Edward Albert Sharpey-Schafer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Edward Albert Sharpey-Schafer (født 2. juni 1850 i Hornsey i Middlesex, død 29. mars 1935 i North Berwick i East Lothian) var en engelsk fysiolog som sto bak ordet insulin som diabetesmedisin.

Schafers metode for kunstig åndedrett er blitt oppkalt etter ham. Født med etternavnet Schäfer, var han den tredje sønnen av byens kjøpmann J. W. H. Schäfer, som var født i Hamburg, men kom til Storbritannia som en ung mann og ble senere amerikansk statsborger. Han gikk på University College of London i 1868 hvor han blant annet ble undervist av vitenskapsmannen William Sharpey.

Schafer ble utnevnt til amanuensis i praktisk fysiologi etter endt eksamen innen medisin, og han ble valgt inn til Royal Society da han var bare 28 år gammel. Hans karriere fortsatte ved UCL, hvor han ble utnevnt til professor. I 1899 ble han utnevnt til professor i fysiologi ved University of Edinburgh, hvor han forble som professor frem til han pensjonerte seg i 1933.

Schafer var gift to ganger, først med Maud Dixey frem til hennes død og senere med Maude Roberts og han hadde fem barn (tre jenter og to gutter) sammen med Maud. Men begge sønnene døde under militære aksjoner under den andre verdenskrig. Han ble president for British Medical Association i 1912 og ble adlet i 1913. Han ble tildelt Copley-medaljen i 1924.