Fritz Sauckel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tyske nasjonalsosialistiske politikeren Fritz Sauckel (1894–1946) fotografert under Nürnbergprosessene, de alliertes rettsoppgjør med tyske ledere etter andre verdenskrig

Fritz Sauckel, egentlig Ernst Friedrich Christoph Sauckel (født 27. oktober 1894 i Haßfurt ved Schweinfurt i Bayern i Tyskland, død 16. oktober 1946 i Nürnberg), var en tysk nasjonalsosialistisk politiker. Han var gauleiter i Thüringen 19271945, medlem av den tyske riksdagen i 1933. Han hadde æresgraden Obergruppenführer i SA og SS. Fra 1942 var han i Berlin som arbeidsminister og leder for arbeidsprogrammet med slavearbeidere. Han ble dømt og henrettet ved Nürnbergprosessen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sauckel hadde en enkel og noe fattig bakgrunn, men hadde hva han selv omtaler en flittige og samvittighetsfull far som arbeidet som postmann og en omsorgsfull, men sykelig mor som arbeidet som syerske. Etter bare fem års skolegang dro han i 1909 som 15-åring til sjøs for å lette familiens vanskelige økonomi. Han fikk først hyre som kahyttsgutt på en norsk tremastet skonnert, senere var også også på et tilsvarende svensk fartøy. I 1912 opplevde han forlis utenfor kysten av Skottland. Da første verdenskrig brøt ut hadde han vært jorden rundt og hadde hyre som matros på et tysk fartøy underveis til Australia. De ble oppbrakt og internert som krigsfanger i Frankrike. Han hadde spart opp en del midler med sikte på å hjelpe familien og å få videreutdannelse innen sjømannsyrket, men mistet denne muligheten da krigen brøt ut.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Fritz Sauckel (i midten) fra åpningen av en tysk kunstutstilling i Paris 1942.

Etter fredsslutningen returnerte han i 1919 til Tyskland og fikk arbeid på en kulelagerfabrikk i Schweinfurt. Sparepengene var gått tapt på grunn av inflasjonen. Han opplevde elendigheten i Tyskland etter krigen og ble politisk engasjert, i første omgang i retning av sosialdemokratiet som han opplevde ønsket å gjøre mest med de vanskelige forholdene for arbeiderne i Tyskland.

Etter to og et halvt år på kulelagerfabrikken begynte han på en ingeniørskole i Thüringen hvor han gikk i fem år. I 1922 giftet han seg med datteren til en sosialdemokratisk kollega på kulelagerfabrikken.

I 1923 meldte han seg imidlertid inn NSDAP da han avviste den internasjonale sosialismen og den marxistiske tenkningen. Han hadde større tro på Adolf Hitlers tanker om nasjonal enhet, om løftene om sosial rettferdighet og forening mellom de intellektuelle og arbeiderne. Han fornyet medlemskapet i NSDAP etter at Hitler ble løslatt i 1925 og engasjerte seg i partibyggingen i Thüringen. I 1925 ble han ansatt som lokal distriktsleder og i 1927 utnevnt til gauleiter i Thüringen. Etter en folkeavstemning ble han valgt til ministerpresident i Thüringen i 1932, etter en valgkamp hvor han fikk støtte fra alle partiene, bortsett fra kommunistene. Året etter ble han valgt inn i den tyske Riksdagen og like etter utnevnt til reichsstatthalter i Thüringen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939 meldte han seg til tjeneste i Kriegsmarine, men fikk i stedet beskjed om å ta seg av forholdene i Thüringen. Han hadde derfor en relativt tilbaketrukken rolle fram til 21. mars 1942 da han ble kalt til Berlin for å fylle funksjonen som arbeidsminister. Den offisielle tittelen var Generalbevollmächtigter für den Arbeitseinsatz («generalfullmektig for arbeidskraftmobiliseringen»), hvilket førte til at han var ansvarlig for deportasjonen av anslagsvis fem millioner slavearbeidere fra okkuperte områder til den tyske industrien. Etter at Tyskland for alvor opplevde militære tilbakeslag utover i 1943, ble oppgavene utvidet til også å gjelde hele den totale mobiliseringen av hele det tyske folk.

Han meldte seg for de amerikanske styrkene i Berchtesgaden i mai 1945 og ble internert som krigsforbryter fram til rettsprosessen i Nürnberg startet, og han ble da overført dit.

Nürnbergprosessen[rediger | rediger kilde]

Fritz Sauckel på tiltalebenken i Nürnberg, bakerst til høyre
Den døde Sauckel etter henrettelsen 16. oktober 1946

Sauckel ble under Nürnbergprosessen anklaget under alle de fire hovedanklagene: planlegging av angrepskrig, forbrytelse mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten. Det var en omfattende bevisførsel mot ham, blant annet en rekke dokumenter som han hadde undertegnet. Men det kom fram at han også hadde beordret en human behandling av arbeiderne, så lenge kostnadene kunne holdes lave, noe som medførte at dette påbudet ble ignorert lokalt. Blant de som hadde presset Sauckel var rustningsminister Albert Speer som stadig savnet arbeidskraft i rustningsindustrien. Men under Nürnbergprosessen la Speer alt ansvar for arbeiderne over på Sauckel, til tross for at også Speer var kjent med hvilke forferdelige forhold som den arbeidskraften han forlangte levde og døde under. Også Kruppfabrikkene i Essen nøt godt av den arbeidskraft som Sauckel skaffet dem. Det ble under den senere Krupp-prosessen slått fast at det i 1944 var hele 70 000 tvangsarbeidere bare i Kruppkonsernets fabrikker. Alfried Krupp von Bohlen und Halbach ble under Krupp-prosessen dømt til 12 års fengsel for dette.

Sauckel selv forsvarte seg med at han bare hadde fulgte ordrer, blant annet fra Speer. Videre hevdet Sauckels assistent Walter Stothfang i retten at Sauckel hadde fått kritikk fra Martin Bormann og Heinrich Himmler fordi Sauckel tok for mye hensyn til de utenlandske arbeiderne og behandlet dem for godt.

Sauckels forsvarer Robert Servatius la ned påstand om full frifinnelse da handlingene bundet i en full lojalitet til Hitler og at Sauckel ikke hadde noen mulighet til å forstå omfanget av de anklagene som var rettet mot ham. Men 1. oktober 1946 ble han kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og dømt til døden ved hengning. Sauckel anket dette, under henvisning til at det hadde vært feil i simultanoversettelsen og at dette hadde forverret hans situasjon i retten, men dette ble avvist av retten.

Natten til 16. oktober 1946 ble han hengt sammen med ni andre dødsdømte. På skafottet erklærte han «Ich sterbe unschuldig, mein Urteil ist ungerecht. Gott beschütze Deutschland!» («Jeg dør uskyldig, dommen mot meg er ikke riktig. Gud beskytte Tyskland!»).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Leon N. Goldensohn: Nürnbergintervjuene N.W.Damm&Søn 2005 ISBN 82-04-11622-5
  • Trial of the Major War Criminals before the International Military Tribunal Nuremberg 14 November 1945 – 1 October 1946. Published by the Secretariat of the International Military Tribunal. Vol. XV. Nuremberg: International Military Tribunal 1948.
  • Nürnbergprocessen. 2 vol. Stockholm 1946-1947.
  • Smith, Bradley F., Reaching judgement at Nuremberg. New York: Basic Books 1977.
  • Stufen zum Galgen. Lebenswege vor den Nürnberger Urteilen. Herausgegeben von Kurt Pätzold und Manfred Weißbecker. Leipzig: Militzke 1999.
  • Tusa, Anna & Tusa, John, Nürnbergprocessen. Stockholm: Natur och kultur 1996.