Alpenes store nordvegger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aiguille du Dru sett fra Mer de Glace

Alpenes store nordvegger (også: De klassiske nordveggene) er en betegnelse på de største, vanskeligste og/eller farligste nordveggene i Alpene.

Alpenes tre store nordvegger (også «Trilogien») er de tre aller ypperste:

I den utvidede gruppen kalt Alpenes seks store nordvegger finnes de følgende i tillegg til de tre overnevnte:

Iblant brukes også begrepet Alpenes fire store nordvegger, og da menes de tre største pluss en av de andre, vanligvis Petit-Dru.

I 1938 brukte Fritz Kasparek, en av førstebestigerne av Eigers nordvegg, som den første begrepet «de tre store veggproblemene». Anderl Heckmair var Kaspareks klatrekamerat på den tiden, og elleve år senere tok han opp igjen terminologien i tittelen på sin bok Die drei letzten Probleme der Alpen (1949).[1]

Sitat Den som kan klatre en slik vegg trygt vil sannsynligvis føle seg høyt hevet over alle menneskelige bagateller. Sitat
– Anderl Heckmair, førstebestiger av Eigers nordvegg[2]

Begrunnelse for oppføring i kategorien[rediger | rediger kilde]

Begrepet «nordvegg» forbindes stort sett med skyggefulle, isete og bratte fjellvegger. Her Eigers nordvegg fra Kleine Scheidegg.

Det er først og fremst alpinsportslige og historiske årsaker som har gitt de enkelte veggene plass i kategorien «stor nordvegg»; den absolutte høyden på veggen er mindre avgjørende. Begrepet «stor nordvegg» er altså ikke ensbetydende med «høy nordvegg». Det er mange høye nordvegger i Alpene, men altså bare seks i gruppen «stor nordvegg». For eksempel er nordveggen på Triglav i De juliske Alpene med sine 1500 meter en av de høyeste fjellveggene i Alpene. Men Triglav er forholdsvis lett å forsere, og regnes derfor ikke som en «stor nordvegg». Enkelte av de «store nordveggene» er egentlig nordvest- (f.eks. Eiger) eller nordøstvegger (Piz Badile), og kalles nordvegger for enkelthets skyld, og fordi det letter en enhetlig kategorisering.

Avklaring av begrepet «nordvegg»[rediger | rediger kilde]

Alpinklatrere knytter begrepet «nordvegg» til spesielle alpine vanskeligheter og farer som ikke forbindes med øst-, sør- eller vestvegger. På den nordlige halvkule har høye fjells skyggefulle nordvegger ofte mange ispartier og en større vanskelighetsgrad enn tilsvarende vegger som vender i de andre himmelretningene. Innen alpin klatresport står begrepet «nordvegg» for kulde og fare. Her står Eigers nordvegg i en særstilling, og bærer fortjent tilnavnet «Mordveggen» gjennom en rekke mislykkede bestigningsforsøk med dødelig utfall.[3]

«Trilogien»[rediger | rediger kilde]

Nordvegg Veggens
høyde
Toppens
høyde
Første
bestigning
Førstebestiger Første
vinterbestigning
Første
solobestigning
Første
vintersolo
Hurtigste
bestigning
Eiger 1650 m 3970 m 1938 Heinrich Harrer, Anderl Heckmair, Fritz Kasparek, Ludwig Vörg 1961 Toni Hiebeler, Toni Kinshofer, Walter Almberger, Anderl Mannhard 1963 Michel Darbellay 1978 Tsuneo Hasegawa og Ivano Ghirardini (en dag senere) 2008 Ueli Steck (2h 47m)
Grandes Jorasses 1200 m 4208 m 1935 Pointe Croz-pillaren (PC)
1938 Walkerpillaren (W)
PC: Martin Meier, Rudolf Peters; W: Ricardo Cassin, Luigi Esposito, Ugo Tizzoni W: 1963 Walter Bonatti,
Cosimo Zappelli
W: 1968 Alessandro Gogna W: 1979 Tsuneo Hasegawa 2008 Ueli Steck (2h 21m)
Matterhorn 1200 m 4478 m 1931 F. Schmid, T. Schmid 1962 Hilti von Almen, Paul Etter 1959 Dieter Marchart 1965 Walter Bonatti 2009 Ueli Steck (1h 56m)

Utvidet gruppe[rediger | rediger kilde]

Nordvegg Veggens
høyde
Toppens
høyde
Første
bestigning
Førstebestiger Første
vinterbestigning
Første
solobestigning
Første
vintersolo
Petit Dru 700 m 3733 m 1935 Pierre Allain, Raymond Leininger 1964 George Payot, Yvon Masino, Gérard Devouassoux ? 1955
Walter Bonatti
Piz Badile 800 m 3308 m 1937 Riccardo Cassin,
Vittorio Ratti,
Gino Esposito,
Mario Molteni † [4], Giuseppe Valsecchi †
1967 Michel Darbellay, Camille Bournissen, Paolo Armando, Gianni Calcagno, Daniel Troillet, Alessandro Gogna 1952
Hermann Buhl
2006
Fabio Valsechini
Große Zinne 800 m 2999 m 1933 Emilio Comici,
Angelo Dimai,
Giuseppe Dimai
1938 Fritz Kasparek, Sepp Brunnhuber 1937
Emilio Comici
?

Andre store nordvegger i Alpene[rediger | rediger kilde]

Ved siden av de seks overnevnte nordveggene finnes det en rekke andre kjente nordvegger i Alpene med høy vanskelighetsgrad, framfor alt:

Kombinerte vegger eller isvegger[rediger | rediger kilde]

Reinhold Messner var aktiv i de store nordveggene på slutten av 1960-tallet: Ortler, Eiger, Grandes Jorasses, Droites, Civetta og Agnér.

Isfri fjellvegger[rediger | rediger kilde]

De store rene fjell-nordveggene i Alpene befinner seg i Øst-Alpene:

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Volken, Marco: Badile. Kathedrale aus Granit.
  2. ^ :„Wer mit Sicherheit eine solche Wand durchklettern kann, muss sich wohl erhaben fühlen über alle menschlichen Kleinigkeiten.“, sitert fra: Messner, Reinhold: Die großen Wände.
  3. ^ Noen belegg for dette ofte anvendte ordspillet: Welt Online. Bezwinger der „Mordwand“, 3sat Online Nordwand – Mordwand, Planet-Wissen: Eiger-Nordwand
  4. ^ †: omkom under nedstigning.
  5. ^ sitert fra Messner, Reinhold: Alleingang Nanga Parbat, München 1979, s. 21f.
  6. ^ Ralf-Peter Märtin: Nanga Parbat. Wahrheit und Wahn des Alpinismus, Berlin 2002, s. 66.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Engelsk
  • Anker, Daniel (ed.) (2000) Eiger: The Vertical Arena. Seattle: The Mountaineers.
  • Bonatti, Walter (2001). The Mountains of My Life. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75640-X.
  • Hargreaves, Alison (1995). A Hard Day's Summer: Six Classic North Faces Solo. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-60602-9
  • Rébuffat, Gaston (1999). Starlight and Storm: The Conquest of the Great North Faces of the Alps. New York: Modern Library. ISBN 0-375-75506-3
Tysk