Hopp til innhold

Atomisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Demokrit, maleri av Hendrick Bloemaert (ca. 1601–1672)

Atomisme (fra gresk atomos, i betydning «udelbar») er en filosofisk fysikkteori som utviklet seg fra flere antikke tradisjoner. Atomistene har fra teorier og spekulasjoner funnet fram til at den fysiske verden besto av to fundamentale deler: usynlige atomer (partikler) og tomrom. Den motsatte filosofiske retningen var holisme.

I henhold til Aristoteles var atomer uforgjengelig (ikke mulig å ødelegge) og uforanderlige og at det var et uendelig mangfold av former og størrelser. De bevegde seg i tomrommet, dultet borti hverandre, tidvis festet de seg i hverandre og ble sammenfiltret med to eller flere i en klynge. Klynger av ulike størrelser, ordninger og posisjoner ga opphav til en rekke makroskopiske (usynlige) substanser i verden.[1][2]

Referanser til konseptet med atomisme kan dateres tilbake til oldtidens India og i antikkens Hellas. I India hadde filosofiske og religiøse retningene jainisme[3][4] ajivika, og charvakaere teorier om atomer som kan dateres tilbake til 500-tallet f.Kr.[5] Filosofiskolene nyaya og vaisheshika utviklet senere teorier om hvordan atomer ble kombinerte til mer komplekse objekter.[6] I vesten oppsto det teorier om atomer på 400-tallet f.Kr. hos de greske filosofene Leukippos og Demokrit.[7] I den grad indisk kultur hadde innflytelse på gresk eller motsatt veg, eller om begge utviklet seg uavhengig er diskutabelt.[8]

Av betydning for det filosofiske konseptet om atomisme er den historiske hendelse at partikler som kjemikere og fysikere tidlig på 1800-tallet mente var udelelige og derfor identifisert med udelbare a-tomer i en langvarig tradisjon, ble oppdaget på 1900-tallet å bestå av selv mindre enheter: Elektroner, nøytroner, og protoner. Ytterligere eksperimenter viste at protoner og nøytroner er gjort av kvarker. I dag viser kvarker, elektroner og andre elementærpartikkeler som myoner, tauer, nøytrinoer og gauge-bosoner ingen eksperimentelle bevis på størrelse eller substrukturer. Imidlertid kan muligheten av at de også kan bestå av mindre partikler ikke bli avvist. Selv om forbindelsen til den historiske atomismen i beste fall er spinkel, er disse partiklene, framfor kjemiske «atomer», grovt sett analogt til tradisjonen med udelbare objekter.

Tradisjonell atomisme i filosofien

[rediger | rediger kilde]
Den minste tenkbare enhet, her representert av en orbital atompartikkel.

I henhold til Arne Næss er en grunnsetning hos Demokrit følgende: «Det eneste som eksisterer uavhengig av forholdet til andre ting, er atomene og det tomme rom (àtoma og kenón). Ordet àtoma kan best oversettes med «udelelige (legemer)», men la oss for enkelhetens skyld oversette ordet med «atomer». En slik oversettelse innebærer imidlertid ikke en påstand om at «àtomon» for Demokrit betydde noe i likhet med «atom» for våre dagers atomfysikere.»[9] Ordet àtoma er forstått hovedsakelig på to bestemte måter: primært av vitenskap om fysikken, og sekundært av filosofien. Atomisme er tradisjonelt assosiert med det sistnevnte, hvor det tradisjonelle argumentet er at atomer er de grunnleggende byggeblokkene av alle virkelige, kjente materier, og utgjør absolutt alt som eksisterer. Atomer er det minste mulige enhetene av materier, har ikke fysiske deler, og kan ikke bli delt, kuttet opp eller på noe vis bli delt, de er enten uten størrelse (punktstørrelse) eller de har meget liten størrelse. De som har en liten størrelse er hva Demokrit kaller atomer.

Det var dette som var oppfatningen av de greske teorier om atomisme. Indiske buddhister, slike som Dharmakirti og andre, bidro også til velkjente teorier om atomisme, og som involverte momentane (flyktige, øyeblikkelige) atomer som blinket inn og ut av eksistensen. Atomismens tradisjon fører til posisjonen om at kun atomer eksisterer, og der er ingen sammensatte objekter (objekter med deler), som menneskelige legemer, skyer, planeter og hva-som-helst som eksisterer. Konsekvensen av atomisme ble åpent diskutert av atomister som Demokrit, Thomas Hobbes, og kanskje selv Kant (det er dog en debatt om Kant var eller ikke var atomist) blant andre. I dagens filosofi er atomisme ikke så aktuelt eller populært som det var i tidligere tider ettersom mange samtidige filosofer ikke er så villige til å argumentere at kun atomer eksisterer.

Et antall filosofer har argumentert at objekter som har deler ikke eksisterer. Grunnlaget for deres argument består av påstanden at våre sanser gir oss kun tåkete informasjon om virkeligheten og kan således ikke bli tiltrodd; og for eksempel at vi feiler å se de minste byggeblokker som utgjør alt, og at disse minste byggeblokker er enkeltstående og adskilte elementer som aldri forenes eller kommer sammen som ikke-enkeltående. Således utgjør de aldri sammensetninger av noe. I henhold til et konseptet om sammensatt nihilisme (posisjonen at objekter med behørige deler ikke eksisterer), om virkelighetens byggeblokkene aldri utgjør noe helt element, da involverer alt i virkeligheten ikke noe hele elementer, selv om vi tror det gjør det.

Gresk atomisme

[rediger | rediger kilde]

Atomistene hevder at verden består av tomrom og et uendelig antall udelelige partikler, atomer. Altså er virkeligheten atomer (rom fylt av stoff) og tomrom (rom uten stoff).

Atomene kan som sagt ikke forandres, men de kan forbinde seg med hverandre, slik at de danner en ting og de kan gå i fra hverandre igjen. Atomene er små og usanselige men eksisterer på tankeplan. Atomer er massive, men kan ha forskjellig form og størrelse, og derfor ulik vekt og bevegelse. Alt som skjer i naturen er et resultat av atomenes bevegelser og sammensetning av disse. Atomene virker mekanisk på hverandre. Med dette gir atomistene oss en mekanisk naturoppfatning for virkeligheten har ingen andre egenskaper enn de som kan tillegges atomene. I og med at atomene ikke er sanselige kan de ikke tillegges egenskaper som farge, lukt, smak, varme og lyd. På grunn av dette kan atomistene argumentere for at verden ei heller har disse egenskapene etter som verden kun består av tomrom og atomer.

Atomistene regnes som de siste av førsokratikerne (gresk filosofi fra tiden før Sokrates). Dette til tross for at den mest fremtredende av dem, Demokrit (460–370 f.Kr.), levde parallelt med Sokrates (470–399 f.Kr.). Årsaken til dette er at atomistenes tenkning hovedsakelig tilhører førsokraternes problemområde.

Felles for førsokraterne er at de søker å finne urstoffet (archệ), en grunnleggende enhet i mangfoldet og det eneste konstante i all forandring. Urstoffet kan gi oss svaret på opprinnelsen og betegner verdens prinsipp og utgangspunkt. Ved å redusere mangfoldet av ting og fenomener til en årsak, kan verden forstås. Dette fordi hele verden er en virkning av den samme årsaken. Dersom man forstår den felles årsaken, vil man forstå verden og dens forandringer, hvis den forandrer seg.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Aristoteles, Metaphysics I, 4, 985b 10–15.
  2. ^ Berryman, Sylvia: "Ancient Atomism", Stanford Encyclopedia of Philosophy (Våren 2008), Edward N. Zalta (red.),
  3. ^ Gangopadhyaya, Mrinalkanti (1981): Indian Atomism: History and Sources. Atlantic Highlands, New Jersey: Humanities Press. ISBN 0-391-02177-X. OCLC 10916778.
  4. ^ Iannone, A. Pablo (2001): Dictionary of World Philosophy. Routledge. ISBN 0415179955. OCLC 44541769. ss. 83,356.
  5. ^ McEvilley, Thomas (2002): The Shape of Ancient Thought: Comparative Studies in Greek and Indian Philosophies, ISBN 1-58115-203-5, Allwarth Press, ss. 317-321.
  6. ^ King, Richard (1999): Indian philosophy: an introduction to Hindu and Buddhist thought, Edinburgh University Press, ISBN 0748609547, ss. 105-107.
  7. ^ Taylor, C.C.W. (1999): The atomists, Leucippus and Democritus: fragments : a text and translation with a commentary, University of Toronto Press Incorporated, ISBN 0-8020-4390-9, ss. 157-158.
  8. ^ Teresi, Dick (2003): Lost Discoveries: The Ancient Roots of Modern Science. Simon & Schuster. ISBN 074324379X. ss. 213–214.
  9. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 48

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Clericuzio, Antonio (2000): Elements, Principles, and Corpuscles; a study of atomism and chemistry in the seventeenth century. Dordrecht; Boston: Kluwer Academic Publishers.
  • Cornford, Francis MacDonald (1957): Plato's Cosmology: The Timaeus of Plato. New York: Liberal Arts Press.
  • Dijksterhuis, E. (1969): The Mechanization of the World Picture. Overs.av C. Dikshoorn. New York: Oxford University Press. ISBN 0-691-02396-4
  • Firth, Raymond (1996): Religion: A Humanist Interpretation. Routledge. ISBN 0-415-12897-8.
  • Gangopadhyaya, Mrinalkanti (1981): Indian Atomism: history and sources. Atlantic Highlands, New Jersey: Humanities Press. ISBN 0-391-02177-X
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Atomisme&oldid=24341390»