Christian Friele

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Stiv, stram, med Flossen i Nakken og Brillur paa Nasa»...[1] Christian Friele tegnet av Andreas Bloch.

Christian Frederik Gotfried Friele (født 22. mai 1821 i Bergen, død 24. januar 1899) var en norsk redaktør. Han var sjefredaktør for Morgenbladet fra 1865 til 1893, og gjorde avisen til hovedorgan for de konservative i Norge.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Christian Friele var sønn av stadsmegler Ole Friele (død 1852) og Lovise Engelke Christiane Bohr (død 1869). Han ble i 1860 gift med Marie Lasson (født 1827), datter av høyesterettsjustitiarius P. C. Lassen.

Liv[rediger | rediger kilde]

Friele (ved bordet i midten) sammen med blant andre Henrik IbsenSarabråten.

Friele gikk på Bergens Kathedralskole, hvor han hadde Lyder Sagen som lærer. Herfra ble han student i 1838. I Christiania var han kjent som selskapsløve, «den sidste troppist av Welhavens skole». Først i 1851 ble han cand. jur. Året etter begynte han som journalist i Christiania-Posten, fra 1854 i Morgenbladet. Han begynte der som stortingsreferent, og redigerte i Storthingsforhandlinger for Stortinget i 1857. I 1857 kom han inn i Morgenbladets redaksjon, og etter at A. B. Stabell døde i 1865, var han sjefredaktør. Han sto i denne stillingen helt til 1893, da han tok avskjed av helsemessige årsaker.

På 1850-tallet frekventerte Friele Paul Botten-Hansens krets «Det lærde Holland». Flere av medlemmene i denne kretsen hellet etter hvert mot konservatismen, og særlig tre av dem skrev mye i Morgenbladet: Jakob Løkke, Michael Birkeland og Ludvig Daae.[2] På denne tiden var Friele og Bjørnstjerne Bjørnson venner, mens de senere ble bitre uvenner.

Friele som redaktør[rediger | rediger kilde]

Frieles grav på Vår Frelsers gravlund.

Under Friele ble Morgenbladet utviklet til å være de konservatives hovedorgan i Norge. Som redaktør for Morgenbladet hadde han stor innflytelse på hvilke høyremenn som ble valgt fra Christiania. Friele hev seg inn i den politiske striden mellom høyre og venstre med all kraft, og kunne føre en meget skarp penn. Motstanderne omtalte ham gjerne som ubarmhjertig eller grusom. Fredrik Stang mener han hadde mye til felles med den sarkastiske Welhaven, som også var fra Bergen.[3] Friele var imidlertid ikke opptatt av kunst, og stilte seg stort sett avvisende til den nye kunsten som vokste frem i Norge i annen halvdel av 1800-tallet.

Samtidig hadde han stor integritet. Da noen forsøkte å tipse ham om at en av hans politiske motstandere hadde et utenomekteskaplig forhold, skal han ha avvist vedkommende med disse ord: -Jeg tenker kjønnsdriften er likt fordelt mellom partiene. Der er døren!

Friele i litteraturen[rediger | rediger kilde]

Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Redaktøren har blitt oppfattet som en karikatur av redaktør Friele.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arne Garborg: Kolbotnbrev, s. 83. Bergen: Mons Litleré, 1890.
  2. ^ Ording (1927), s. 58.
  3. ^ Stang (1917).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]