Tethyshavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mediterranean Rupelian.jpg

P a r a t e t h y s
T e t h y s
Anatolia
E u r a s i a
A f r i k a
Tethyshavets paleogeografi i rupelium (33,9-28,4 millioner år siden).
Svarte linjer indikerer dagens kystlinjer.[1]
Første fase av dannelsen av Tethyshavet: Superkontinentet Pangaea deles i to deler, Laurasia og Gondwana, og Tethyshavet oppstår mellom dem.

Tethyshavet var et hav som i mesozoikum lå mellom kontinentene Gondwana og Laurasia før Indiahavet åpnet seg.

Historisk teori[rediger | rediger kilde]

I 1893 la Eduard Suess, med bakgrunn i fossiler fra Alpene og Afrika, fram en teori om at et innlandshav en gang hadde eksistert mellom Laurasia og kontinentene som hadde utgjort Gondwana II. I dette øyeblikket i Jordens historie var imidlertid disse to kontinentene forent i et enkelt superkontinent kalt Gondwana III, eller Pangaea. Han kalte det «Tethyssjøen» etter den greske havgudinnen Tethys. Da platetektonikk-teorien ble etablert på 1960-tallet ble det klart at Suess' «sjø» faktisk hadde vært et hav. Platetektonikken bidro også med en mekanisme som forklarte hvordan det tidligere havet hadde forvunnet, ved at havbunnen gjennom subduksjon kunne skyves ned under kontinentene.

Moderne teori[rediger | rediger kilde]

Under trias, rundt 250 millioner år siden,[2] begynte et nytt hav å dannes i den sørlige enden av Paleo-Tethyshavet. En rift oppsto langs den nordlige kontinentalsokkelen av Sør-Pangaea (Gondwana). Over de neste 60 millioner år, beveget denne sokkelbiten, som også kalles Cimmeria, seg mot nord, og skjøv havbunnen i Paleo-Tethyshavet under den østlige enden av Nord-Pangaea (Laurasia). Tethyshavet dannet seg mellom Cimmeria og Gondwana, direkte over der Paleo-Tethys tidligere lå.

I løpet av juraperioden (150 millioner år siden), støtte Cimmeria til slutt sammen med Laurasia, og stoppet opp, mens havbunnen bak Cimmeria ble skjøvet under kontinentet og dannet Tethysgropa. Havnivået steg og Vest-Tethys ble etterhvert et grunt hav som dekket en betydelig del av Europa. Omtrent samtidig begynte Laurasia og Gondwana å drive fra hverandre, og mellom jura og kritt (100 millioner år siden), begynte også Gondwana å deles opp, og skjøv Afrika og India mot nord og over Tethyshavet, og åpnet dermed Det indiske hav. Etterhvert som alle disse landmassene drev inn mot det fra alle sider, til så nylig som den siste delen av miocen (15 millioner år siden), fortsatte Tethyshavet å krympe, og ble til slutt en smal sjøvei, også kalt «Tethyssjøen».

I dag dekker India, Indonesia og Indiahavet området hvor Tethyshavet engang lå, og Tyrkia, Irak og Tibet dekker restene av Cimmeria. Middelhavet utgjør i dag restene av Tethyshavet, og Svartehavet, Kaspihavet og Aralsjøen er restene av en innlandsgren av Tethys kalt Paratethys. Mesteparten av havbunnen i Tethyshavet forsvant under Cimmeria og Laurasia. Geologer som Suess har funnet fossiler av havdyr i stein fra Himalaya, noe som viser at steinene en gang lå under vann, før den indiske kontinentalsokkelen ble presset oppover da den slo inn i Cimmeria. Vi kan se lignende geologiske spor i den alpine orogenese i Europa, hvor den nordgående bevegelsen til den afrikanske plate hevet Alpene.

For paleontologer er Tethyshavet spesielt viktig ettersom havet over en svært lang tidsperiode inneholdt en stor del av verdens kontinentalsokler. Fossiler fra disse sokkelområdene, både marine og fra sumper og elvemunninger, er av betydelig paleontologisk interesse.

Terminologi og underinndeling[rediger | rediger kilde]

I likhet med alle vitenskaper er geologi et system av teorier i kontinuerlig utvikling, og termene som benyttes for å beskrive forskjellige pre-historiske formasjoner har endret seg etterhvert som mere presise teorier har dukket opp. For eksempel bruker mange internettkilder «Tethyshavet» når de refererer til «Tethyssjøen» og vice versa, og noen later endog til feilaktig å kalle det voksende Atlanterhavet under jura for Tethyshavet.

Den vestlige delen av Tethyshavet kalles Tethyssjøen, Vest-Tethyshavet eller Det alpine Tethyshav. Men «Vest-Tethys» var ikke et enkelt åpent hav. Det dekte mange små plater, øybuer fra kritt og mikrokontinenter. Mange små havbekkener (Valaishavet, Piemont-Liguriahavet, Meliatahavet) ble separert fra hverandre av kontinentale terraner på de alboranske, iberiske, og apuliske plater. Det høye havnivået i mesozoikum oversvømte de fleste av disse kontinentale domenene og dannet grunne hav.

Under oligocen var store deler av det sentrale og østlige Europa dekt av en nordlig gren av Tethyshavet, kalt Paratethys. Paratethys ble skilt fra Tethys av dannelsen av Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus- og Elburz-fjellene under den alpine orogenese. På slutten av miocene ble det gradvis til et isolert innlandshav.

Den østlige delen av Tethyshavet blir på samme måte ofte referert til som Øst-Tethys.

Etter hvert som teoriene er blitt bedre har forskerne utvidet bruken av navnet «Tethys» til å henvise til lignende hav som eksisterte forut for det. Det tidligere nevnte Paleo-Tethyshavet eksisterte fra silur (440 millioner år siden) og gjennom juratiden, mellom de Huniske terraner og Gondwana (senere Cimmeria). Før det eksisterte Proto-Tethyshavet fra ediacara (600 millioner år siden) og inn i devon (360 millioner år siden), og det lå mellom Baltica og Laurentia i nord og Gondwana i sør. Ingen av disse Tethyshavene må forveksles med det Rheiske hav, som eksisterte vest for dem i silurtiden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rögl, F.: Mediterranean and Paratethys. Facts and hypotheses of an Oligocene to Miocene paleogeography (Short Overview). (1999), Geologica Carpathica 50(4), p. 339– 349.
  2. ^ Palaeos Mesozoic: Triassic: Middle Triassic

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]