Baibars

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Baibars al-Bunduqdari
بيبرس البندقداري
Sultan av Mamelukk-sultanatet i Egypt og Syria
Baibars
Baibars ikon fra 1260
Navnal-Malik al-Zahir Rukn al-Din Baibars al-Bunduqdari Abu al-Futuh
Regjeringstid24. oktober 1260 – 1. juli 1277
Fødtca 1223
Krim
Død1. juli 1277, 54 år gammel
Damaskus
EktefelleFlere
BarnSyv døtre og tre sønner, inkludert de senere sultanene As-Said Barakah og Badr al-Din Solamish

Baibars (arabisk: الملك الظاهر ركن الدين بيبرس البندقداري‎, al-Malik al-Ẓāhir Rukn al-Dīn Baybars al-Bunduqdārī), født ca 1223/1228, død 1. juli 1277), vanligvis kjent som Baibars eller Baybars (بيبرس ), kallenavn Abu al-Futuh (أبو الفتوح), var kiptsjaktyrker fra Krimhalvøya som ble mamelukksultan av Egypt og Syria. Han var en av de islamske kommandantene for styrken som beseiret Ludvig IX av Frankrikes sjuende korstog og han ledet baktroppen for den egyptiske hæren i slaget ved Ayn Jalut i 1260, hvor mamelukkene påførte en vesentlig mindre mongolsk styrke et betydelig nederlag, og som blir regnet som et av verdenshistoriens vendepunkter. Dette skjedde etter at Hulagu Khan tok størstedelen av sin hær med seg tilbake til Mongolia på grunn av Möngke Khans død. Hulagus nestkommanderende, Kitbuga, ble nødt til å møte mamelukkene med en svært begrenset hærstyrke.[1][2]

Baibars' styre markerte starten på mamelukkenes dominans i det østlige middelhavsområdet og styrket holdbarheten på mamelukkenes militære system. Han klarte å erobre korsfarernes landområder i Syria og å forene Syria og Egypt til én stat som var i stand til å forsvare seg mot både korsfarerne og mongolene. Som sultan brukte Baibars også en kombinasjon av diplomati og militære handlinger som gjorde at mamelukkene kunne utvide sitt rike.

Baibars døde i Damaskus den 1. juli 1277. Hans død har vært emne for en del akademisk spekulasjon. Flere kilder er enige om at han døde fra å ha drukket forgiftet kumiss som var ment for noen andre. Andre redegjørelser antyder at han kan ha dødd fra et sårskade fra krig eller fra sykdom.[3] Han ble gravlagt i Al-Zahiriyah-biblioteket i Damaskus.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meyvaert, Paul (1980): «An Unknown Letter of Hulagu, Il-khan of Persia, to King Louis IX of France», Viator 11, s. 258; 249.
  2. ^ Red. (1993): The Collins Encyclopedia of Military History, 4. utg., Dupuy & Dupuy, s. 424
  3. ^ Young, Robyn (2007): Crusade. Dutton. s. 484.
  4. ^ Zahiriyya Madrasa and Mausoleum of Sultan al-Zahir Baybars. Arkivert fra originalen den 8. januar 2009 hos Wayback Machine.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wolff, R.L.; Hazard, H.W. (1969): The later Crusades, 1189-1311. XXII: The Mamluk Sultans to 1293. University of Wisconsin Press, Madison, s. 745 ff.
  • Fuess, Albrecht (2001): «Verbranntes Ufer. Auswirkungen Mamlukischer Seepolitik Auf Beirut Und die Syro-Palästinensische Küste (1250-1517)», Islamic history and civilization, 39. Köln: Brill Academic Pub
  • Brandes, Jörg-Dieter (2007): Die Mameluken. Aufstieg und Fall einer Sklavendespotie. Wiesbaden: VMA.
  • Heidemann, Stefan (1994): «Das Aleppiner Kalifat (A.D. 1261): vom Ende des Kalifates in Bagdad über Aleppo zu den Restaurationen in Kairo», Islamic history and civilization, 6, BRILL
  • Humphreys, R. Stephen (1977): From Saladin to the Mongols: the Ayyubids of Damascus, 1193-1260, SUNY Press
  • Holt, Peter Malcolm (1995): Early Mamluk diplomacy, 1260-1290: treaties of Baybars and Qalāwūn with Christian rulers, BRILL
  • Folda, Jaroslav (2005): Crusader art in the Holy Land: from the Third Crusade to the fall of Acre, 1187-1291, 1, Cambridge University Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Saif ad-Din Qutuz 
Mameluke Flag.svg
Sultan av Egypt og Syria

Etterfølger:
 As-Said Barakah