Teknisk klatring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Teknisk klatring (eng. aid climbing), eller «mekking», er klatring i fjell hvor klatringen foregår ved at sikringsmidlene belastes for å vinne høyde. Teknisk klatring skiller seg slik fra friklatring, hvor sikringsmidlene kun benyttes for å holde et eventuelt fall.

Teknisk klatring benyttes hovedsakelig i tilfeller hvor klatringens eller terrengets karakter gjør det vanskelig eller tilnærmet umulig å friklatre, f.eks. i vegger uten tilstrekkelige formasjoner for friklatring, eller under ekstreme vær- og føreforhold, fortrinnsvis i store vegger og/eller klatring i stor høyde.

Denne formen for klatring stiller større krav til teknisk og logistisk kunnskap, enn til den rent gymnastiske utførelsen som kjennetegner friklatringen. Likevel må ikke det fysiske aspektet ved teknisk klatring undervurderes. En teknisk klatrerute krever normalt at klatreren over lengre tid må stå i ukomfortable og tunge kroppsstillinger, noe som stiller store krav til balanse og fysikk. I tillegg kommer det psykiske aspektet ved denne formen for klatring, idet klatreren under vanskelig teknisk klatring regelmessig befinner seg stående i eller hengende fra svært marginale sikringer, som ofte ikke tåler mer enn kroppsvekten, langt minde vekten av en fallende klatrer.

Teknikk[rediger | rediger kilde]

Fremgangsmåten ved teknisk klatring er normalt at klatrer plasserer et egnet sikringsmiddel i eller på formasjoner i fjellet; i sprekker eller hull, på lister eller små uregelmessigheter i steinen. Så festes en taustige (evt. et stigepar) i denne sikringen, hvorpå klatreren går så høyt i stigene som mulig, og gjentar prosedyren.

Som i friklatring, utføres klatringen normalt av et taulag: en klatrer og en sikrer, som er koblet sammen via et tau som løper gjennom alle sikringene som er plassert underveis. Sikreren er koblet til fjellet i en sikker standplass. Om klatreren skulle falle, og gitt at sikringene som er plassert er solide nok til å holde et fall, vil klatreren fanges opp av tauet, via sikrerens taubrems. Dette er standard prosedyre for all klatring som innebærer bruk av tau. Spesielt for teknisk klatring er mengden av utstyr som benyttes, som regel mange ganger så mye sikringsmidler som under friklatring.

Teknisk klatring er svært tidkrevende, og under bestigning av store vegger må man oppholde seg i veggen flere døgn av gangen – i noen tilfeller flere uker. Da kreves også at man heiser med seg utstyr, klær og føde for tilsvarende tidsrom, noe som krever ytterligere kunnskap og arbeidsmengde. Ofte vil et klatrelag på slike ruter bestå av flere enn to personer, som regel tre eller fire. Slik vil én klatrer klatre, én sikre og én heise utstyr via en heiserigg på standplass. Er man fire klatrere vil man også kunne legge inn hviledager underveis, ved at to klatrere sørger for progresjon opp veggen, mens de andre to heiser utstyr og/eller hviler.

Gradering[rediger | rediger kilde]

Graderingsskalaen for teknisk klatring inkluderer vanskelighetene med å plassere sikringene og konsekvensene ved fall. Ulikt graderingsskalaen for friklatring, er skalaen for teknisk klatring lukket: fra A0 til A5. Ettersom prestasjonsnivået innen klatringen har økt, har man valgt å gjøre skalaen tettere, heller enn å utvide den oppover som innen annen type klatring. Derfor vil en moderne rute av en gitt grad, som regel innebære betydelig hardere klatring enn en tilsvarende gradert rute fra f.eks. 1970-tallet.

En grov oversikt over tekniske grader:

  • A0 innebærer å trekke i en sikring for å komme opp.
  • A1 innebærer bruk av stiger, men alle plasseringer er solide, det er tett mellom dem og de tåler alle vekten av et fall.
  • A2 innebærer kortere partier hvor klatringen kan være utsatt, og et fåtall sikringer som ikke tåler mer enn kroppsvekt. Begrenset fallengde.
  • A2+
  • A3 innebærer flere plasseringer etter hverandre som ikke tåler mer enn klatrerens kroppsvekt. Mange vanskelige sikringsplasseringer og evt. lange fall.
  • A3+
  • A4 innebærer lange partier med dårlige sikringer, hvor ingen tåler mer enn kroppsvekt. Ofte klatring på løst eller råttent fjell. Seriøs og tidkrevende klatring med lange fall som kan medføre skade på klatrer.
  • A4+
  • A5 innebærer først og fremst fare. A5-klatring betyr opptil hele taulengder uten borebolter eller andre, gode sikringsmuligheter, med mange sikringer som ikke engang tåler kroppsvekt og som må utlignes i komplekse sammenkoblinger av flere ulike plasseringer. Et fall under A5-klatring kan innebære å falle hele taulengden ned, og sjansene for å treffe hyller og utspring underveis er overveiende. En taulengde gradert A5 kan bety konstant og reell dødsfare, ofte over mange timer i strekk.

Etikk[rediger | rediger kilde]

I prinsippet vil enhver vegg kunne bestiges forholdsvis lett om man ukritisk benytter seg av alle typer sikringsmidler som er tilgjengelig. Med kraftige batteridriller og nok borebolter vil en hvilken som helst klatrer kunne tvinge enhver fjellformasjon i kne, selv om man mangler ferdighetene som trengs for vanskelig teknisk klatring. Derfor er stil en like viktig faktor i bestigningen av vanskelige vegger, som det å komme til topps i seg selv.

Dårlig stil er bruk av borebolter andre steder enn der det er absolutt nødvendig, selv for en kvalifisert klatrer, for å unngå dødelige fall. Etterhvert som sikringsutstyret har blitt bedre, er det også ansett som dårlig stil å benytte seg av fjellbolter, og det er i senere tid utviklet en ny graderingsskala, C-skalaen (hvor C står for «clean», altså «ren») som relaterer til den tradisjonelle A-skalaen (hvor A står for «aid» eller «artifisiell»). En A3-rute som involverer bruk av fjellbolter f.eks., vil kanskje få graderingen C3+ eller C4 uten bruk av bolter. Fremfor alt er dette et prinsipp om sporløs ferdsel og et hensyn til fjellets sårbarhet, og ideen om at man som klatrer skal innrette seg etter steinens natur, og ikke bringe steinen ned på sitt nivå.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]