Wimund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Wimund var en engelsk biskop som huskes for en karriere utenom det vanlige: han ble en sjøfarende krigsherre og pirat1130- og 1140-tallet med øya Man som base. Hans historie har blitt videreført fra 1100-tallets engelske historiker William av Newburgh i hans Historia rerum anglicarum, Bok I, kapittel 24, med tittelen Om biskop Wimund, hans liv hvordan han sluttet som biskop og hvordan hans syn ble fjernet.

Sammendrag fra Om biskop Wimund[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Wimund ble født i England fra enkle kår.[trenger referanse] Etter en utdannelse i lesing og skriving valgte han tidlig et liv som munk og begynte sin kirkelige karriere ved Furness i nordvestlige England. Der hadde han tilgang til et bibliotek med bøker, fritid til å lese og eget talent for å huske det han leste. Han utmerket seg og steg hurtig i gradene. Wimund ble sent til øya Man i Irskesjøen for å hjelpe til med å etablere et bispedømme der og ble snart utpekt som biskop.

Pirat og fantast[rediger | rediger kilde]

Med sin nye autoritet på den isolerte øya, omgitt av en innfødt gælisk befolkning blandet med en stor gruppe av norrøn herkomst, begynte Wimund å endre seg selv. «Ikke i samsvar med verdigheten i sitt episkopale kontor, han begynte å få tanker om hvordan han kunne utføre store og fantastiske ting for han var utstyrt med den hovmodigste stemme og det stolteste hjerte.» Omgitt av en gjeng med desperate menn diktet han opp en historie at han var sønnen til jarlen av Moray og at han selv var arving til den skotske trone.

Wimund var en karismatisk mann, atletisk bygd, høyere enn de fleste og en dyktig taler. Han samlet en gjeng med menn for ikke bare ta tilbake sin «arv», men også å ta hevn over skottene. Det var da «han begynte sin sinnssyke karriere ved de tilgrensende øyene, og ble – som Nimrod – en mektig jeger...» Han som tidligere var en som fisket etter menneskesjeler for å frelse dem ble en som drepte mennesker. Han begynte å invadere og herje områder i Skottland og «ødelegge alt foran seg med voldtekt og slakting». De den skotske kongens hæravdelinger forsøkte å stoppe ham forsvant han igjen ut i Irskesjøen eller skjulte seg på avsidesliggende festninger, og derfra kom han tilbake og fortsatte sine ødeleggelser.

En biskop lot seg ikke skremme[rediger | rediger kilde]

Wimund kom i problemer da han forlangte beskyttelsespenger fra en skotsk biskop. Denne biskopen var muligens Gilla Aldan i det nyopprettede bispedømmet Whithorn i Galloway. Den skotske biskopen svarte at «Guds vilje vil skje, men fra mitt eksempel, ingen biskop skal noen gang betale beskyttelsespenger til en annen.» Biskopen samlet en liten gruppe med tilhengere for å møte Wimunds store gjeng av herjingsmenn, og som i fortellingen om David og Goliat kastet biskopen etter sigende en øks mot Wimund og slo ham til bakken. Dette satte mot i forsvarerne og de drepte et stort antall av Wimunds bande, drev resten fra Skottland og tvang Wimund til å flykte.

Lurt av sine fiender[rediger | rediger kilde]

Etter at Wimund hadde fått leget såret fra øksa og samlet de gjenværende av sine menn, fortsatte han å herje kysten og øyene ved Skottland. Den skotske kongen ble tvunget til å handle. Ettersom han viste at en hærstyrke alene ikke var nok for å beseire en dyktig og stolt fiende som Wimund la han en plan hvor han tilbød Wimond stedet Forness og områdene rundt slik at denne ville bli lullet inn i en falsk trygghet og tro på sine egne løgner at han virkelig var en adelsmann og en herre. Dermed, med vaktsomheten nede spradet Wimund rundt som en prins i sitt nye område, men med et stort antall fiender innenfor sin egen leir og det ble lagt en felle for ham: Ved en gitt anledning kastet de seg over Wimund og bant ham, og ettersom begge hans øyne var onde fjernet de begge, og for det skotske kongerikets skyld, og ikke for Guds rike, gjorde ham til en evnukk.

Angret intet[rediger | rediger kilde]

Fanget, blindet og kastrert av sine fiender tilbrakte Wimund resten av sitt liv i klosteret ved Byland Abbey og fortalte villig sin historie til de som ville lytte. Etter sigende angret han ikke over sine handlinger og han skrøt at om de fiender som hadde blindet og kastrert ham hadde etterlatt ham synet til selv en spurv skulle han ha gitt dem grunn til gjøre på nytt det de hadde gjort mot ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]