Krigsskip i hellenistisk tid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den berømte statuen Nike fra Samothrake på et podium som representerte forstavnen av et skip, formodentlig en trihemiolia.

Fra det fjerde århundret f.Kr ved innledningen på den hellenistisk tid (323 f.Kr - 31 f.Kr) dukket nye typer åredrevne krigsskip opp i den østlige Middelhavet som fortrengte den lette triremen i de dominerende marinene. Skipene ble stadig større og tyngre, inkludert noen av de største skip oppført i tre som var bygget. Denne utviklingen foregikk for det meste i den hellenistiske verden som omfattet hele det østlige middelhavsområdet, men var også i stor grad delt av marinene i det vestlige Middelhavet, nærmere bestemt Karthago og den romerske republikk. Mens de velstående diadoki-rikene i øst bygget svære krigsskip («polyremes»), i de intense sjøkonfliktene mellom Karthago og Roma kjent for ettertiden som punerkrigene var mellomstore krigsskip foretrukket. I samtiden tok marinene også i bruk en rekke ulike små og raske fartøyer for mindre oppdrager, som også var brukt av allestedsnærværende pirater. Etter det romerske hegemoniet var etablert i hele Middelhavet etter slaget ved Actium, kom en fredelige periode til sjøs uten maritime trusler for flere århundrer. De større krigsskipene beholdes kun som flaggskip, gradvis erstattet av de lette liburniere som fungert meget godt i senantikken. Kunnskap om byggingen av de større krigsskipene hadde gått tapt i mellomtiden.

Semantikk[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av krigsskipene i den hellenistiske tid var kjennetegnet av deres navn, som var bestanddeler av et tall og en endelse. Det engelske begrepet «quinquerem» stammer fra det latinske quinque-Remis med det greske ekvivalentet πεν-ηρης. Begge begreper er forbindelser med et prefiks som betyr «fem»: Latin quinque, gammelgresk πεντε. Det romerske suffikset er fra remus for «åre», derav begrepet «fem årer». Ettersom fartøyet ikke kan ha hatt fem rekker med årer, må ordet betyr noe annet. Det finnes en rekke muligheter. Ordet -ηρης skjer kun i et suffiks, avledet fra ερεσσειν, «ro». Som «roer» er eretēs og «åre» er eretmon, -eres betyr ikke noen av dem, men er basert på et verb som må betyr «ror». Dette er ikke klarere enn den latinske tolkningen av begrepet. Den opprinnelige kunnskapen om «fem årer» eller «fem rader» i den aktuelle skipstypens konstruksjon for det meste hadde gått tapt eller blitt nedskrevet ved et seneste tidspunkt som det femte århundret e.Kr. Det nye klassifiseringssystemet på de hellenistiske krigsskipene basert på antall årer og roere er dermed omdiskutert med ulike tolkninger som fortsetter den dag i dag.

Designutvikling[rediger | rediger kilde]

Under de store krigene i den klassiske antikken i det femte århundret f.Kr var triremer de dominerende krigsskipene i det østlige middelhavet. Den typiske triremen hadde tre rekker med årer på hver side, bemannet med en mann per åre, delt inn i vertikale seksjoner med en roer på hvert nivå fra topp til bunn. Tidlig i det fjerde århundret begynte nye varianter av den velkjente og etablerte skipstypen å dukke opp i fjerne kanter: Opprinnelsen av «quinquerem» og «hexarem» (gresk: hexērēs, «sekser» eller «seks-årer») er kreditert til tyrann Dionysios I av SyrakusSicilia av historikeren Diodorus Siculus. Aristoteles ment Karthago fortjente æren for å ha oppfunnet varianten «quadrirem» (gresk: tetrērēs, «firer» eller «fire-årer»).

Åresystem[rediger | rediger kilde]

Beskrivelse av roeres posisjon i tre forskjellige nivåer (fra topp: thranitai, zygitai og thalamitai) i en gresk trirem
1800-tallets tolkning av åresystemet på quinqueremen, med fem nivåer av årer

Med fragmentariske og selektive litterære bevis sammen med manglende avbildninger i ettertiden er kunnskap om konstruksjon og utseendet på disse hellenistiske skipene utenom triremen meget uklart og vagt. Middelalderske historikere hadde latt seg forledes av vitenen om at triremen hadde tre rekker med årer (trikrotos naus) til å konkludere med den logikk med at utformingen av de nyere skipene som «firere», «femmere» f.eks betyr antallet på rekker med årer. En quadrirem ville ha fire rekker med årer mens quinqueremen skulle ha fem rekker. Men videre opplysninger om større skip betegnet som «seksere», «syvere», «åttere», «niere» og «tiere», gjorde denne logiske antakelsen usannsynlige. Således under renessansen og frem til 1800-tallet trodde man deretter at åresystemet på triremen og dens etterkommere var lik det samtidige åresystemet på galeier, det såkalte «alla sensile» åresystemet, der flere årer ble rodd med en roer hver fra samme nivå. Nyere teorier og bedre undersøkelser fulgt raskt i det tjuende århundret til den konklusjonen om at antikkens krigsskip ble rodd på ulike nivåer med tre rekker med årer som den maksimale praktiske grensen. Dermed hadde man sluttet seg til den konklusjonen om at høyere tall i klassifiseringssystemet på krigsskipene referert til antallet roere per vertikale seksjon med tre nivå.

Den vanligste teorien om arrangementet av roerne i de nye skipstyper er ved bruk av doble banker, dvs. quadriremen ble videreutviklet fra en birem (krigsskip med to nivåer av årer) ved å plassere to roere på hver åre. Quinqueremen kunne ha to roere på de to øverste nivåer, og senere hexeresen ved å plassere to roere på hvert nivå (fra topp: thranitai, zygitai og thalamitai ifølge gresk terminologi). Andre tolkninger av den meste benyttede skipstypen quinqueremen inkluderer ett arrangement på årer videreutviklet fra biremen med tre og to roere på hvert nivå, eller et arrangement på kun ett nivå med fem roere for hver åre. Teorien om doble banker på de øverste nivåer støttes av opplysninger om at skroget på en quinquerem synes å ha vært av den samme bredden som triremen (ca. 16 fot, eller 5,3 m) siden begge typer delte det samme skuret. Dette beviste teorien om at triremen var videreutviklet inn i de nyere skipstyper.

Årsakene bak utviklingen av de store «polyremer» er ikke presist kjent, men det har blitt argumentert om at dette skyldes mangel på faglært arbeidskraft for bruk av triremen som et effektivt vedderfartøy bygd for å vedde andre skip. En veltrente og samordnet besetning av roere trent for effektiv benyttelse av åredrift under kompliserte taktikk var en nødvendighet under de mange sjøslagene, få stater utenom Athen hadde de nødvendige midler og en sosial struktur som gjorde det mulig å ruste ut et stort antall åredrevede krigsskip. Det nye åresystemet med flere roere gjorde det mulig å få færre erfarne roere som satt ytterst ut og flere mindre trent roere. Den erfarne roeren fikk en ledelsesrolle for de andre roere på det samme nivået og dermed bestemte takten på åretak. Frie menn gjennom hele antikkens tidsregning var foretrukket fremfor alt annet, men bruk av mindre trent personell var blitt en naturlig del av antikkens sjøkrig.

Det økte antallet roere kreves et bredere skrog, som på den ene side redusert skipenes fart, men på den andre siden tilbys flere andre fordeler. Beskyttelsen på skrogene mot ramming ble bedre med en vekst i størrelse med større bæreevne enn tidligere, dette ledet til bruk av tyngre skip for vellykkede angrep. Den minste angrepsfarten på 10 knop for å kunne vedde et fiendtlige skip med de nyere skipstyper ledet til en endring på taktikker under sjøslag, istedenfor veddertaktikk ble entringstaktikken med et større antall stridsmenn tatt i bruk i større grad enn tidligere. Bruk av krigsskip som plattformer for artilleri som katapulter og styrker med større bruk av prosjektiler som pil og stein var også blitt mulig. Det har blitt foreslått av Lionel Casson om at de romerske quinqueremer under slaget ved Ecnomus i det tredje århundret f.Kr var av monoreme design med et nivå og fem roere per åre. En slik konstruksjon skulle være i stand til ha 120 legionærer ombord under det samme sjøslaget.

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Det var to skipsbyggingstradisjoner for de nyere krigsskipene i Middelhavet, den greske og den fønikiske/karthagenske, som senere ble kopiert av romerne. Som sett i triremen preget de greske skipsbyggerne å projisere det øverste nivået av årer gjennom en utrigger (parexeiresia), mens den karthagenske tradisjonen i senere tid utvide bredden på skipet så alle de tre nivåer av årer kom direkte fra skroget i senere tid.

Basert på ikonografiske bevis fra mynter, hadde det blitt fastslått at den karthagenske triremen i det femte og begynnelsen på det fjerde århundre f.Kr var stort sett lik sine greske motstykker inkludert en utrigger. Fra midten av det fjerde århundret hadde de første skipene av typen quinqueremen oppstått i Fønikia uten utriggere. Dette fulgt til at det midterste nivået ble plassert mer innover i en ny konstruksjon forskjellige fra tidligere praksis. De karthagenske «femmere» fra midten av det tredje århundret fikk et egne «boks» som rommet roere over dekket på skroget som styrkes med økt bæreevne. Roere fikk bedre ventilasjon som et resultat gjennom den nye endringen i konstruksjonen. Det er imidlertid uklart om dette var brukt for tyngre krigsskip, selv om romerne kopierte karthagenske modell av erobrede skip for deres quinqueremer, har rikelige mengder med avbildninger bevist bruk av krigsskip utstyrt med utriggere fram til slutten på den keiserlige perioden.

I den athenske ekspedisjonen til Sicilia 415-413 f.Kr, ble det oppdaget at det øverste nivået av roere ble utsatt for voldsomme angrep med piler og katapulter på deres ubeskyttede triremer under angrep av de syrakusanske krigsskipene som hadde fått midlertidige beskyttelse på seg. I senere tid etterhvert som entringstaktikken ble det dominerende valget under sjøslag, ble fartøyene deretter bygget som et lukket skip med et øverst dekk lagt ovenpå for soldatene og katapulter.

Tunge krigsskip[rediger | rediger kilde]

Quadrirem[rediger | rediger kilde]

Plinius den eldre berettet om at Aristoteles tilskrevet oppfinnelsen av quadriremen (Latin: quadriremis; Gresk: tetreres) til Karthago. Selv om den eksakte datoen er ukjent, er det ansett for være sannsynlig at typen var utviklet først i siste halvdel av det fjerde århundret.

Første gang denne skipstypen var omtalt med deres utseendet var under beleiringen av Tyr i år 332 f.Kr av den makedoniske kongen Aleksander den store. I den turbulente perioden etter Aleksanders død (323 f.Kr) viste quadriremen seg meget populær: athenerne laget planer om å bygge 200 av disse skipene, og Antigonos som hadde dannet et kongedømme på Lilleasia, hadde en flåte på 240 skip, hvorav 90 skip var «firere». Rhodos som hadde brutt ut og blitt et egne maritimt rike i den hellenistiske perioden, generelt hadde «fireren» som det største krigsskipet i den profesjonelle marinestyrke i det østlige Middelhavet. Under slaget ved Mylae i 36 f.Kr i den romerske borgerkrigen var Sextus Pompeius`s flåte stort sett av quadriremer.

Det er kjent fra ulike referanser nedskrevet av romerne i ettertiden at den typiske quadriremen hadde to nivåer av rorere, og derfor var lavere enn quinqueremen, men som samtidig er av omtrent samme bredde (ca. 5,6 m). Deplasementet på skipstypen måtte ha vært på rundt seksti tonn med en kapasitet på ca. 75 marinesoldater i sin bæreevne. «Fireren» var klassifisert som et «stort skip» av romerne (maioris formae), men som et lett krigsskip sammenlignet med andre krigsskiper i den hellenistiske verden medregnet Egypt. Denne skipstypen var spesielt verdsatt for sin store hastighet og manøvrerbarhet, ideelt for kystnære operasjoner med grunn dypgang.

Quinquerem[rediger | rediger kilde]

Kanskje den meste kjente av alle skipstyper i den hellenistiske tid, på grunn av den omfattende bruk av Karthago og det romerske republikket under punerkrigene er quinqueremen som betegnes som en «femmer» (Latin: quinqueremis, gresk: penteres). Skal ha blitt oppfunnet i den greske kolonien Syrakus i tyrannen Dionysios I av Syrakuss regjeringstid (406-367 f.Kr) i 399 f.Kr som en del av et opprustningsprogram mot den fønikiske kolonien på Nord-Afrika som var blitt en maritim stormakt, Karthago.

Under det meste av det fjerde århundret var «femmere» den tyngste skipstypen, som ofte brukes som flaggskip i flåtene som normalt besto av triremer og quadriremer. Havnebyen SidonLevanten hadde quinqueremen i egne flåte ved 351 f.kr, og Athen tok denne skipstypen i bruk først ved 324 f.Kr. På det østlige middelhavet ble de etterhvert erstattet som det tyngste skipet av de massive polyremer som ble satt i bygging i de siste to tiårene av det fjerde århundret, men forble selve kremen i den karthagenske marinen på det vestlige middelhavet.

Etter Roma var blitt involvert i den første punerkrigen, startet det romerske senatet et byggingsprogram for å ha en flåte på 100 quinqueremer og 20 triremer. Ifølge Polybios fant romerne et forlist karthagensk krigsskip av type quinquiremen, og brukt det som en blåkopi for sine egne skip. Det har blitt uttalt om at de romerske kopier var tyngre enn de karthagenske skipene som var bedre bygget. Den romerske «femmeren» ble arbeidshesten i den romerske marinen og var så allestedsnærværende at denne skipstypen ble gjerne omtalt som «krigsskip» av Polybios.

Ifølge Polybios skulle den romerske quinqueremen ha en besetning på 300 ombord. Om man skulle akseptere tolkningen 2-2-1 mønsteret av roere i den vertikale seksjonen, ville krigsskipet ha 90 årer på hver side delt opp i tretti roere hver rekke i tillegg til kontingenten på tjue mann på dekket. En utrustet «femmer» kunne ha en marinestyrke på mellom 70 til 120 legionærer ombord, noe som gir en total bemanning på ca. 400 på dette krigsskipet. Det er antatt at den romerske quinqueremen vil være ca. 45 meter lang og rundt 5 meter bred på vannlinjen med en høyde til det åpne dekket på 3 meter over havet. «Femmeren» ble utropt som et overlegent skip i forhold til den eldre triremen av Polybios. Beretninger av Livius og Diodorus Siculus som har blitt bevart, forklart at den tyngre «femmeren» klarte seg bedre enn triremer i hardt vær.

Hexarem[rediger | rediger kilde]

Isola Tiberina baugen i Roma av et krigsskip, beskrevet som en «femmer» eller «sekser» av gresk tradisjon som bevist med utriggeren.

Skipstypen hexarem eller sexirem (Latin: hexaremis; Gresk: hexeres) har blitt bekreftet av historikerne Plinius den eldre og Aelian for å ha blitt oppfunnet i den greske byen SyrakusSicilia. «Seksere» var absolutt til stede i flåtene for tyrannen Dionysios II av Syrakus (regjeringstid: 367-357 e.Kr og 346-344 f.Kr), men kan godt ha blitt oppfunnet i de siste årene av hans far Dionysios Is regjeringstid. Seksere var sjeldnere enn mindre skipstyper, og hovedsakelig var redegjort som flaggskip i kildene: Under slaget ved Ecnomus hadde de to romerske konsuler hver sin hexarem også betegnet som «sekser». I slaget ved Actium mellom Octavian og Marcus Antonius var sekserne til stede i begge flåtene, men med en betydelig forskjell: Seksere var de største krigsskipene i Octavians flåte mens de var den neste minste etter quinqueremer i Marcus Antonius`s flåte. En enslig hexarem under navnet «Ops» har blitt registrert som det tyngste skipet som tjente den viktige classis Misenensis (flåten fra MisenumCampania, sørlige Italia) som var overordnet samtidige romerske flåter i det romerske keiserdømmet.

Det eksakte arrangementet av årer og roere på «sekseren» er uklart. Hvis den hadde utviklet seg naturlige fra tidligere skipstyper som triremen, vil den ha vertikale seksjoner med tre nivåer med to roere per åre. Det mindre sannsynlige alternativet er at den den hadde to nivåer med tre roere i hver. Rapporter om «seksere» brukt i det første århundret f.Kr under de romerske borgerkrigene tilsier at de var av den samme høyde som quinqueremer på ca. 2,9 til 3 meter, utrustet med tårner reist på dekket for bueskyttere og katapulter. Marcus Junius Brutus som hadde en ledende rolle i konspirasjonen som utførte drapet på Cæsar i 44 f.Kr, hadde en sekser som sitt flaggskip.

Septirem[rediger | rediger kilde]

Plinius den eldre tilskrevet opprettelsen av skipstypen septirem (Latin: septiremis; Gresk: hepteres) til ingen mindre enn den makedoniske kongen Aleksander den store. Denne opplysningen har blitt bekreftet av Curtius som rapporterte at kongen hadde planlagt en sjøekspedisjon for å seile rundt den arabiske halvøya og videre til østlige Afrika. Som ledd i forberedelsene var det gitt ordre om å kutte ned trær i Libanon for å bygge 700 septiremer. Den makedoniske kongen Demetrius Poliorcetes ( r. 294-288 f.Kr) hadde syv slike skip betegnet som «syvere», bygget i Fønikia. Ptolemaios II (r. 283-246 f.Kr) som grunnlagte et nytt dynasti i Egypt sammen med sin far hadde latt 36 septiremer bygges for den egyptiske marinen. Pyrrhos som først var konge av Epirus og deretter Makedonia i 306 til 272 f.Kr tilsynelatende hadde minst én «syv», som var erobret av karthagenerne og tapt under slaget ved Mylae i 260 f.Kr til romerne.

Antagelig ble septiremen videreutviklet fra hexaremen ved å tilføye en stående roer til det laveste nivået som dermed vil ha roere i ett 2-2-3 arrangement delt i tre nivåer.

Octeres[rediger | rediger kilde]

Graffiti fra den greske kolonien NymphaionKrim-halvøya, beskriver en stor polyrem av det tredje århundret f.Kr med for- og akterkasteller.

Veldig lite er kjent om octeres (Gresk: okteres) som betyr «åttere». Minst to av denne typen var i Filip V av Makedonias flåte under slaget ved Chios i 201 f.Kr i kamp mot Rhodos med deres allierte. De ble veddet av de rhodesiske skipene med suksess under sjøslaget i baugene. Deres siste opptredenen i historien er ved Actium, der Marcus Antonius ifølge Plutark skulle ha hatt mange «åttere». Basert på kommentarer av Orosius om at skipene i Antonius`s flåten bare var lik høy som den typiske quinqueremen (dekket ca. 3 m over havet), er det antatt at «åtteren» ble rodd i to nivåer av roere.

En meget usedvanlig stor «åtte» som het «Leontophoros» ble bygget av Lysimakhos som var konge av Thrakia, Lilleasia og Makedonia i 305 til 281 f.Kr i den turbulente tiden etter Aleksander den stores død. Den greske forfatteren Memnon av Heraklea fra det samme stedet som skipet var bygget i, registrerte dette storskipet for ettertiden. Det var rikt dekorert med en uante størrelse med en besetning på 1600 roere (8 rekker på 100 per side) og 1200 marineinfanterister. Bemerkelsesverdig nok for et skip av sin størrelse var resultatene ved drift meget gode ifølge opplysningene.

Enneres[rediger | rediger kilde]

Skipstypen enneres som betyr «nier» først ble rapportert for ettertiden i 315 f.Kr etter tre skip av den nye typen var blitt inkludert i Antigonus Monophthalmus`s armadaen. En «nier» var beslaglagt av kong Pyrrhos i den greske byen Syrakus i 278 f.Kr, betegnet som en «kongelig nier». Den egyptiske marinen i Ptolemaios IIs regjeringstid (284-246 f.Kr) hadde 30 «niere». Den makedoniske kongen Filip V hadde med seg én nier under slaget ved Chios. Florus og Dio Cassius mente det hadde vært slike fartøyer definert som «niere» i Antonius`s flåte ved Actium, men Plutark nevnte bare «åttere» og «tiere».

Åresystemet på denne skipstypen kan ha vært en endring av arrangementet på quadriremen med to rekker på fem og fire roere. En relieff funnet i Palestina som har blitt datert til det andre århundret f.Kr, viser et stort krigsskip antakelig av egyptiske opprinnelse som kan være en nier med to rekker av massive årer.

Deceres[rediger | rediger kilde]

Likesom septiremen er også æren for oppfinnelsen av deceres tilskrevet Aleksander den store av Plinius, men har ikke blitt bekreftet på annet hold. Det er mulig at dette kan være riktig fordi «tiere» utgjorde en viktig del av den store armadaen opprettholdt av Antigonus Monophtalmus i 315 f.Kr åtte år etter den sagnomsuste erobrerens død. Det er faktisk mest sannsynlig at «tieren» var en «nier» med en ekstra roer i et arrangement på 5-5 i to nivåer. Antigonus`s armadaen hadde 10 tiere. En tier er nevnt som flaggskipet for den makedoniske kongen Filip V under slaget ved Chios i 201 f.Kr. Deres siste opptreden i historien var ved Actium ifølge Plutarch og Dio Cassius i Antonius`s flåten som tapte det avgjørende sjøslaget mot Octavian.

Større polyremer[rediger | rediger kilde]

Tendensen om å bygge stadige større skip stoppet ikke med «tieren» i det fjerde århundret i det østlige middelhavsområdet. Demetrius Poliorcetes som tok kontrollen over Kypros og senere Athen, gjorde seg kjent for å bygge umåtelige store skip som en «elleve» og en «trettener», deretter «fjortener», «femtener» og «sekstener» i hans flåte på 500 skip. Disse typene formodentlig var praktisk nok for bruk av de ulike mariner. Den egyptiske marinen under Ptolemaios II inkludert 14 «ellever», 2 «tolver», 4 «trettener», 1 «tjue» og 2 «trettier». I slutten overgikk Ptolemaios IV (r. 221-204 f.Kr) alle andre ved å introdusere den enestående tessarakonteres, som betyr førti.

Historikeren Callixeinus rapporterte dette monsteret av et skip betegnet som en «førti» med påfølgende opplysninger om en besetning på 4000 roere og 400 andre menn som kunne i tillegg ha 3000 soldater ombord. Det må imidlertid bemerkes at det er ikke indikasjoner på at de større skipstyper større enn en «tier» faktisk deltar i kamp, og de større har blitt antatt for å være skip med doble skroger som kjempemessige katamaraner. John Morrison har argumentert for at samtidige typer betegnes som «polyremer» med unntak av tessarakonteres-skipet må ha hatt deres roere på to nivåer.

Lette krigsskip[rediger | rediger kilde]

Flere hurtige fartøyer ble brukt i den hellenistiske perioden av marinene på Middelhavet som etterfølgere av de lette krigsskipstypene fra 600- og 500-tallet f.Kr kjent som «triacontor» (Gresk: triakontoroi, som betyr «tretti årer») og «pentecontor» (Gresk: pentēkontoroi som betyr «femti årer») Deres primære bruk var som piratfartøyer og spaning, men de har også funnet sin plass i slaglinjen under sjøkrigene.

Lembos[rediger | rediger kilde]

Begrepet lembos (i latin lembus), generelt brukes for mindre fartøyer, deretter mer spesifikt for et mindre og lett krigsskip som vanligvis forbindes med aktiviteter av de illyriske stammer hovedsakelig for piratvirksomhet på Adriaterhavet ved Dalmatia. Denne fartøytypen ble også vedtatt for marineoppdrag av den makedoniske kongen Filip V, deretter av Selevkidriket, romerriket og Sparta som gjorde et sist forsøk på å gjenoppbygge den spartanske marinen under den spartanske konge Nabis (r. 207-192 f.Kr)

I stedet for en bestemt type fartøy er begrepet «lembos» blitt brukt av moderne historikerne som en klassedefinisjon fremfor en beskrivelse av skipstypen. Betydelige variasjoner er tydelige i kildene som omtalte fartøyer som var betegnet som «lembos»: antall årer varieres fra 16 til 50 stykker enten i et eller to nivå, noen av variantene hadde ikke vedderbaug f.eks.

Hemiolia[rediger | rediger kilde]

Hemiolia eller hemiolos har blitt betegnet som et lett og hurtig krigsskip fra det fjerde århundret f.Kr som var særlig foretrukket av pirater i det østlige Middelhavet, men også av ulike mariner etter 346 f.Kr. Aleksander den store hadde brukt denne typen så langt bort i øst som elvene Indus og Hydaspes i 336 f.Kr. Romerne benyttet denne skipstypen som et tropptransportfartøy. Det er svært mulig at typen var oppfunnet av pirater, sannsynligvis i Karia.

Navnet på skipstypen skyldes et unik arrangement av roere og årer som ble delt i en og en halv rekker på hver side. Aleksander den stores fartøyene på elvene var betegnet som «triacontorer» ifølge Ptolemaios`s beretninger med femten årer på den ene siden, og antagelige hadde hemioliaen en rekke med ti roere og den halve rekken med fem roere på den ene siden av skroget som var langt og slankt med størst bredde midtskips.

Trihemiolia[rediger | rediger kilde]

Relieff av et rhodesisk krigsskip, mest sannsynlig en trihemiolia, hugget ut i fjellet under Akropolisen Lindos.

I året 304 f.Kr under beleiringen av Rhodos by gjennomført uten suksess av general Demetrios Polikorketes som senere ble en diadok med kongetittel, hadde rhodierne sendt ut en mindre skvadron som besto av tre såkalte «trihemiolia» som var mest sannsynlig oppfunnet som et mottiltak mot piratene av den rhodiske marinen. Skvadronen forårsaket store ødeleggelser med deres hurtige egenskaper til sjøs. Denne lovende begynnelsen på den nye skipstypen ble også startspunktet for den rhodesiske maritime makten i den hellenstiske perioden. Rhodierne verdsatte fartøyene så meget at etter marinen var formelt avskaffet av den romerske Gaius Cassius Longinus i 46 f.Kr, fikk de tillatelse til å beholde et par trihemioliaer som seremonielle fartøyer.

Fartøytypen ble klassifisert som trirem ved å ha to hele rekker og en halv rekke roere på hver side. Basert på undersøkelsene av viktige skulpturer som den berømte Nike fra Samothrake som gjenviste vitale detaljer tatt fra krigsskip identifisert som trihemioliai, har det blitt konkludert med at de to øverste nivåer ville ha vært innkvartert i et boks lagt ovenpå det slanke skroget og den halve rekken underst i en klassisk thalamites plassering som på en klassisk trirem. En stor relieff hugget inn i fjellet på akropolisen i Lindos representerte ikke bare et krigsskip man antok er en trihemiolia, men også nedskrivninger med en liste på 288 navner på medlemmer av besetningene i to trihemioliai. Besetningen skulle være på 144 mann, hvorav 120 roere. En moderne rekonstruksjon basert på skulpturene og relieffen vist et relativt lavt skip med et bokslikende overbygg som kan ha et deplasement på 40 tonn.

Trihemioliaen var meget vellykket, og ble tatt i bruk av forskjellige mariner som Egypt og Athen blant annet. Selv om de ble klassifisert som lette krigsskip, ble de ofte tatt i bruk i slaglinjen under et sjøslag som sett under slaget ved Chios der rhodierne vant en knusende seier over sine motstanderne.

Åresystemet på trihemiolia er en fortsettelse av det samme arrangementet på hemiolia med et ekstra nivå i tillegg til det hele nivået og det halve nivået. De to øverste nivåer vil ha 24 roere hver mens den nederste halve rekken skulle ha 12 roere, dermed minst seksti årer på den ene siden.

Liburniere[rediger | rediger kilde]

Birem romerske krigsskip, trolig liburnier, i Donau-flåten under Trajans dakiske krigene

Liburnien (Latin: Liburna, Gresk: libymis) er ansett som en variant av den kjente fartøytypen lembos utviklet av stammen liburni i en kystregion mot nordøstlige Adriaterhavet. Opprinnelig brukt som piratfartøy, deretter tatt i bruk av romerne under Illyrerkrigene (229 f.Kr til 168 f.Kr). Fartøyene av denne typen i slutten skulle utgjøre hoveddelen av de romerske flåtene i Romerriket etter Actium, etterhvert fortrengte de tyngre krigsskipene. Spesielt de provinsielle romerske flåtene nesten bare utelukkende bestod av liburniere.

Forfatterne Livius, Lucan og Appian hadde alle beskrevet liburnien som som en birem med to nivåer av roere i et helt dekket skip som ble betegnet som «cataphract», med en mer strømlinjeformet skrogform for større hastighet og en kraftig vedderbaug. I forhold til fart var liburnien trolig tregere enn en trirem, men lik raskt som en «femmer».

Bevæpning og taktikk[rediger | rediger kilde]

I forbindelse med innføringen av de større åredrevede krigsskipene med større deplasement i den skipsteknologiske utviklingen fra den lette triremen som var et effektivt vedderfartøy med hovedvekten på å ramme sitt fiendtlige motstykket med et vedderbaug, ble de sjøtaktiske prinsipper endret om fra veddertaktikk til entringstaktikk.

Prosjektilvåpen[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av en mindre ballista fra 2007.

Innføringen av entringstaktikken som det ledende prinsippet under et sjøslag mellom krigsskip utstyrt med vedderbaug skyldes utplassering av katapulter på dekket på fartøyene. Aleksander den store hadde brukt det nye våpenet montert på sine skipene med betydelig effekt under beleiringen av Tyr fra havet i 332 f.Kr. Formålet med katapulten gikk ikke ut på å senke fiendtlige skip, men heller skade eller drepe roere for å svekke det fiendtlige skipets ytelser med sin avhengighet på åredrift. På lengre avstand ble det mulig å bombardere hverandre med prosjektiler fra deres katapulter oppstilt på dekket eller i midtertidige stridstårner reist på dekket.

Allerede under sjøslagene mellom athenerne og syrakusanerne ved Syrakus i 413 f.Kr oppdaget man at roere på det øverste nivået, thranitai, var sterkt sårbart for fiendtlige prosjektiler ettersom de var blottstilt med bare det lette konstruerte dekket (katastroma) som beskyttelse ovenpå. Krigsskip uansett type og størrelse med en slik konstruksjon som blottstilte roere har fått betegnelsen «aphract» mens disse som hadde lukket konstruksjon omkring deres roere også helt opp til dekket, betegnes som «cataphract». De lette krigsskipene opptil triremen normalt er av aphract type som bare hadde vertikale skjermer og lette overhenger som midtertidig beskyttelse, men ikke mot katapulter med deres kraftigere prosjektiler. Alle krigsskip i den hellenistiske tiden som deltok i slaglinjen under et sjøslag måtte deretter være av cataphract-typen.

Det vanligste prosjektilvåpenet ombord på de hellenstiske krigsskipene har oppgitt å være katapulter eller mer presist ballista som for første gang var nedskrevet for å ha vært brukt i Syrakus rundt 400 f.Kr. En ballista ligner en gigantisk armbrøst som skjøt steiner, bolter eller piler. Svakheten med disse våpnene på et stort skip er at det ikke er mulig å skyte under horisont, at en blindsone rundt dette skipet på kloss hold oppstod. Bruk av disse massive prosjektilvåpner på et stridsplattform i stadige bevegelse under et sjøslag var ikke enkelt, og kunne være mer fordelaktige som et defensivt tiltak enn som et offensivt våpen. Det var lettere å treffe et skip på langs enn på tvers med nedfallende prosjektiler. Soldatene som måtte stod på deres post uten å bevege seg mye på det åpne dekket, var langt mer utsatt for de dødelige prosjektiler enn roere.

En ballista kunne skyte ut minst tre bolter per minutt for å rydde rent dekket for fiendens soldater. For å forårsake skader på fartøyet deriblant å slå seg gjennom dekket ned til roere, ble massive stein benyttet. Den største lithobolos (steinskytende ballista) skjøt et 27 kg prosjektil av stein med en rekkevidde på 500 m. Som sett under slaget ved Actium var katapulten eller ballistaen et morderisk og nådeløst våpen for å ødelegge fiendtlige skip som nektet å kapitulere ved bruk av ildpåsettende prosjektiler.

Rambukk[rediger | rediger kilde]

Rambukken funnet i havet ved Athlit, Israel i 1980. Den var støpt i bronse, er 226 cm lang og 76 cm bred, 96 cm i høyde.

Bruk av ramming som taktikk under sjøstridighetene hendt under de fleste sjøslagene i perioden, men hensikten med å vedde det fiendtlige skipet var ikke om å senke det, men om å slå overende dette ute av stand til å slåss videre. Den greske forfatteren Thukydid beskriver i sitt hovedverk Historien om Peloponneskrigen (fra det femte århundre) skip som var slått ut, med verbene diaphtheirein («slå ut») eller katadyein («senke»). Etter å ha blitt veddet av fienden, ville det ikke være mulig å kontrollere det beskadige skipet som var blitt stillestående med mye vann innabords.

Rambukken ofte støpt i bronse egentlige var ikke ment for å penetrere det fiendtlige skipets bordkledningen, men for å bryte opp plankene på bordkledningen i skroget. Den vanligste typen blant rambukkene på krigsskipene har flere sløve horisontale finner forrest designet for å rette enorme krefter ved sammenstøt på et mindre kontaktområde, men uten å penetrere for langt inn. Skipbyggingsteknikken i antikken er basert på tappsammenføyningen med bruk av låste tretapper i tapphull som forbandt plankene kant mot kant. Med denne type rambukken var det mulig å bryte opp sammenføyningen på skroget og skape omfattende lekkasjer så vannet strømmet inn.

I moderne tid har en rambukk fra det tredje århundret f.Kr blitt funnet i Athlit, Israel. Denne rambukken som trolig hadde tilhørt en «femmer» har et stykkvekt på 465 kg. Etter slaget ved Actium hadde Octavian reist et seiermonument med rambukker tatt fra de erobrede skipene. De største veiet opptil 2 tonn.

Rhodierne fra Rhodos var ansett som eksperter på veddertaktikk med deres mindre og raskere skip som lettere kunne manøvreres. I møte med bedre beskyttede og større skip tok de fram en meget effektiv veddertaktikk med vektforskyvning. Det angripende skipet av type trihemiolia midt under et angrep ble tvunget dypere i vannet ved å flytte så mange menn som mulig framover, så rambukken skulle støte rett inn i skroget under vannlinjen.

Det finnes to forskjellige typer vedderbaug med tilhørende rambukk, disse med rambukken liggende i vannlinjen og disse med rambukken hevet over vannlinjen, betegnet som «anasteiroi», utelukkende de større typer av krigsskipene som foranledning til entring. Et krigsskip med rambukken over vannlinjen skulle hugge seg fast på det fiendtlige skipet ved sammenstøtet for at deres soldatene skulle være i stand til å borde og innlede entringskamp med de fiendtlige soldatene.

Entring[rediger | rediger kilde]

Under et sjøslag måtte den stående kontingenten av stridsmenn eller marinesoldater oppholdt seg på dekket midtskips for deretter å forflytte seg mot forstevnen når angrepet startes. Et anasteiroi skip med rambukken hevet over vannet skulle dermed ramme det fiendtlige skipet langt over vannlinjen for å penetrere langt inn i det lette konstruerte «bokset» som rommet de to øverste nivå roere. Det var langtfra uvanlig å ramme hverandre i baug mot baug. For å entre var det ikke nok med å kjøre sitt skip inn i det fiendtlige skipet, entredregg ble benyttet for å forankre seg fast for at den angripende troppen skulle ta seg over til det andre skipet.

Romerne som utviklet deres egne sjømilitære taktikk basert på entringskamp under punerkrigene om å entre fiendens skip, hadde først benyttet et spesielt bordingsutstyr kalt corvus som ikke var mer enn en bro med nedvendte spiss styrt fra en påle reist forrest på forstevnen. Men innretningen var en stor byrde for skipene som deretter ble ustabilt som et resultat, og deretter erstattet med entredregger.

I slutten på de romerske borgerkrigene i det første århundret f.Kr hadde Octavian kommet inn i en dramastisk sjøkrig med admiral Sextus Pompeius i 40 til 36 f.Kr. Octavians admiral Agrippa vant sjøkrigen ved å introdusere en ombordsinnretning kalt harpax, en slags harpun med dregg forbandt med en massiv snøre av tauverk tilbake til ballistaen på skipet. Agrippa kunne med denne innretningen skyte ut store harpuner som ble sittende fast i det fiendtlige skipet. Snøren ble rullet opp så skipene møttes for entringskamp.

Entringsstridighetene som en regel uansett tidsepoke er meget intenst og blodigt mellom flokker av menn som sloss med sverd, dolke og spyd i brutale basketak. Fra de reiste stridstårner omtalt som propugnacula skjøt stridsmenn (propugnatores) pil og kaste spyd som sten nedover på det fiendtlige skipets dekket.

Den romerske marinen[rediger | rediger kilde]

Den romerske marinen besto av triremer, quadriremer og quinqueremer for det meste, men drives som et supplement til den romerske hæren som en vital sjømilitær assistanse i den romerske erobringen av Middelhavsområdet. Gjennom historien ble marinen aldri helt omfavnet av den romerske staten som forble meget landbasert, og dermed aldri eksistert som en selvstendig militærorganisasjon. Etter å ha blitt stiftet ca. 311 f.Kr var det ikke før den første punerkrigen med Karthago marinen ble utvidet og omgjort til et kraftig våpen i hender på den romerske republikken. Krigen sluttet med en martitim seier som skulle bli startspunktet for en oppstigning til det maritime hegemoniet et par århundrer senere.

Det tredje århundret[rediger | rediger kilde]

Den romerske flåten på ca. tjue skip etter ca. 311 f.Kr var mest sannsynlig rettet mot å bekjempe piratvirksomhet og for å yte assistanse til det landbaserte militæret for ekspansjon på den italienske halvøya. Marinen manglet erfaring i sjøkrig, og var dermed en ubetydelig sjømakt i forhold til de fleste mariner i Middelhavsområdet fram til utbruddet på den første punerkrigen i 264 f.Kr. Underveis ble den romerske flåten utvidet med allierte deltagelse fra de søritalienske byene med gresk bakgrunn, socii Navales. Den første romerske ekspedisjonen utenfor fastlandet Italia var mot øya Sicilia i 264 f.Kr under ledelse av konsul Appius Claudius Caudex over det trange Messinastredet. Dette startet den første større sjøkrigen for den romerske staten.

Selv om Roma hadde stolte på sitt militæret for erobringen av Italia, måtte operasjonene på Sicilia understøttes av en flåte sterk nok til å konfrontere den maritime stormakten Karthago som behersket det vestlige Middelhavet. Caudex som satte over Messinastredet, var nødt til å låne skipene i Neapolis og andre allierte hellenske byer i Italia som hadde inngått forbundstraktater om å levere skip til det romerske militæret. Men dette var klart utilstrekkelig mot kartagerne.

Dermed i 261 f.Kr begynte det romerske senatet arbeidet med å bygge en flåte på 100 quinquiremer og 20 triremer, hjulpet av tilgjengelighet på en betydelig verftskapasitet på Italia og større mengder skipstømmer enn Karthago hadde. Den nye flåten ble kommandert av romerske høytstående offiserer, men majoriteten av den maritime kompetansen var fremdeles knyttet til det brede laget av offiserer, for det meste grekere. Etter den langvarige sjøkrigen var vunnet i 241 f.Kr under slaget ved de egatiske øyer, oppnådde romerne en fredslutning som gav dem kontroll over Sardinia og Korsika.

Den romerske marinen hadde vunnet herredømmet over det vestlige Middelhavet, hvilken tvunget Hannibal til å bringe krigen over landet til den italienske halvøya fra sine baser i den iberiske halvøya i begynnelsen på den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Samtidig hadde den romerske republikkens ekspansjon spredt seg nordøstover til Balkan over Adriaterhavet og til den hellenistiske verden omkring det østlige Middelhavet.

Under den andre punerkrigen var den romerske flåten engasjert hovedsakelig med raid utenfor den afrikanske kysten, holdt et øye med en potensiell innblanding av mulige allierte fra Hellas, og forhindret karthagenske konvoier med forsyninger og forsterkninger for Hannibals hær til Italia. Ekspedisjonen over til Afrika i 202 f.Kr avsluttet krigen og eliminterte trusselen fra Karthago. Deretter kunne den romerske marinen konsentrere seg om den hellenistiske verden i øst.

Roma hadde allerede vært engasjert i den første makedonske krigen som startet i 214 f.Kr etter Filip V av Makedonia intervenerte i den andre punerkrigen for egne vinning, men den var stort sett utført mellom Romas greske allierte og kongeriket Makedonia. Den romerske marinen i større grad samarbeidet med sine allierte og hadde tvunget seg inn i Egeerhavet før krigens slutt i 205 f.Kr som en betydelig sjømakt. I 205 f.Kr startet Filip V en ny krig mot Romas allierte, kongedømmet Pergamon på vestlige Lilleasia og Rhodos i et sist forsøk på å undertvinge seg de siste gjenværende greske stater.

Krigen endte i en stillstand etter slaget ved Chios hadde sluttet med en seier for den rhodesiske marinen støttet av Pergamon i 201 f.Kr. Pergamon og Rhodos appellerte til Roma om hjelp, og den andre makedonske krigen startet i 200 f.Kr.

Det andre århundret[rediger | rediger kilde]

Nesten umiddelbart etter kongedømmet Makedonia var avgjørende slått med deres marine utradert i 197 f.Kr, ble romerne involvert i en ny krig med den neste greske stormakten, Selevkidriket fra 192 f.Kr. Denne krigen også ble avgjort hovedsakelig på land, men den romerske marinen i samarbeid med den rhodiske marinen vant også sine seire til sjøs og besørget de landbaserte tropper med transport, forsyninger og forsterkninger.

Romerne hadde forlengst forstått seg på viktigheten av sjømakt, og deretter avsluttet deres seirene med ileggelse av fredsavtaler som forbød vedlikehold og opprettholdelse av alt annet enn symbolske marinestyrker. Den tredje makedonske krigen (171-168 f.Kr) som ødelagt kongedømmet Makedonia for godt, sikret det romerske hegemoniet fra midten av det andre århundret f.Kr på hele Middelhavet. I den siste halvdelen av århundret, romersk kontroll over alt det som senere blir kalt Mare Nostrum («vårt hav») hadde blitt etablert.

I fravær av en sterk sjømilitær tilstedeværelse annetsteds ble den romerske marinen drastisk redusert, avhengige av sine greske allierte til å levere skip og mannskap etter behov. Piratvirksomheten som et resultat blomstret over hele Middelhavet, spesielt i Kilikia, men også Kreta og andre steder.

Det første århundret[rediger | rediger kilde]

Potensielle utfordrere som kong Mitridates VI av Pontos bidro sterkt til piratenes virksomhet med penger og krigsskip i hensikten om å anvende disse mot romerne. Den romerske konsul Sulla var nødt til å rekvirere skipene som kunne benyttes for å motvirke dette, og klarte å beseire den pontiske marinen under slaget ved Tenedos i 86 f.Kr i den første mitridateskrigen (89-85 f.Kr)

Men selv om en permanent styrke på ca. hundre fartøyer var blitt etablert i Egeerhavet ved hjelp av bidragene fra Romas maritime allierte stater mot trusselen fra Pontos, var denne styrken utilstrekkelig mot piratene. I løpet av de neste tiårene var plaget fra piratene blitt så sterk at Roma trues av hungernød etter den enorme forsendelsen av korn og andre næringsmidler fra Afrika og Egypt var hardt rammet. Marcus Antonius Creticus ble utnevnt som praetor med ekstraordinære fullmakter i form av imperium i 74 f.Kr med instruks om å bekjempe sjørøvere, men ble beseiret av kretanerne som hadde allierte seg med de samme sjørøverne i 72 f.Kr under et sjøslag.

Til slutt i 67 f.Kr ble det vedtatt at hærføreren Pompeius skulle gis kommando over flåten, så vel som et imperium som skulle gjelde for hele Middelhavet. Vedtaket vist seg å være et klokt skritt, Pompeius med sine organisatoriske evner klarte i en massiv og samordnet offensiv i løpet av flere uker å rydde rent havet for pirater. Den raske suksessen skyldes sosiale tiltak ved å tilby piratene godt jordbruksland mot overgivelse fremfor bruk av vold. Etterpå ble flåten redusert igjen til mindre plikter som politioppdrag mot de gjenværende pirater.

For første gang var en romersk flåte engasjert i kamp utenfor Middelhavet i 56 f.Kr da Julius Cæsar konfronterte den galliske stammen Veneti som hadde gjort opprør mot det romerske overherredømmet. Romerne hadde meget store vansker med venetenes skip som var bedre bygd, men beseiret dem til slutt ved å bruke innretninger som forårsaket store skader på venetenes rigging. Dermed hadde den romerske marinen etablert deres tilstedværelse på Atlanterhavet for flere århundrer framover.

Borgerkrigene[rediger | rediger kilde]

De romerske borgerkrigene som hadde deres sprede begynnelse i forbundsfellekrigen (91-88 f.Kr) og maktkampen mellom Sulla og Gaius Marius, rystet det store romerske imperiet. De indre stridighetene likevel forstyrret ikke den romerske ekspansjonen mot til dels alvorlige ytre trusler. Den romerske marinen på nytt skulle utspille en viktig rolle under de indre stridigheter, spesielt etter Cæsars kryssing av Rubicon den 10. januar 49 f.Kr. Under den romerske borgerkrigen i hans navn gjenopprettet Cæsar Romas herredømme i det østlige Middelhavet etter å ha underlagt seg Levanten og elimintert den siste gjenværende militære trusselen i Lilleasia, Pontos. Etter mordet på Cæsar brøt borgerkrigene ut på nytt i 44 f.Kr.

I øst hadde den republikanske fraksjonen etablert sin kontroll over Egeerhavet med sine sjøstyrker som overfalte og plyndret triumviratets allierte Rhodos. Den siste uavhengige marinen i Egeerhavet ble oppløst med makt av Gaius Cassius Longinus i 43 f.Kr. I vest hadde Sextus Pompeius som var utnevnt som admiral av senatet for den italienske flåten, sluttet seg til den republikanske fraksjonen og gjorde Sicilia til sin base.

Octavian fikk til oppgave om å sikre triumvirenes herredømme i det vestlige Middelhavet mens Marcus Antonius dro østover for å gjøre likedan. Etter å ha lidd et nederlag i 42 f.Kr mot Sextus, startet Octavian en massive utrustning for å bygge seg en flåte under kommando av sin nære medarbeider Marcus Vipsanius Agrippa. Til slutt beseiret Agrippa Sextus i slaget ved Naulochus i 36 f.Kr, med dette var borgerkrigen mellom triumvirene og den republikanske fraksjonen avsluttet.

Octavians makt ble ytterligere forsterket etter sin seier mot de kombinerte flåtene av Marcus Antonius og den egyptiske dronningen Kleopatra i slaget ved Actium i 31 f.Kr. Dette siste sjøslaget i den romerske republikkens ære hadde ikke bare etablerte Octavian som enehersker over Roma og Middelhavsområdet, men også rensket Middelhavet for potensielle maritime utfordrere mot romerne. Den romerske marinen etter borgerkrigene var nå den eneste marineorganisasjon i det romerske Mare Nostrum.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Casson, Lionel (1991) The Ancient Mariners (2nd ed ef.) ISBN 0-691-014477-9
  • Casson, Lionel (1994) The Age of Supergalleys Ships and Seafaring in Ancient Times, ISBN 029271162X
  • Casson, Lionel (1995) Ships and Seamanship in the Ancient World, ISBN 0801851300
  • Coates, John F. (2004) The Naval Architecture and Oar Systems of Ancient Galleys, i Gardiner, Robert: AGE OF THE GALLEY: Mediterranean Oared Vessels since pre-Classical Times pp. 127-141, ISBN 978-0851779553
  • Foley, Vernon; Soedel, Werner (april 1981) Ancient oared warships. Scientific American 244 (4) pp 116-129.
  • Goldsworthy, Adrian (2000) The Fall of Carthage: The Punic Wars 265-146 BC ISBN 0-304-36642-0
  • Meijer, Fik (1986) A History of Seafaring in the Classical World. Croom and Helm forlag.
  • J.S. Morrison og R.T. Williams, Greek Oared Ships: 900-322 BC, Cambridge University Press, 1968
  • Morrison, John S; Coates, John F. (1996) Greek and Roman Oared Warships. Oxford, Oxbow Books forlag
  • Morrison, John S. (2003) Hellenistic Oared Warships, 399-31 BD i Gardiner, Robert: The age of the galley : Mediterranean Oared Vessels since pre-Classical Times pp. 66-77, ISBN 0851779557
  • de Souza, Philip (2008), Naval Forces i Sabin, Philip; van Wees, Hans; Whitby, Michael: The Cambrigde History of Greek and Roman Warfare Volume 1: Greece, the Hellenistic world and the rise of Rome, pp. 357-367, ISBN 978-0521857796
  • Polybius History
  • Sheppard, Si (2009), Actium 31 BC – Downfall of Antony and Cleopatra, ISBN 978-184603-405-3
  • Fields, Nic (2008), Syracuse 415-413 BC – Destruction of the Athenian Imperial Fleet, ISBN 978-1-84603-258-5