Ebionittene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ebionittene (fra hebraisk ebjonim, de fattige) var en jødisk-kristen gruppe som vanligvis forbindes med benektelsen av Jesu guddommelighet i opfattelsen av hans vesen. Ebionittisme og doketisme kan betragtes som to motpoler i lærestriden om den såkalte tonaturlære, som som er læren eller dogmet om Jesus Kristus som både sann Gud og sant menneske.

Mens de såkalte doketister mente at Kristus bare tilsynelatende var et menneske[1] – og vekten derved ble lagt på den guddommelige side – mente ebionitittene motsatt at Jesus kun var et menneske.

Ebionittene var en oldkirkelig sekt, hvis betegnelse sannsynligvis likesom nasareer opprinnelig var et fellesnavn for alle kristne, som i Jerusalem og omegn så godt som alle hørte til den fattige befolkning. Senere ble ordet kun brukt om de kristne av jødisk opprinnelse, og da disse ikke ville slutte seg til den katolske kirke, fikk navnet en sekterisk klang, men det ble en stund fremdeles brukt jevnsides med navnet nasareer. Først etter at Jerusalem i det 2. århundre var forvandlet til den romerske festning Aelia Capitolina, ble de jødekristne delt i grupper: Nasareerne ble dem som konsentrerte seg om å bevare den gamle jerusalemittiske urmenighets tradisjoner, og ebionittere som fulgte den alminnelige kulturutvikling.

Det ble mange avskygninger innenfor ebionittene, og kildene til deres historie er så mangelfulle at man vanskelig kan danne seg et helhetsbilde av dem. Felles var de om å betrakte Jesus som et menneske, født av Josef og Maria, som ånden steg ned i ved dåpen. De betraktet i praksis Paulus som forderveren av profeten Jesu lære, fordi de til forskjell fra Paulus ville at Moseloven skulle overholdes av alle. Av de fire evangelier holdt de kun på Matteus’.

Etterhvert tok ebionittene opp i seg så meget påvirkning fra gnostikerne, fra den gresk-romerske dannelse og kanskje også fra de orientalske religioner gjennom essenerne, at deres to hovedsærtrekk: deres partikularistiske fremhevelse af Moseloven og deres nøkterne betraktning av Kristus, vek plassen for universalisme og en spekulativ kristologi. Men derved fjernet de seg enda mere fra den katolske kirke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Doketisme, fra gresk dokein: synes)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]