Visebølgen i Norge

Oslo-trubaduren Finn Kalvik var en av fronfigurene i den norske visebølgen på 1970-tallet.

Foto: Stig Ove Voll, Radio 1, 1995

Visebølgen er en musikk- og kulturbevegelse som i Norge startet i siste halvdel av 1960-tallet. Gjennom flere epokegjørende plateutgivelser fra ledende visesangere, låtskrivere og populærartister som The Young Norwegians, Øystein Sunde, ASA, Ole Paus, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik, fikk visebølgen sitt egentlige gjennombrudd omkring 1970. Visemusikken har fulgt norsk musikkultur i mange tiår, men fikk en markant oppsving i siste halvdel av 1960-tallet, og vedvarte på høyt nivå til den la seg igjen fra midten av 1970-årene.

Historikk

Visesangen oppnådde enorm popularitet, og ble ungdomsmusikk i Norge, på lik linje med rock, pop, jazz, blues og beatmusikk. Også på de mange større konsertmønstringene og frikonsertene som fant sted i Osloområdet i løpet av våren og høsten 1971 sto visesangen side om side med andre musikkgenre. Det var en god blanding av visesangere, lyrikere, rockeband og jazzartister som opptrådte. Visesangerne kom gjerne alene på scenen, kun med en akustisk gitar, og kunne med fordel plasseres mellom band som måtte bruke tid på å få rigget opp mer utstyr for å få spilt. Ofte alternerte en da også mellom to scener, som lå slik i forhold til hverandre at publikum bare måtte vri litt på hodet for se dem begge. Også i Norge skulle en snart ta etter de store konsertmønstringene i utlandet med (Woodstockfestivalen i 1969 og andre og tredje Isle of Wight-festival i 1969 og 1970, hvor artister som Joan Baez, Leonard Cohen, Donovan, Bob Dylan, Julie Felix, Arlo Guthrie, Richie Havens, Tom Lehrer, Melanie, Joni Mitchell og John Sebastian spilte på akustisk gitar for åpen mikrofon.

I Sverige og Danmark inntraff tilsvarende bevegelser nesten et tiår tidligere, men artet seg temmelig forskjellig fra den norske visebølgen.

Karakteristiske gitargrep

Den norske visebølgens viktigste instrument var gitaren.

Den norske visebølgens viktigste instrument var gitaren. Galeriet viser noen grep som var typiske for spillestilen blant visesangere.

• 

  «Bottleneck» på akustisk gitar med åpen stemming.

• 

  C-dur akkord med G-bass.

• 

  «Banke» ned tonen med venstre hånds fingre.

• 

  «Nappe» strengen med venstre hånd etter anslag.

Norsk visesang - ikke helt som den svenske

Carl Michael Bellman, malt av Per Krafft i 1779. Melodiene i visene hans er ofte lånt fra samtidige musikkstykker, for eksempel av franske operaer, og komponister som Händel og Roman. Blant hans helt egne komposisjoner er «Fjäriln vingad syns på Haga» og «Gubben Noah».

Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström og Gösta «Skepparen» Cervin under en demonstrasjon mot Vietnam-krigen på Hötorget i Stockholm, 28. august 1965.

Interessen for visesang var historisk betinget, og kom til uttrykk på forskjellig vis i Norden. I Norge hadde ikke visesangen samme sterke tradisjon som i Sverige (med linjen Carl Michael Bellman via Evert Taube til Cornelis Vreeswijk). Både i Sverige og Danmark ble visesangen koplet til et alternativt klubbmiljø, hvor også jazzinteressen var sterk. Gjennom klubbene oppsto en subkultur hvor både politikk, musikk, teater og poesi ble diskutert. Lyrikerne fant seg godt til rette med begge musikkformer. Viseinteressen ble i våre naboland frontet av fremragende utøvere som Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström og Alf Hambe i Sverige og Povl Dissing i Danmark. Disse sto for en ny giv, oppnådde medieoppmerksomhet og derav en stadig større publikumsappell, som heller ikke gikk ubemerket hen i Norge.

I miljøet rundt Club 7 var det en viss parallell til hendelsene i våre naboland. Her var det mange trofaste publikummere som regnet klubben som sitt annet hjem, men klubben var lite kjent ellers i landet, og ble aldri så mye mer enn et Oslofenomen. Derimot utviklet det seg en egen «jazzsjargong», som både ble latterliggjort og beryktet. Ole Paus karikerte sjargongen i teksten «På kunstnernes kafé» (en talking blues skrevet til gitarstandarden «Angi») og Øystein Sunde fulgte opp med «Skreppa mi e' bra, esse».

Mens svenske og danske viseutøvere sto bundet til en flere hundre år gammel trubadurtradisjon, virket det som om deres norske kolleger følte seg friere og var mer søkende overfor de signaler som på 1960-tallet gjorde seg gjeldende gjennom amerikanske og britiske visesangere.

Innflytelsen fra amerikansk visesang

Amerikanske visesangere førte på 1960-tallet an gjennom politiske og samfunnskritiske tekster. Grunnlaget ble lagt av sosiale agitatorer allerede på 1800-tallet, hvor det under folkemøtene ble utdelt flygeblader og sunget. Allsangen ble ledet av forsangere, og etter hvert fulgte også profesjonelle underholdere med de omreisende agitatorene på turné. Blant de mest berømte var den svenskfødte protestsangeren og folketaleren Joe Hill (også kjent som Joseph Hillstrom), hvis levnet og dødsdom er skildret i en kjent sang, hvor temaet er at det ikke lar seg gjøre å bringe en sanger til taushet ved å drepe ham, så lenge sangene lever videre i andre.

Joe Hill - Mannen som aldri døde

Tekstene uttrykte gjerne politisk radikale ideer, protest mot myndighetene eller oppfordret til solidaritet. Enkelte av sangene fikk endog karakter av nasjonalsanger, for eksempel Woody Guthries «This Land is Your Land». I sær Pete Seeger gjorde flittig bruk av tradisjonell folkesang, men var i likhet med Guthrie en fremragende låtskriver.

Det kom et nytt, mer kommersielt aspekt inn i amerikansk visesang med gruppa The Kingston Trio da de i 1955 fikk en kjempehit med folkevisa «Tom Dooley». Gruppa hadde oppstått i en klubb som het «Hungry i», hvor i'en sto for «intellectuals». Dette var et av de såkalte Coffee Houses, som på denne tiden vokste frem som paddehatter rundt universitetene, der poesi og visesang sto på programmet. En av visene som ble skapt innenfor dette miljøet var Eddy McCurdys «Last Night I had the Strangest Dream», som først et decennium senere ble kjent i Cornelis Vreeswijks oversettelse, «I natt jag drömde», med The Hep Stars (og på norsk med Ivar Medaas).

Det ble nå vanlig med større mønstringer av visesangere. Disse sammenkomstene endte gjerne i samspill (jam sessions), som med et begrep, skapt av Pete Seeger, ble kalt for «hootenany». Begrepet gikk raskt over til å betegne samspillende visegrupper som kopierte Kingston Trio. En slik svensk gruppe, som faktisk også hevdet seg godt i konkurransen med typiske danseband og «svensktoppare» var Hootenany Singers, hvor senere ABBA-gitarist Björn Ulvaeus var medlem.

Det var nå tre stilarter innen visesangen; hootenany, hillbilly (med bruk av banjo, fele og mandolin) og etnisk stil (med tradisjonalister som Burl Ives og Harry Belafonte).

Visesangen utviklet seg i alle mulige retninger og fikk mange ulike uttrykksformer. En blanding av satire og komikk kom inn gjennom visesangere som Tom Lehrer og Tom Paxton, mens Gordon Lightfoot og Leonard Cohen slo an med mer lyrisk stemningsskapende og melankolske kjærlighetsviser.

En annen viktig inspirasjonskilde for den neste generasjon visesangere var jugband, og glemte bluesgitarister som Sleepy John Estes, Josh White, Sonny Terry og Brownie McGee fikk ny oppmerksomhet. Til sammen ble disse retningene faddere for en ny form for visesang, som førte videre over i folk rock via grupper som The Byrds, The Mamas and the Papas og The Lovin' Spoonful. Blant de mest celebre utøverne av den innovative visesangen var Bob Dylan, Joan Baez, Buffy Sainte-Marie, Phil Ochs, Peter, Paul & Mary, Paul Simon, Ry Cooder, Joni Mitchell, James Taylor, Stefan Grossman og Neil Young.

Innflytelsen fra britisk visesang

En yngre garde britiske viseartister sprang ut av et miljø med tradisjonelle folkesangere knyttet til lokale puber, og den såkalte skifflemusikken, som representerte en syntese av hjemlige, engelske folkeviser og -sanger, og amerikansk calypso, blues og rock. Herfra ble det utviklet to ulike musikalske uttrykk: På den ene siden Rhythm & blues og beat, (via instrumentalgruppa The Shadows), med bruk av trommer, rytmegitar, (evt. orgel/piano og saksofon), bass og sologitar, og på den annen side visesang, hovedsakelig med bruk av akustisk gitar og evt. som i The Ian Campbell Folk Group med sang, gitar, kontrabass, fele og perkusjon eller som i Pentangle med sang, to gitarer, kontrabass og perkusjon. Den britiske folkrocken fremsto igjen som i en syntese av de to divergerende retningene, særlig gjennom grupper som Fairport Convention og Steeleye Span. Britisk visesang var heller ikke på langt nær så preget av purisme som den amerikanske, og var ikke like opptatt av politiseringer og protest. I det hele tatt fokuserte britisk visesang noe mindre på tekst og tilsvarende mer på det melodiøse og instrumentale ferdigheter.

Visesang vs. rock

Norsk visesang har, i større grad enn den svenske og danske, blitt påvirket av den angloamerikanske, med 60-tallsmusikere som Bob Dylan, Donovan, Simon & Garfunkel, Cat Stevens med flere. Disse forbildene hadde utviklet seg sterkt i retning av popmusikken og gjorde seg også gjeldende på hitlistene. Rockeband tok ikke bare deres viser inn på repertoaret, men hadde også stor suksess med å spille inn egne versjoner av sangene deres på singelplate. Manfred Mann, The Byrds, Fairport Convention og The Hollies oppnådde høye listeplasseringer med Bob Dylans sanger. Viseartistene selv delte ofte konsertene opp i seksjoner for bruk av akustiske og elektriske instrumenter akkompagnert av band.

Visesangen utgjorde nok fortsatt et alternativ til popmusikken, men selv så toneangivende artister som de tre Beatles-medlemmene John Lennon, Paul McCartney og George Harrison, var lydhøre for folkesang-bevegelsen. De tre skrev flere sanger som ble populære blant visesangere. Lennons You've got to Hide Your Love Away, A Day in the Life og Dear Prudence, McCartneys Yesterday, Michelle og I'm Looking Through You og Harrisons Here Comes the Sun.

At norske visesangere var mer rotløse enn sine kolleger i resten av Norden kan ha ført til at de utviklet seg i en mer internasjonale retning med hensyn til spillestil, repertoar, arrangementer og instrumentering. I sær britiske visesangere som Donovan, Bert Jansch og Roy Harper var fremragende gitarister, og i miljøet rundt Viseklubben Dolphin eller Dolphins Club, som ble startet av Ole Hauki i 1965, var det livlig utveksling av tekniske gitarferdigheter. Ulike strengeinstrumenter, som mandolin, banjo, fele og ukulele, men også munnspill, sag, skjeer, vaskebrett, lurk og baljebass med klessnor, ble utforsket. Fremtredende utenlandske visesangere ble invitert til å opptre i klubben. Hit kom både Bert Jansch og Roy Harper, og begge utviklet nært vennskap til sine norske kolleger.

Etter at Dolphin opphørte ble visemiljøet knyttet til Bi-scenen i Rosenkrantz' gate, og fikk navnet Bikuben viseklubb. Her vanket de fleste av frontfigurene fra Dolphin, men visebølgen bredte seg videre utover landet og nå var viseartistene blitt ettertraktede underholdere også andre steder. Snart ble det etablert vise- og lyrikklubber over hele landet, platene solgte godt og både NRK og dagsavisene fattet interesse for de nye publikumsyndlingene.

Under de mange store frikonsertene, hvor både rockeband, jazzmusikere, lyrikere og visesangere opptrådte, var det flere engelske og amerikanske visesangere som dukket opp, og ofte i samspill med norske artister. Ralph McTell sammen med Finn Kalvik på Kalvøyafestivalen i 1973, (som i sin tid ble startet av viseklubben «Hades» i Bærum), Loudon Wainwright III alene og Mick Moloney sammen med Jan Inge Rasmussen på Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund i 1972, og Stefan Grossman sammen med Ole Paus på Ragnarockfestivalen i Holmenkollen i 1973. Nærværet av utenlandske artister øvde avgjørende innvirkning på norske visesangere. Også i utlandet ble den norske visebølgen og dens utøvere lagt merke til.

Innflytelsen fra tidligere viseentusiaster i Norge

Visesangeren og kulturpolitikeren Åse Kleveland i 2007, tredve år etter visebølgen.

Foto: Harry Wad

Norsk visesang hadde siden 1944 sine trofaste utøvere i foreningen Visens venner. Med Birgitte Grimstad hadde dansk visesang fått en ambassadør i Norge, som i Åse Kleveland fikk en verdig norsk representant og viderefører av seriøs visesang. Til visesangernes rekker hørte dessuten gjøglertalentene Kurt Foss og Reidar Bøe, også kjent som Radiofantomene, mens både Vidar Sandbeck og Ivar Medaas viste seg som underfundige humorister med lokal koloritt og gode miljøskildringer. Det er ikke vanskelig å få øye på deres arvtakere i artister som Øystein Sunde og viseduoen Knutsen og Ludvigsen.

Den egentlige forløper for den såkalte norske visebølgen, og miljøet rundt Viseklubben Dolphin, var nok likevel trubaduren Alf Cranner. Dels bygget han på svensk og delvis også på britisk visesang. Han samarbeidet med norske jazzmusikere, og omarrangerte tradisjonell norsk folkemusikk. Alf Cranner sto i forbindelse med flere av de norske pionerene, og særlig med Alf Prøysen, som han også samarbeidet med og skrev melodier for. Alf Cranner viste seg gjennom sine plateinnspillinger som en sann musikalsk ekvilibrist, og fikk god ryggdekning for sin retning gjennom produsent og coverskribent Rolv Wesenlund.

I foreningen Visens Venner vanket litterære penner som Jens Gundersen, Jakob Sande, Hartvig Kiran og Erik Bye, og komponister som Geirr Tveitt, Bjarne Amdahl og Finn Ludt.

Visebølgen i Norge: Gullalderen

Ut av miljøet på Viseklubben Dolphin sprang mot slutten av 1960-årene visesangere som Lillebjørn Nilsen, Bjørn Morisse, Kari Svendsen, Øystein Sunde, Finn Kalvik, Lars Klevstrand, Hege Tunaal, Ole Paus, Geirr Lystrup og visegruppene Christiania Fusel & Blaagress, Convivium og To + to. Det ble delt ut platekontrakter, og dermed fikk de innpass i radio og fjernsyn. I likhet med sine britiske kolleger la de norske viseartistene stor vekt på instrumentale ferdigheter, noe som gjorde dem til svært attraktive gjester på visefestivaler i nabolandene, og som studiomusikere for nordiske kolleger.

Av største betydning for den grasrotbevegelsen som ble selve fundamentet for den norske visebølgen var en serie visebøker fra Gyldendal Norsk Forlag. Disse ga veiledning og gitarkurs til selvstudium for enhver ungdom med en gitar innen rekkevidde, eller konfirmasjonspenger nok til å kjøpe en. Visebølgen førte i sin tur til uvanlig stor interesse for norsk lyrikk, noe som også avspeilte seg i ulike arrangementer som Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 1.-4. juli 1971 og 6.-9. juli 1972, Vise- & lyrikkfestivalen i Arendal i 1974 og 1975, og fremveksten av diverse vise- og lyrikklubber over det ganske land.

Ole Paus

Kimen til visebølgen ble utvilsomt sådd i miljøet rundt Dolphin, og ble for en stor del holdt oppe av artistene derfra, foruten en ensom ulv fra nord, den tidligere popartisten ASA, som entret hitlistene med «Klovnen og de vise menn» og «Rekkene». Etterhvert kom det også sterke krefter til fra andre steder i landet. Under Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund i 1972 ble Jan Eggum fra Bergen kåret til festivalens mest lovende nykommer. Dermed ble han invitert til å opptre på hovedscenen i konsertteltet på siste festivaldag. I Nord-Norge var det i sær temaer som fraflytting og sentralisering som ga stofftilfang til visesangen. Et eksempel på dette var Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen med sangen «Bygdevise» («Kor er hammaren, Edvard»). På det progressive plateselskapet «MAI» gjorde trønderen Hans Rotmo seg gjeldende med gruppa Vømmøl Spelemannslag. Snart dukket også Halvdan Sivertsen opp på samme platemerke.

Visefestivaler i Norge

Etter at Dolphins Club hadde arrangert flere visetreff på Munch-museet som varte i opptil 4 1/2 time rundt 40 visesangere på programmet, fant det som må ha vært Norges første visefestival sted på Studentkroa på Dovrehallen i Storgata i 1968. Blant de utenlandske artistene var Roy Harper og Pentangle. The Young Norwegians var blant de norske som fikk størst bifall, og Lars Klevstrand fremsto som en fullt utviklet visesanger. Han vant da også samme sommer visesangkonkurransen ved Østersjøfestivalen.

Våren og høsten 1971 ble det arrangert en rekke festivaler. På St. Hanshaugen, var det separate konsertdager i mai 1971 for rock og visesang, på samme vis som under Ragnarockfestivalen i Holmenkollen) i 1974. Ellers var det vanligste under både empressarioarrangerte konserter og frikonsertene på Ekeberg, konsertmønstringene på Kalvøya (startet av viseklubben Hades), og på Hovedøya, at det ble blandet viser, rock og jazz i skjønnsom forening. Også Vise- og lyrikkfestivalene i Haugesund hadde innslag av rock og jazz. På festivalen i 1972 spilte både Aunt Mary, Popol Ace, Saft og The Pussycats. The Pussycats spilte både med Ole Paus i konsertteltet, og som jazzrockband på festivalkroa.

En flom av visesang

En ekstra vitamininnsprøytning til viseentusiastene ga folkeavstemningen omkring norsk medlemskap i EF (eller mot medlemskap i EEC, ettersom de stridende parter ikke engang var enig om hva organisasjonen het som skulle stemmes over). Visesangen ble et kraftig middel i mobiliseringen av en politisk folkebevegelse. Det var åpenbart en stor overvekt av visesangerne som knyttet seg til Nei-bevegelsen. Et eksempel er visegruppa PS, som ikke hadde annet på hjertet enn å fremme politiske standpunkter. Visesangen var ikke bare preget av alvor. Visegruppa Snu forsøkte seg med en egen vri ved å lansere alle dusters alternativ; «Stem feil».

	I Norge var visebølgen på topp i tida rundt og like etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972, og var da også en politisk faktor. De norske politiserende visene har stort sett forkynt en blanding av populisme og sosialisme.
– PaxLeksikon

Norsk visesang var nok kommet for å bli, men trengte sårt til fornyelse for å holde på interessen. Ole Paus prøvde å revitalisere skillingsvisetradisjonens nyhetsviser gjennom å kommentere aktuelle hendelser. Ved hyppige utgivelser av LP-plater under tittelen «Pausposten», ville han skape moderne avisviser. Kari Svendsen og Lars Klevstrand forsøkte seg som revysangere.

Utkonkurrert av ny bølgemusikk, mens det stormet i vannglasset

De fremste utøverne hadde vunnet et publikum som trofast fulgte med dem, men i årene etter 1975 var visebølgen merkbart avtagende, fordi det viste seg vanskelig å vinne tilslutning blant nye ungdomskull, som ikke hadde noe forhold til de radikale strømningene etter 1968 og folkeavstemningen i 1972. Visesangen holdt seg imidlertid fremdeles vital i alternative miljøer, blant annet i forbindelse med protestaksjoner, slik som ved motstanden mot utbyggingen av Altavassdraget i 1979-80, og i ulike kristne miljøer.

Noe mindre publikumsappell og et mer voksent visepublikum fikk flere av de ledende artistene til å slå seg sammen. Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad dannet i 1978 visegruppa Ballade!, mens Øystein Sunde forsøkte seg som kabaretartist sammen med Dizzie Tunes. Da visesangen etter hvert ikke lenger ble oppfattet som del av en alternativ progressiv motkultur tok interessen seg litt opp igjen. Gitarkameratene, bestående av Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen og Jan Eggum er et talende eksempel på at visesangen ikke var død. Gruppa oppnådde straks stor popularitet, rett og slett fordi medlemmene, alle sine ulikheter til tross, er usedvanlig dyktige låtsnekrere, instrumentalister og utøvere.

Litteratur

• Marta Breen. «Med noe på hjertet» I: Piker, vin og sang; 50 år med jenter i norsk rock og pop. Sparatcus. Oslo 2006. ISBN 82-430-0360-6
• Rigmor Falla & al. (red): Tone, tekst og trubadur: 60 år med Visens Venner. Andresen & Butenschøn. Oslo 2003. ISBN 82-7694-128-1
• Reidar Hanssen: «Vil den amerikanske folkevisen slå ut pop-sangen og jazzen?» (s. 88-96). Redaktør Lauritz Johnson: Fasiten 1964.. P.F. Steensballes Boghandels Eftg. Bj. Reenskaug. Oslo.
• Ole Hauki: «Visesang og visesangere» (s. 208-221). Redaktør Øivind Grue: Fasiten 1969.. P.F. Steensballes Boghandels Eftg. Bj. Reenskaug. Oslo.
• Bjørn Morisse: «Muntre visesangere» (s. 7). PR Poprevyen nr. 2. 31. januar 1968.
• Terje Mosnes: «Bob Dylan, begavet problembarn, poet og popstjerne» (s. 5-13). Redaktør Øivind Grue: Fasiten 1969.. P.F. Steensballes Boghandels Eftg. Bj. Reenskaug. Oslo.
• Amund Myklebust: «Tom Hartvig, visesanger med Europas tynneste helskjegg: ”Breden mangler i norsk visesang”» (s. 2). POP-Revyen nr. 1. Onsdag 4. januar 1967.
• Morten Eide Pedersen. «Musikken i 1970-årene» I: Norges musikkhistorie. Bd 5: 1950-2000, modernisme og mangfold. Aschehoug, 2001. ISBN 82-03-22383-4

Gyldendals håndbøker

• Lillebjørn Nilsen: 31 viser. Tegninger: Øyvind Hansen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1969.
• Lars Klevstrand: Gjøglerhåndbok. 30 viser. Tegninger ved Rune J. Andersson, Hans Normann Dahl, Finn Graff og Hans-Chr. Sondresen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1970.
• Lillebjørn Nilsen: Flere viser. Tegninger: Øyvind Hansen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1971.
• Bjørn Morisse: Syng og le og gråt ei tåre. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1971. ISBN 82 05 00388 2
• Finn Kalvik: Finne meg sjæl. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1972. ISBN 82 05 00929 5
• Bodvar Schjeldrup: Våkeviser. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1972. ISBN 82 05 00938 4
• Øystein Sunde: Viser uten slips. Tegninger: Øystein Sunde. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1972. ISBN 82 05 05301 4
• Birgitte Grimstad: Menneskeviser. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1972.
• Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen: Knutsen & Ludvigsen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1972. ISBN 82 05 05461 4
• Geirr Lystrup: Egon Gruphs reise i virkeligheten. Viseroman. Tegninger: Hans Gerhard Sørensen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1973. ISBN 82 05 05437 1
• Tore Magnus: Viser fra en hybel. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1973.
• Finn Kalvik: Bak min dør. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1974. ISBN 82 05 06312 5
• Lillebjørn Nilsen: Trubadur til fots. Tegninger: Øyvind Hansen. Gyldendal Norsk Forlag. Bergen 1974. ISBN 82 05 06442 3

Profils visebøker

• 1. Redaksjonen: Profilviseboka. 1972.
• 2. Redaksjonen: Sanger fra folkets kamp. Profil ekstra Nr. 5b. 1972.
• 3. Redaksjonen: Sanger fra folkets kamp. Profil ekstra Nr. 2b. 1973.
• 4. Viseredaksjonen: Songar frå folkets kamp. Profil ekstra Nr. 5b. 1973.
• 5. Odd Are Berkaak og Steinar Lillehaug: Profilviseboka. Profil ekstra Nr. 3b. 1974.
• 6. Viseredaksjonen: Profils allsangbok. Songar frå folkets kamp. Profil Nr. 5b. 1974.
• 7. Kvinnefronten/Profil: Kvinneviser. Songar frå folkets kamp. Profil Nr. 2b. 1975.
• 8. Helge Pran: Soldatviseboka. Sanger fra folkets kamp. Profil Nr. 4b. 1975.

Andre visebøker og kilder

• Ole Paus: Rableviser. Tiden Norsk Forlag. Oslo 1972. ISBN 82 10 00712 2
• Ole Paus: Blues for Pyttsan Jespersens pårørende. Frans Widerberg tegninger. Tiden Norsk Forlag. Oslo 1973. ISBN 82-10-00862-5
• Lillebjørn Nilsen et al.: 16 sanger av Rudolf Nilsen. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 1973. ISBN 82-05-06225-0

Noen av visebølgens viktigste musikkalbum

• ASA, (forteller Odd Grythe): Utopia. RCA Victor LPNES 71. (1970)
• ASA: Mosaikk. RCA Victor LPNES 304. (1971)
• Christiania Fusel & Blaagress: Som varmt hvetebrød i tørt gress. Philips 6317 008 / Spinner Records GTXCD 2003. (1972)
• Convivium: Convivium. Polydor 2922-001. (1971)
• Alf Cranner: Vers og Viiiiiser. Nor-Disc NORLP 15
• Alf Cranner: Almuens Opera. Nor-Disc 2413 002
• Alf Cranner: Rosemalt Sound. Nor-Disc 2475 005
• Diverse artister: Viser i trengsel. Triola. (1968)
• Diverse artister: Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 1971. (Dbl)
• Diverse artister: Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund 1972. (Dbl)
• Diverse artister (Jon Arne Corell, Carl Morten Iversen, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen, Steinar Ofsdal og Kari Svendsen, ): På Stengrunn. Polydor 2382 035 (1973) / Grappa GRCD 43175 (2001)
• Hole in the Wall: Hole in the Wall. Sonet SLP-1420. (1972). Pan Records PACD 014. (1994)
• Finn Kalvik: Tusenfryd og grå hverdag. Nor-Disc 2413 006. (1972)
• Finn Kalvik: Finn. Polydor 2382 023 (1972)
• Åse Kleveland: Åse. Nor-Disc 46252
• Åse Kleveland: Åse II. Nor-Disc 46252
• Lars Klevstrand: Vi skal ikkje sova. HMW SNCLP 103
• Lars Klevstrand og Hege Tunaal: Dobeltportrett. Nor-Disc NORLPS 24
• Lillebjørn Nilsen: Tilbake. Nor-Disc 2413 005 (1971)
• Lillebjørn Nilsen: Portrett. Polydor 2382 030 (1973) / Grappa GRCD 4199 (2003)
• Ole Paus: Der ute – der inne. Nor-Disc 2413 003
• Ole Paus (sm.m. The Pussycats): Garman. Polydor 2382 020 (1972)
• Ole Paus og Gunnar Bull Gundersen: Ole Bull Show. Polydor 2382 029 (1973)
• Ole Paus: Blues for Pyttsan Jespersens pårørende. Polydor 2382 032 (1973)
• Øystein Sunde: 1001 Fnatt. CBS S-64183 (1969)
• Øystein Sunde: Det året det var så bratt. CBS (1971)
• Øystein Sunde: Sunderfundigheter. CBS (1973) (LP for det svenske markedet)
• To + To: Vi har ikke drept noen. Triola TNLP 33 (1971)
• Visens Venner: En kveld med Visens Venner. RCA LPNES 70
• Visens Venner: En kveld med Visens Venner II. RCA LPNES 303
• The Young Norwegians: Things On My Mind. Triola TNLPS 17 (1967)
• The Young Norwegians: Music. Polydor 184 187 (1968)