
Født7. jan. 1960[1]Rediger på Wikidata (64 år)
Teheran (Iran)
BeskjeftigelseCareer diplomat, akademiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Foreign Affairs Minister of Iran (2013–2021)
  • Permanent Representative of Iran to the United Nations (2002–2007) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktor nauk i filosofi
Utdannet vedSan Francisco State University
Josef Korbel School of International Studies (USA)
Drew School (USA)
Alavi Madrasa
EktefelleMaryam Imanieh
BarnMahsa Zarif
Mehdi Zarif
NasjonalitetIran
UtmerkelserAndeskondorordenen (2016)
Order of Merit and Management (2016)
Kurmetordenen (2018)[2]
Chatham House-prisen (2016)
Signatur
Mohammad Javad Zarifs signatur

Mohammad Javad Zarif Khonsari (persisk: محمدجواد ظریف‎, født 7. januar 1960) er en iransk diplomat,[3] akademiker og utenriksminister i Iran fra 2013 til 2021. Han har hatt ulike diplomatiske roller og poster siden 1990-årene. Han er også professor på Universitetet i Teheran, hvor han underviser i diplomati og internasjonale organisasjoner. Han var leder for den diplomatiske gruppen fra Iran til USA fra 2002 til 2007.[4] Zarif og Rouhani regnes som landets ledende reformpolitiker og er i konflikt med de konservative i regimet.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Davos 2014 Participant List, uttrykt i referansen som 1960[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ ifpnews.com[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Zarif, Javad (14. januar 2016). «Javad Zarif, Author at Harvard International Review». Harvard International Review. Arkivert fra originalen 7. februar 2016. Besøkt 16. januar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. februar 2016. Besøkt 6. oktober 2016. 
  4. ^ CV Dr. M. Javad Zarif Unesco
  5. ^ Gravdal, Tove (28. juni 2019). «– Minner om tiden før Irakkrigen». morgenbladet.no. Besøkt 12. august 2019. «Flere sanksjoner er varslet, også mot Irans utenriksminister Jawad Zarif. Han var fra iransk side hovedarkitekten bak atomavtalen, og Zarif og president Rouhani er Irans ledende reformpolitikere. De er i dyp konflikt med landets reaksjonære krefter.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]