Tre Cime di Lavaredo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tre Cime di Lavaredo
Drei Zinnen
Tre Cime di LavaredoDrei Zinnen
Nordsiden av Drei Zinnen. I midten Große Zinne med en av alpenes seks store nordvegger.
Høyde: Große Zinne: 2999 moh.
Område: Sextener Dolomiten
Region: Dolomittene
Land: Italia
Fjellrekke: Øst-Alpene
Førstebestigning: 21. august 1869, Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher
Drei Zinnen sett fra Lange Alm (fra nordvest)

Tre Cime di Lavaredo («Lavaredos tre tinder»), på tysk Drei Zinnen, er en markant fjellformasjon og et landemerke i Dolomittene. Den bratte nordveggen er sannsynligvis et av Alpenes mest kjente landskaper. Tinderekka ligger i den østligste delen av Dolomittene (Sexten-Dolomittene) i Nord-Italia og utgjør skillet mellom den tysktalende provinsen Syd-Tirol i nord og den italienskspråklige provinsen Belluno i syd.

De tre hovedtoppene er fra vest mot øst:

  • Cima Ovest / Westliche Zinne («Vesttind»), 2973 moh.; førstebestigning i 1879 av Michel Innerkofler.
  • Cima Grande / Große Zinne («Stortind»), 2999 moh.; førstebestigning i 1869 av Paul Grohmann, Franz Innerkofler og Peter Salcher. Nordveggen er en av alpenes seks store nordvegger.
  • Cima Piccola / Kleine Zinne («Vesletind»), 2857 moh.; førstebestigning i 1881 av Hans og Michel Innerkofler.

I tillegg til disse markante hovedtoppene består fjellmassivet blant annet også av Punta di Frida (2792 moh.), Torre Preuss / Preußturm (tidligere Cima Piccolissima / Kleinste Zinne, dvs. «Minste tind», 2700 moh.) og Torre Minor / Allerkleinste Zinne («Allerminste tind»).

Etter førstebestigningen av Große Zinne i 1869 regnes Drei Zinnen som det mest ettertraktede klatremålet i Alpene, og toppene er åpnet med tallrike ruter i alle vanskelighetsgrader.Klatremiljøet i området utgjør et senter for alpin klatresport; her har en rekke nyvinninger innen tindesporten sett dagens lys. Den enkle tilgjengeligheten har ført til at også masseturismen har inntatt området.

Under første verdenskrig utgjorde Drei Zinnen med omgivelser en del av fronten mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og det ble utkjempet heftige kamper i området.

Omgivelser[rediger | rediger kilde]

Nordsiden av Paternkofel og Drei Zinnen i morgensol.
Drei Zinnen og omgivelsene

Drei Zinnen reiser seg ved sydenden av det vidstrakte Zinnenplatået med Lange Alm (La Grava Longa, «Langsetra»), et alpint høyfjellsplatå på omtrent 2200–2400 moh. beliggende i den øvre enden av Rienzdalen (Valle della Rienza). Her ligger tre små fjellvann som kalles Zinnenseen. Området nord for massivet hører til Toblach i Syd-Tirol og naturparken Sextner Dolomiten[1] som har vært på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder siden 2009.[2]

Kammen løper i retning øst-vest og danner grensen til kommunen Auronzo di Cadore i provinsen Belluno som samtidig er den tysk-italienske språkgrensen. Mot nordøst fører kammen videre til den 2454 meter høye Paternsattel (Forcella Lavaredo). Videre bøyer den av mot nord med fjellene Passportenkopf (Croda di Passaporto, 2719 moh.) og Paternkofel (Monte Paterno, 2744 moh.). I vest fortsetter den over Forcella Col di Mezzo (2315 moh.) til Zinnenkuppe (Col di Mezzo) (2254 moh.) og videre til 2252 m. høye Katzenleiterkopf (Croda d'Arghena).

Sydvest for Drei Zinnen, ved Forcella Col di Mezzo ligger platået Plano di Longeres over Valle di Rimbianco, en sidedal til Rienzdalen. Rett syd for Westliche Zinne deler salen Forcella di Longeres (2235 moh.) Plano di Longeres fra Vallone di Lavaredo, en sidedal til Piavedalen. I sydlig retning ligger Cadini-gruppen.

Det laveste punkt mellom Große Zinne og den nærmeste høyere toppen, Zwölferkofel (3094 moh.), er den 2453 moh. høye Paternsattel, og dermed er Große Zinnes primærfaktor 545 m og sekundærfaktoren 4,25 km.[3]

17 kilometer sydvest ligger Cortina d'Ampezzo, den største byen i området. Andre større steder som kan nevnes er Toblach 13 kilometer mot nordvest og Innichen 12 kilometer mot nord.

Hytter og adkomst[rediger | rediger kilde]

Dreizinnenhytta foran nordsiden av Drei Zinnen

Det lettest tilgjengelige støttepunktet rundt Drei Zinnen er Rifugio Auronzo (Auronzohütte, 2320 moh.). Hytta, som tilhører Club Alpino Italiano (CAI), ligger umiddelbart syd for massivet ovenfor Forcella di Longeres, og har god veiforbindelse til turiststedet Misurina (bomvei). Hytta kan nås til fots fra Lavaredodalen i sydøst.

Ca. en kilometer øst for Rifugio Auronzo og derfra via en bred vandrevei ligger den privatdrevne Rifugio di Lavaredo (2325 moh.) ved sydøstfoten av Kleine Zinne.

Nordvest for tindene ligger den sommeråpne, privatdrevne seterstua Lange Alm (også Lange Alpe) på 2296 moh. En tursti går fra Auronzohytta over Forcella Col di Mezzo, en annen fra nord kommer fra Rienztal.

CAIs Dreizinnenhütte (Rifugio Locatelli, 2438 moh.) ligger ca. én kilometer nordøst for Drei Zinnen. Hytta, som er godt kjent for sin utsikt mot nordveggen, kan nås fra Auronzohytta via Paternsattel på en bred tursti. Andre adkomstmuligheter er fra Sexten gjennom Fischleinboden fra øst, og også fra Sexten fra nord gjennom Innerfeldtal og gjennom Rienztal fra Höhlenstein (Landro) i Höhlensteintal (Valle di Landro). Fra sydøst kan hytta nås fra Lange Alm.

De tre største tindene[rediger | rediger kilde]

Dibonakanten langs Große Zinnes nordøstflanke.

Große Zinne[rediger | rediger kilde]

Große Zinne (Cima Grande), dvs. «Stortind», er den midterste av de tre tindene, og med sine 2999 moh. den høyeste toppen i gruppa. Den 500 meter høye loddrette, dels overhengende, nordveggen regnes blant alpenes store nordvegger, selv om den i motsetning til de andre av disse ikke har noen ispassasjer. Sydsida er mindre bratt og preges av tallrike bånd og steinurer. Normalruta går opp sydveggen og har vanskelighetsgrad III (UIAA). Normalruta brukes også til nedstigning. Andre kjente klatreruter er nordøstkanten (Dibonakanten, IV+), Dabistebaff (V) i nordøstveggen og Dülfer (V+) i vestveggen. Rutene i nordveggen er vesentlig vanskeligere, her finner man framfor alt Direttissima (også Hasse/Brandler, VIII+, VI A2), Sachsenweg (også Superdirettissima, V A2), Via Camillotto Pellesier (X, V+ A2), Comici (VII, V+ A0), ISO 2000 (VIII+), Claudio-Barbier-Gedächtnisweg (IX- A0), Alpenrose (IX-) og Phantom der Zinne (IX+).

I øst, bak den klatresportslig ubetydelige Pyramiden (ca. 2630 moh.), ligger skaret Zinnenscharte og Kleine Zinne. Mot vest danner skaret Große Zinnenscharte avgrensningen mot Westliche Zinne.[4]

Westliche Zinne[rediger | rediger kilde]

Große Zinne (til venstre), Westliche Zinne, samt utløperen med Croda degli Alpini, Il Mulo og Zinnenkopf til høyre lyses opp av alpeglød. Sett fra Höhlenstein (Landro).

Den 2973 moh. høye Westliche Zinne (Cima Ovest), tidligere også kalt Vordere (fremre) eller Landroer Zinne,[5] har en lignende form som Große Zinne, men Westliches nordvegg har passasjer med vesentlig større overheng: på det meste rager overhenget 40 meter horisontalt ut fra foten av fjellet, og Westliche Zinnes nordvegg blir derfor kalt «alpenes største tak».[6] På grunn av sin trappetrinnsaktige oppbygning beskrives også veggen som en «omvendt kjempetrapp» og regnes som en av de mest markante fjellformasjonene i Alpene.

På vest- og sydsiden er fjellet omgitt av en massiv utløper med flere topp-punkter: Torre Lavaredo (2536 moh.), Zinnenkopf (Sasso di Landro, 2736 moh.), Croda di Mezzo (2733 moh.), Croda del Rifugio, også Hüttenkofel (ca. 2730 moh.), Il Mulo (ca. 2800 moh.), Croda degli Alpini (2865 moh.), Croda Longéres og Torre Comici (2780 moh.). Skaret Westliche Zinnenscharte skiller denne delen fra Westlige Zinne. Vest for skaret ligger Forcella Col di Mezzo, og i øst avgrenses Westliche Zinne av skaret Große Zinnenscharte nedenfor Torre di Forcella della Grande.

Normalruta til Westliche Zinne, som går i sydvestlig retning fra Westliche Zinnenscharte, har vanskelighetsgrad II, og blir i dag stort sett brukt som nedstigningsrute. Viktige ruter er Dülferkamin (IV) i sydveggen, Innerkofler (IV) i østveggen, Langl/Löschner (IV) i nordøstveggen, Demuthkante (nordøstkanten, VII, V+ A0), Dülfer (IV+) i vestveggen og Scoiattolikante (VIII, V+ A2). På nordveggen finner vi Schweizer Führe (VIII+, 6 A3), Cassin/Ratti (VIII, VI- A1), Baur-Dach (VI+ A3), Alpenliebe (IX), Jean-Couzy-Gedächtnisführe (også Franzosenführe, X, 5+ A3), Bellavista (XI-, IX A3) og PanAroma (XI-, IX A3).[7]

Kleine Zinne, Punta di Frida og Preußturm[rediger | rediger kilde]

Kleine Zinnes topp-punkt sett fra «Dibonakanten» (nordøst på Große Zinne). Til høyre i bildet toppen Anticima. Vi ser Kleine Zinnes sydvestvegg med normalruta.

Kleine Zinne (Cima Piccola, 2857 moh.) er vesentlig mer oppdelt enn Große og Westliche, og har flere betydelige topper: Punta di Frida (2.792 moh.) og Preußturm (2700 moh.). Dessuten også Anticima syd for Kleine Zinne og Allerkleinste Zinne (Torre Minor) foran Preußturm.

Toppen av Kleine Zinne er mye smalere enn de andre toppene, og med normalrutas vanskelighetsgrad IV (over sydvestkanten), regnes toppen for å være den vanskeligst tilgjengelige. Andre viktige ruter er Gelbe Kante (Spigolo Giallo, VI, V+ A0) ved sydkanten, Innerkofler (IV+) og Fehrmannkamin (V+) på nordveggen, Langl/Horn (V) på østveggen og Orgler (VI-), Egger/Sauscheck (VI+, V+ A0), Ötzi trifft Yeti (VIII+) og Gelbe Mauer (også kalt Perlen vor die Säue, dvs. «Perler for svin», IX-) på sydveggen.[8]

Normalruta til Punta di Frida (III) går fra vest. Andre ruter til samme topp er Dülfer (IV+) i nordveggen og Zelger (IV) i sydøstveggen.[9]

Preußturm (Torre Preuss), opprinnelig kalt Kleinste Zinne/Cima Piccolissima eller Punta d'Emma, ble i 1928 kalt opp etter førstebestigeren Paul Preuß.[10] Mens det nye navnet hurtig fikk fotfeste i Italia, ble det fortiet i Tyskland og Østerrike på grunn av Preuß' jødiske herkomst. I stedet brukte man navnet Preuß selv gav toppen: «Kleinste Zinne»,[11] men fra 1960-årene av har «Preußturm» i tiltagende grad blitt anvendt i det tyske språkområdet. Den viktigste oppstigningen er ruta Preußriss (V) på nordøstveggen, ellers kan rutene Cassin (VII-, VI A0) og Via Nobile (IX+) på sydøstveggen nevnes.[12]

Geologi[rediger | rediger kilde]

Westliche Zinnes nordvegg. Man ser tydelig den horisontale lagdelingen. Overhenget (skyggepartiet) på nesten 40 meter er dannet gjennom utrasninger. Den svarte fargen på fjellet ovenfor skyldes blågrønnbakterier.

Drei Zinnen består av dolomittstein som ble dannet i trias for 200–220 millioner år siden gjennom sedimentering i det grunne Tethyshavet. Av fossiler finner man derfor hovedsakelig marine livsformer som muslinger og leddyr. Tidevannsbevegelser og andre fluktuasjoner av havnivået førte til vekslende perioder med oversvømmelse og tørke over store landområder samtidig som undergrunnen sank, slik at det skjedde en lagdeling i horisontale skikt.[13] Berggrunnen i Drei Zinnen utviser derfor en tydelig og jevn lagdeling med tynne lag av leire mellom de enkelte dolomittsteinskiktene.[14]

I samspill med denne horisontale lagdelingen fører vertikale sprekkdannelser til rettvinklede brudd, noe man kan se av de ofte terningformede bruddstykkene i den store steinura ved foten av de bratte fjellsidene. Frostsprengning er en viktig mekanisme bak erosjonen, som forårsaker både hyppige steinsprang og større steinras.[14] Rundt 1948 gikk det et stort steinras i Große Zinnes sydvegg[15] og i juli 1981 raste ei steinbru mellom Allerkleinste Zinne og Preußturm som fram til da ofte ble brukt av klatrere.[16]

Undergrunnen er ustabil og det bidrar til at store fjellstykker brekker av. Det store zinennplatået som danner grunnlaget for gruppa ligger på en sokkel av schlern-dolomitt. Over denne ligger morener fra den siste istiden[17][18] (Würm-istiden), men framfor alt av et lett forvitrende mergellag – det såkalte raibl-laget. Eroderingen av disse skiktene fjerner kontinuerlig grunnlaget for de overfor liggende fjelltoppene og fører til at eksponerte partier brekker av. Denne stadig pågående prosessen resulterer i framveksten av de bratte formasjonene og de store overhengene i nordveggene.[14][19]

Klima, flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Gentiana-clusii
Skjeggklokke
Edelweiss

Sexten-Dolomittene omgis av andre fjellområder på alle sider, og denne beskyttede beliggenheten i det indre av Alpene gir forholdsvis gunstige klimatiske forhold høyden tatt i betraktning. Likevel kan det når kaldfronter passerer området forekomme hurtige væromslag med tåke, vind og kraftig nedbør, også som snø, selv høysommerstid. I skyggefulle kløfter og under nordvegger kan snøen ligge til seint på sommeren, iblant hele året, selv om det ikke finnes isbreer her.[20]

Den alpine vegetasjonssonen rundt Drei Zinnen domineres av raibl-lagets alpine matter. Platået rundt Lange Alm er en av de få områdene med beiteland i naturparken. Det alpine englandet er påfallende blomsterrikt; eksempler på planter som trives godt her er skjeggklokke, edelweiss og Gentiana clusii. Alpemurmeldyret er tallrikt forekommende pattedyr; det finnes også hare[21] og gemse. Derimot er det ikke steinbukk i Sexten-dolomittene.[22] Av fugler finnes det fjellrype, ravn og kongeørn, og også hubroer kan ofte påtreffes på jakt i denne høyden.[23] Hoggorm, særlig den svarte varianten, kan finnes på den (for reptiler) uvanlige høyden av 2600 moh.[24]

Vegetasjonen på de vidstrakte urene og på tindenes sydflanker preges av planter som klarer å tilpasse seg de stadige bevegelsene i steinura. Eksempler på slike er alpetorskemunn (Linaria alpina), fransk matsyre (Rumex scutatus), Thlaspi cepaeifolium, Potentilla nitida og alpevalmue (Papaver alpinum). I fjellsprekkene finnes sildren Saxifraga squarrosa, korsblomsten Kernera saxatilis, nelliken Minuartia sedoides og den sjeldne Paederota bonarota som tilhører kjempefamilien. I de bratte, skyggefulle nordveggene finnes det knapt karplanter; den mest iøynefallende vegetasjonen er ved siden av mose og lav store tepper med blågrønnbakterier, som særlig på fuktige klippevegger opptrer i form av karakteristiske «blekklinjer».[23] Et pattedyr som beveger seg helt inn i klippeområdene er snømarkmusa (Chionomys nivalis). Murkryper (Tichodroma muraria) og alpekaie (Pyrrhocorax graculus) jakter insekter her.[25]

Historie[rediger | rediger kilde]

«3 Zinnern Spize» i Atlas Tyrolensis (1774)

Historiske navneformer[rediger | rediger kilde]

De tidligste beleggene for den tyskspråklige betegnelsen på tindene stammer fra 1500- og 1600-tallet og lyder Dreyspiz, dreÿ Spitz og auff gegen den Zwain hohen Spizenn.[26] I Peter Anich og Blasius Huebers Atlas Tyrolensis (1774) er fjellene påført navnet 3 Zinnern Spize, mens Johann Jakob Staffler i Tiroler Landestopographie (1845) skriver navnet Dreizinnen-Spitze. Det østerrikske militærkartet fra 1900 anvender for første gang dagens forkortede navneform Drei Zinnen. På de gamle dialektene i Sexten og Innichen var stedet fram til omkring 1940 kjent som Drei Zinte.[26] I dag er Drai Zinn vanlig på dialekt, særlig i Pustertal er en-endingen bortfalt i dagligtale.

Førstebestigninger[rediger | rediger kilde]

Paul Grohmann, førstebestiger av Große Zinne

På begynnelsen av 1800-tallet var Dolomittene og dermed også Drei Zinnen lite påaktet innen den alpine klatresporten; på denne tiden konsentrerte man seg om de høye tindene i Vest-Alpene. Først rundt 1850 kom den alpine klatrestilen med sitt fokus på fjell som krevde mer klatretekniske ferdigheter i forgrunnen og fortrengte etter hvert den gamle ekspedisjonsstilen.[27] John Balls førstebestigning av Monte Pelmo i 1857 og byggingen av jernbanestrekningen over Brennerpasset i 1867 var viktige for åpningen av Dolomittene.[28]

Minnestein over førstebestigningen av Große Zinne (til høyre i bildet) på veien mellom Auronzohytta og Paternsattel

Alpinklatreren Paul Grohmann, som fra 1862 hadde foretatt tallrike førstebestigninger i Dolomittene, var den første klatrer som ble oppmerksom på Drei Zinnen. Han fant dem verd å forsøke seg på, ikke på grunn av høyden, men «deres dristige konstruksjon».[29][30] I august 1869 engasjerte han de lokale fjellførerne Franz Innerkofler og Peter Salcher med tanke på en førstebestigning av Große Zinne. Innerkofler ble ansatt før forsøket var gjort offentlig kjent, og 21. august ledet han på første forsøk gruppa opp dagens normalrute (III) til toppen av Große Zinne. De brukte mindre enn tre timer, omtrent samme tid som man også i dag kalkulerer med.[31] Ved hjelp av lufttrykksmålinger beregnet Grohmann høyden til 3015 moh.[30]

På grunn av Westliche Zinnes mer beskjedne høyde ble den regnet som et mindre attraktivt mål. Først ti år etter at Große Zinne var erobret, forsøkte Luigi Orsolina og Gustav Gröger å bestige toppen, men på grunn av tåke tok de en fjellnabb på sydflanken for å være toppunktet. Få dager senere, 21. august 1879, klarte Michel Innerkofler, en fetter av Franz Innerkofler, samt Georg Ploner, en gjestgiver i Schluderbach, å nå toppen og oppklare feiltakelsen.[32][33]

Kleine Zinne ble på grunn av sine klart steilere vegger lenge holdt for å være uovervinnelig[33] Pietro Dimai og Richard Ißler (1878), så vel som av Santo Siorpaes og Ludwig Grünwald (1881) sto for de første mislykkede forsøkene på nordveggen, men Siorpaes og Grünwald nådde i hvert fall Punta di Frida. 25. juli 1881 skulle Michel og Hans Innerkofler føre Josef von Schlögl-Ehrenburg på Kleine Sinne, men forlot ham allerede ved innstegspunktet og nådde toppen over sydvestsida. De gjennomførte turen på en og en halv time, i dag anslår fjellførerlitteraturen en tidsbruk på mellom to og tre timer.[34] Denne bestigningen ble regnet som den vanskeligste som til da hadde vært foretatt (IV),[35] og ble en milepæl i utviklingen av fjellklatringen ved at betoningen nå ble lagt mer på de sportslige momentene, og man begynte å frigjøre seg fra den klassiske alpinismen.[36][37]

De andre toppene i gruppa ble åpnet først senere: Paul Preuß og Paul Relly gikk i 1911 Preußriss på Kleinste Zinne, senere omdøpt til Preußturm. Torre Lavaredo ble første gang gått i 1928, i 1929 fulgte Croda degli Alpini og Croda Longéres. Il Mulo ble klatret for første gang i 1937, Torre Comici i 1945.[38]

Åpning av nye ruter[rediger | rediger kilde]

Sepp Innerkofler

I de første årene besteg man toppene nesten utelukkende via normalrutene. Også kvinnelige klatrere besteg nå tindene for første gang – Anna Ploner under andre bestigning av Große Zinne (1874); Ada von Sermoneta på Kleine Zinne (1882); fru Eckerth på Westliche Zinne (1884). De første bestigningene av Zinnen-toppene uten lokale fjellførere ble sett på som viktige skritt i utviklingen av førerløse bestigninger.[39][35]

På denne tiden var man hovedsakelig interessert i å nå toppene via minste motstands vei, og bare langsomt vokste interessen for å åpne vanskeligere ruter. I 1881 gikk Michel Innerkofler og Louis Tambosi den første nye ruta, men dette var bare en variant i den nedre delen av Große Zinnes sydvegg.[36] Først 28. juli 1890 åpnet Sepp og Veit Innerkofler, og Hans Helversen en viktig ny rute i Kleine Zinnes nordvegg. I dag vurderes den til vanskelighetsgrad IV, bare en halv grad vanskeligere enn normalruta, men den gang gikk den for å være den vanskeligste klatreruta i Dolomittene.

De neste årene ble det åpnet flere nye ruter, som østveggen av Große Zinne ledet av Antonio Dimai (1897) og østveggen av Westliche Zinne ledet av Sepp og Michl Innerkofler (1899).[40] I 1906 forsøkte Giovanni Siorpaes, Sepp Innerkofler og Adolf Witzenmann seg på en bestigning av Kleine Zinnes østvegg, men de var avhengig av tauhjelp ovenfra for å klare dette. Otto Langl og Ferdinand Horn klatret ruta i 1907, og dermed var den første ruta i vanskelighetsgrad V åpnet i Zinnen-området. Dibonakanten på Große Zinne, i dag en av de mest populære rutene, ble første gang gått av Rudi Eller i 1908, men likevel ble ruta kalt opp etter den langt mer kjente Angelo Dibona som gikk ruta året etter. Samme år (1909) åpnet Rudolf Fehrmann og Oliver Perry-Smith Fehrmannkaminen på Kleine Zinnes nordvegg. Hans Dülfers (1913) rute på Große Zinnes vestvegg ble lenge regnet som den vanskeligste Zinne-ruta.[41][42]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Rester av et italiensk forsvarsanlegg fra første verdenskrig nær Auronzohytta

Etter at Italia erklærte Østerrike krig den 23. mai 1915, startet krigshandlingene i løpet av få dager på den italienske fronten langs linjen Paternkofel–Paternsattel–Drei Zinnen–Forcella Col di Mezzo, som den gang var både landegrense og frontlinje. 25. mai ødela italiensk artilleri Dreizinnenhytta, og 26. mai fulgte et østerriksk angrep på den italiensk-kontrollerte Paternsattel. En patrulje forsøkte å nå østlige Zinnenscharte for å avskjære italienske forsterkninger fra Forcella Col di Mezzo. På grunn av isforholdene i det bratte landskapet mislyktes dette, og Paternsattel, som østerrikerne i mellomtiden hadde besatt, måtte oppgis samme kveld.[43][44] Deretter kunne italienerne bygge opp stillinger som strakte seg fra Paternsattel til rett under Preußturm.[45]

Sammenlignet med andre fjell i området, som Paternkofel og Toblinger Knoten hvor det ble bygd opp massive stillinger og foregikk kamphandlinger, ble Drei Zinnen i stor grad forskånet. Som utkikkspunkt var toppene imidlertid av strategisk betydning, selv om det var krevende å bruke dem. I juli 1915 begynte den italienske hæren under store anstrengelser å transportere en lyskaster opp Große Zinne. Natten fra 14. til 15. august var den kommet i stilling og lyste opp de østerrikske stillingene på Zinnenplatået.[46] Også en kanon ble transportert opp i høyden. Skarene mellom tindene var gjennomgående besatt av italienske vaktposter.[47][48] Forsyningsveier bygd under krigen danner grunnlaget for den trafikale åpningen av området. Sydøst for Große Zinne ble det i 1928 satt opp et krigsminnesmerke ved veien til Paternsattel og Alpinikapelle (Cappella degli Alpini, 2 314 moh.).

Nordveggene[rediger | rediger kilde]

Kjente ruter i Große Zinnes nordvegg:
1 Dibonakanten
2 Via Camillotto Pellesier
3 Phantom der Zinne
4 Hasse/Brandler (Direttissima)
5 Sachsenweg (Superdirettissima)
6 Comici/Dimai

I årene etter den første verdenskrig foregikk det knapt noen klatreaktivitet i området, men utvikling av klatreteknikken i 1920-årene gjorde at det fra 1930 ble mulig å klatre ruter av vanskelighetsgrad VI. Dermed kunne man åpne nordveggene i Große og Westliche Zinne; tidligere ble disse holdt for umulige å klatre. I 1933 nådde Fritz Demuth, Ferdinand Peringer og Sepp Lichtenegger nordøstkanten av Westliche Zinne.

Etter tre dager og to netter i august 1933 lyktes det Emilio Comici med Giovanni og Angelo Dimai å førstegangsbestige Große Zinnes nordvegg. Stilen deres var teknisk og preget av utstrakt bruk av fjellbolter, og prestasjonen deres ble etterfulgt av en kraftig diskusjon. Mange representanter for den klassiske alpinismen regnet framgangsmåten de brukte som uetisk og betegnet bestigningen som en «farse». Julius Kugy hevdet faktisk at de hadde bevist at nordveggen ikke kunne bestiges.[49] Som svar på kritikken gjentok Comici bedriften alene og stort sett uten tau.[50][51] Han foretok samme år enda en viktig førstebestigning: Gelbe Kante på Kleine Zinne.

I 1935 lyktes Riccardo Cassin og Vittorio Ratti i konkurranse med Hans Hintermeier og Josef Meindl, som allerede lenge hadde arbeidet med ruta, å være de første opp Westliche Zinnes nordvegg. Dette var den til da vanskeligste ruta på Drei Zinnen.[52][53] 8. juli samme år reiste fjellførere fra Sexten det tre meter høye korset av jern på Große Zinne.[54]

Direttissima-rutene[rediger | rediger kilde]

Etter den andre verdenskrigen ble det lettere å få tak i hjelpemidler, særlig fjellbolter, og dette gjorde det mulig å anlegge sikringspunkter uavhengig av naturlige fjellstrukturer som riss og dermed legge opp ruter som følger fallinjen mer direkte. Fra 6. til 10. juli 1958 åpnet Dietrich Hasse, Lothar Brandler, Sigi Löw og Jörg Lehne ved bruk av nesten 200 bolter en rute på nordveggen av Große Zinne, og det var den så langt mest direkte oppstigning i en stor vegg. Denne Direttissima (også Hasse/Brandler) preget klatresporten de neste årene ved at direttissimastilen, der man forsøkte å følge «vanndråpenes fallinje» mest mulig, ble opphøyet til et ideal.[55] De første «direttissimas» på Westliche Zinne var Jean-Couzy-minnerute ved René Desmaison og Pierre Mazeaud og Schweizerführe («sveitserruta»); den første ruta som streifet innom det store overhenget. I januar 1963 fulgte Superdirettissima (Sachsenweg) på Große Zinne som nesten ikke avviker fra fallinjen. I 1967 åpnet Enrico Mauro og Mirco Minuzzi Via Camillotto Pellesier på Große Zinne ved bruk av 340 bolter, og i 1968 gikk Gerd Baur og brødrene Rudolph med ekstremt store tekniske anstrengelser rett opp overhenget på Westliche Zinne.

Moderne sportsklatring[rediger | rediger kilde]

Noen av rutene på Westliche Zinne:
1 Demuthkanten
2 Alpenliebe
3 Franzosenführe
4 Schweizerführe
5 Bellavista
6 Pan Aroma
7 Cassin /Ratti

Den stadig mer teknisk krevende utviklingen kom under kraftig kritikk utover i 1970-årene, og ideen om friklatring vant innpass. Det innebar at klatrere nå begynte å eksperimentere med å mestre de tekniske rutene i tindenes nordvegger uten hjelp av bolter. I 1978 ble Comiciruta, i 1979 også Cassinruta, klatret «redpoint»[56] De neste årene fulgte frie oppstigninger av ruter som Egger/Sauscheck, Gelbe Kante og Cassin på Kleine Zinne og Preußturm, i 1987 klatret Kurt Albert med Schweizerführe og Hasse-Brandler to direttissimaruter «redpoint». I 1999 fulgte Jean-Couzy-Gedächtnisführe og i 2003 Via Camillotto Pellesier. De første nye turene som ble friklatret på nordveggen var Alpenrose (1988, Michal og Miroslav Coubal), fulgt av Phantom der Zinne på Große Zinne (1995) og Alpenliebe på Westliche Zinne (1998). Med ruta Perlen vor die Säue, senere kjent som Gelbe Mauer (1996) og Via Nobile (1997) skapte Kurt Albert og Stefan Glowacz moderne sportklatringsruter ved å utstyre rutene med en mengde bolter.

Mars 2000 åpnet Alexander Huber Bellavista i utkanten av Baur-taket i Westliche Zinne, en rute som bare var sikret med vanlige bolter. I 2001 gikk han samme rute «redpoint». Det var den første rute med vanskelighetsgrad XI, og fram til i dag regnes den som en av verdens vanskeligste alpine klatreruter. I 2007 la Huber med Pan Aroma enda en rute i samme vanskelighetsgrad; den går direkte opp overhengsonen på Westliche Zinne.[57]

Serieklatring[rediger | rediger kilde]

På grunn av den korte avstanden mellom toppene på Drei Zinnen er det mulig å klatre flere ruter i rask rekkefølge. Allerede i 1881 besteg Demeter Diamantidi, ført av Michel og Hans Innerkofler, alle de tre hovedtoppene på Drei Zinnen i løpet av en dag.[36][58] I 1955 var Gottfried Mair og Toni Egger de første som gikk to nordveggruter på én dag (Comici og Cassin ), og i 1961 lyktes det Claudio Barbier å gå alle tre nordveggene pluss Punta di Frida og Preußturm solo på én dag.[59] Thomas Bubendorfer klatret i 1988 alle tre nordveggrutene og besteg Marmolata og Pordoispitze på én og samme dag. Klatrestilen hans ble kritisert fordi han benyttet seg av helikopter for å komme mellom rutene.[60] I 2008 kombinerte Thomas Huber de vanskelige nordveggrutene Alpenliebe, Phantom der Zinne og Ötzi trifft Yeti – «nedstigningene» skjedde ved basehopp fra toppene.

Soloklatring[rediger | rediger kilde]

I 1937 gikk Emilio Comici sin nordveggrute solo, for en stor del taufritt. I 1959 lyktes det Claudio Barbier å gjennomføre den første solobestigningen av Cassin. På disse soloturene ble det dog brukt bolter, men i 1972 friklatret Heinz Mariacher nordveggene. I 2002 friklatret Alexander Huber direttissima-ruta Hasse/Brandler solo, den gang en av de vanskeligste frisolo-oppstigningene i verden.[61] Much Mayr gikk i 2002 Cassin, en ytterst vanskelig rute, uten tau og uten at han var kjent med ruta på forhånd.[62]

Masseturisme og kommersialisering[rediger | rediger kilde]

Nordveggene sett fra Höhlenstein
Fjellvandrere på vei til Dreizinnenhytta

Drei Zinnen synes ikke å ha spilt noen spesiell rolle i lokalbefolkningens bevissthet før inn på 1800-tallet, for eksempel finnes de i motsetning til mange andre markante fjellformasjoner ingen sagn knyttet til gruppen.[63] I reiseberetninger fra tidlig 1800-tall gis det bare omtrentlige beskrivelser på bakgrunn av observasjoner gjort på lang avstand. Fra andre halvdel av 1800-tallet ble Hochpustertal et reisemål for sommerturister. Reiseberetningene The Dolomite Mountains (1864) av Josiah Gilbert og George Cheetham Churchills[64] og Amelia Edwards' Untrodden peaks and unfrequented valleys... (1873) førte til at interessen for Drei Zinnen økte.[65] Dessuten la prospektkortene, som ble svært populære på denne tiden, grunnlaget for at Drei Zinnen raskt ble populære også utenfor det alpine klatremiljøet. I Höhlenstein, den eneste landsbyen med utsikt til nordveggene, ble det bygd opp et antall luksushoteller.

Turismen fortsatte under første verdenskrig; bildene fra kampene på Zinnenplatået økte bare interessen for fjellene. Begge siders krigspropaganda utnyttet Drei Zinnen som et fjellsymbol og iscenesatte tinderekka som grensemarkering og festning. Da Sepp Innerkofler falt i kamp ved Paternkofel i 1915, ble et bilde som viste transporten av liket hans med Drei Zinnen som malerisk bakgrunn viden kjent. Bildet tjente som en framstilling av Innerkofler som martyr, og bidro til å befeste fjellets mythos. I fascisttiden som fulgte, skapte Syd-Tirolske bevegelser Drei Zinnen til et symbol på et samlet Tirol – et ikon ladet med religiøs og politisk symbolikk. Prospektkort og plakater av Drei Zinnen symboliserte den tidligere fellestirolske grense der framstillingen av kjempende tirolere tjente som bakteppe. Landskapsfotografiet, som opplevde en blomstringstid i Syd-Tirol på denne tiden, fikk en særlig betydning for synet på Drei Zinnen, idet de tilsynelatende ideologinøytrale bildene av fjellet formidlet fordekte politiske budskap på en måte som ellers knapt ville vært mulig under den fascistiske statens represjon.[66]

De første eksemplene på bruk av Drei Zinnen i reklame er fra rundt år 1900,[67] og tinderekka brukes fortsatt ofte i reklameøyemed. Spesielt gastronomibedrifter i den nærmeste omgivelse bruker Drei Zinnen som del av navnet, og Toblach markedsfører seg som «Gemeinde der Drei Zinnen»[68] Fra 1998 er det blitt arrangert et knapt 20 km langt motbakkeløp fra Sexten til Dreizinnenhytta under navnet Sūdtirol Drei Zinnen Alpin Lauf.[69] I det hele tatt blir Drei Zinnen mye brukt i Syd-Tirol turistreklame.[70] NS-forfatteren Karl Springenschmid kalte tinderekken «Guds mest særpregede skaperverk i Alpene»[71][72] Fra 24. juli 2008 har det italienske postverket Poste Italiane gitt ut et frimerke med en tegning av Drei Zinnen.[73] Flere bedrifter bruker stiliserte framstillinger av fjellet i sine logoer.[74]

Fjellvandringsturismen opplevde sitt første høydepunkt på begynnelsen av 1900-tallet. Flere enn 2000 vandrere besøkte Dreizinnenhytta i 1908.[75] I mellomkrigstida tiltok turismen ytterligere. Etter andre verdenskrig ble mange gamle militærveier, blant annet Auronzoveien, bygd opp for turistformål, noe som førte til en ny økning av besøkstallene.[76] En utvidelse av motorveien til Dreizinnenhytta er ofte blitt vurdert, men er så langt ikke gjennomført.[77]

Rundturen rundt Drei Zinnen er i dag en av de mest brukte vandreturene i Dolomittene, da den er lett tilgjengelig via veien til Auronzohytta. Veien fra Auronzohytta via Paternsattel til Dreizinnenhytta er dessuten svært bred og med liten stigning, og er dermed lettgått for uøvde fjellvandrere, så på store utfartsdager kan kødannelser oppstå blant vandrerne på veien. Dreizinnenhytta har 140 overnattingsplasser, og med tallrike dagsgjester i tillegg, kan opp til 2000 besøkere være innom hytta daglig.[75]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten...
  2. ^ «Unesco Weltnaturerbe Dolomiten». Besøkt 17. desember 2009. 
  3. ^ Tabacco Wanderkarte: Blatt 10 – Sextner Dolomiten (1:25.000). Tabacco Editrice, ISBN 978-8-8831-5010-4.
  4. ^ Alpenvereinsführer, s. 120–141
  5. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 24
  6. ^ „Größtes Dach der Alpen“
  7. ^ Alpenvereinsführer, s. 97–120
  8. ^ Alpenvereinsführer, s. 141–156
  9. ^ Alpenvereinsführer, s. 156–159
  10. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 43
  11. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 58
  12. ^ Alpenvereinsführer, s. 160–167
  13. ^ Stingl et al.: Dolomiten – das Werden einer Landschaft, s. 160–167
  14. ^ a b c Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten... s. 14-23
  15. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 11
  16. ^ Alpenvereinsführer, s. 60
  17. ^ Stingl: Dolomiten – das Werden einer Landschaft, s. 126
  18. ^ Maurer et al.: Naturparke in Südtirol s. 29
  19. ^ Stahr et al.: Landschaftsformen und Landschaftselemente im Hochgebirge, s. 142
  20. ^ Haydn et al.:Sextener Dolomiten, s. 8-9
  21. ^ Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten... s. 41–46
  22. ^ Erhard (red.): Das Steinwild in Südtirol, s. 39
  23. ^ a b Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten... s. 47
  24. ^ Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten... s. 38
  25. ^ Ortner et al.: Naturpark Sextener Dolomiten... s. 37–50
  26. ^ a b Kühebacher: Die Ortsnamen Südtirols und ihre Geschichte s. 48
  27. ^ Ekspedisjonsstilen praktiseres fremdeles f.eks. i Himalaya
  28. ^ Dumler, Drei Zinnen, S. 19–22
  29. ^ „Kühnheit ihres Baues“
  30. ^ a b Grohmann: Die Ersteigung der Großen (mittleren) Zinne, s42-46
  31. ^ Alpenvereinsführer, s. 123
  32. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 21-25
  33. ^ a b Huber et al.: Drei Zinnen s. 33
  34. ^ Alpenvereinsführer, s. 144
  35. ^ a b Diener: Die Sextener Gruppe, s. 513–514
  36. ^ a b c Dumler: Drei Zinnen, s. 28
  37. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 35
  38. ^ Visentini: Sextener Dolomiten, s. 112–114
  39. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 31
  40. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 41
  41. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 62–63
  42. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 44–45
  43. ^ Schemfil: Die Kämpfe im Drei-Zinnen-Gebiet und am Kreuzberg bei Sexten 1915–1917, s'. 24–30'
  44. ^ Kübler: Kampf um die Drei Zinnen, s. 23–30
  45. ^ Kübler: Kampf um die Drei Zinnen, s. 171
  46. ^ Visentini: Sextener Dolomiten, s. 120
  47. ^ Kübler: Kampf um die Drei Zinnen, s. 173
  48. ^ Holzer: Die Bewaffnung des Auges, s. 75
  49. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 78
  50. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 82–85
  51. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 59
  52. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 60-63
  53. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 85–91
  54. ^ Eppacher: Berg- und Gipfelkreuze in Tirol, s. 99
  55. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 65-71
  56. ^ Fra tysk «Rotpunkt»: friklatring med tau hvor lederen setter sikringene selv og sikringskjeden ikke belastes. Lederen sikres nedenfra og vil derfor falle lengre enn med tradisjonelle teknikker. Navnet kommer av at det opprinnelig var vanlig å markere ruter som var gått etter «redpoint»-reglene ved å male en rød ring ved innstegspunktet.
  57. ^ Huber et al.: Pan Aroma s. 84–92
  58. ^ Diener: Die Sextener Gruppe, s. 512
  59. ^ Dumler: Drei Zinnen, s. 91-93
  60. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 131
  61. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 148-153
  62. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 145-148
  63. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 9
  64. ^ Maurer et al.: Naturparke in Südtirol s. 27
  65. ^ Edwards: Untrodden peaks and unfrequented valleys...
  66. ^ Holzer: Die Bewaffnung des Auges, s. 24, 28, 38, 64
  67. ^ Holzer: Die Bewaffnung des Auges, s. 16
  68. ^ «Willkommen in Toblach, der "Gemeinde der Drei Zinnen"». Einfach Südtirol. Besøkt 04. juli 2010. 
  69. ^ «Sūdtirol Drei Zinnen Alpin Lauf». Besøkt 04. juli 2010. 
  70. ^ Holzer: Die Bewaffnung des Auges, s. 43
  71. ^ „Gottes eigenwilligste Schöpfung der Alpen“
  72. ^ Karl Springenschmid, Sieben Tage Sexten, München 1968, s. 47
  73. ^ «Briefmarke mit den „Drei Zinnen“». Besøkt 04. juli 2010. 
  74. ^ Holzer: Die Bewaffnung des Auges, s. 18
  75. ^ a b Maurer et al.: Naturparke in Südtirol s. 18
  76. ^ Maurer et al.: Naturparke in Südtirol s. 26
  77. ^ Huber et al.: Drei Zinnen s. 19

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Diener, Carl (1894). Eduard Richter, Deutscher und Österreichischer Alpenverein, red. Die Sextener Gruppe. Die Erschließung der Ostalpen, 3. Berlin: Verlag des Deutschen und Österreichischen Alpenvereins. 
  • Dumler, Helmut (1968). Drei Zinnen. Menschen - Berge - Abenteuer. München: F. Bruckmann. 
  • Edwards, Amelia (1873). Longman's, Green and Co. http://digital.library.upenn.edu/women/edwards/peaks/peaks.html. 
  • Eppacher, Wilhelm (1957). Raimund Klebelsberg, red. Berg- und Gipfelkreuze in Tirol. Schlern-Schriften, 178. Universitätsverlag Wagner. 
  • Erhard, Heinrich, red. (2000). Athesia. 
  • Goedeke, Richard (1988). Sextener Dolomiten. München: Bergverlag Rother (Alpenvereinsführer). 
  • Grohmann, Paul (1927). Die Ersteigung der Großen (mittleren) Zinne. Paul Grohmann – Erschließer der Berge. München: Anton Ziegler. 
  • Haydn, Alois; Goedeke, Richard (1986). Sextener Dolomiten, Gebietsführer für Wanderer u. Bergsteiger. München: Rother. 
  • Holzer, Anton (1996). Die Bewaffnung des Auges. Die Drei Zinnen oder Eine kleine Geschichte vom Blick auf das Gebirge. Wien: Turia & Kant. 
  • Huber, Alexander; Meisl, Michael (2007). Pan Aroma. Bergsteiger, 11. Frei durch das größte Dach der Alpen. München: Bruckmann. 
  • Huber, Alexander; Willi Schwenkmeier (2003). Drei Zinnen. München: Bergverlag Rother. 
  • Kühebacher, Egon (2000). Die Ortsnamen Südtirols und ihre Geschichte. 3. Bozen. 
  • Kübler, Peter; Reider, Hugo (1992 ISBN=88-7014-231-0). Kampf um die Drei Zinnen (4 utg.). Bozen: Athesia. 
  • Maurer, Annemarie; Pallhuber, Margareth; Lanthaler, Ulrike (2004). Naturparke in Südtirol, Naturerlebnis drinnen und draußen. Besøkt 19. september 2009. 
  • Ortner, Peter; Kiebacher, Christine; Gruber, Alfred (2001). Autonome Provinz Bozen-Südtirol, Abteilung Natur und Landschaft, red. Naturpark Sextener Dolomiten - Die Einsamkeit großer Namen. Bozen: Athesia. 
  • Schemfil, Viktor (1984). Die Kämpfe im Drei-Zinnen-Gebiet und am Kreuzberg bei Sexten 1915-1917. Universitätsverlag Wagner. ISBN 3-7030-0170-4. 
  • Stahr, Alexander; Hartmann, Thomas (1999). [Google Books Landschaftsformen und Landschaftselemente im Hochgebirge]. Springer. Besøkt 9. september 2009. 
  • Stingl, Volkmar; Wachtler, Michael (1999). Dolomiten – das Werden einer Landschaft. Naturmuseum Südtirol (2 utg.). Bozen: Athesia. 
  • Visentini, Luca (1983). Sextener Dolomiten. Bozen: Athesia. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Drei Zinnen – bilder, video eller lyd

Koordinater: 46°37′7″N 12°18′20″Ø