Jens Nilssøn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dette portrettet, fra Oslo Domkirkes samling, er gjengitt en rekke steder med påstand om at det forestiller Jens Nilssønn. Førsteantikvar Bernt C. Langes undersøkelser tyder på at dette er feil, og at det i stedet må antas å forestille Jens Nilssønns etterfølger i bispestolen; Anders Bendssøn Dall. Se eget avsnitt nedenfor.

Jens Nilssøn (latin Joannis Nicolai, også kjent som Jens Nilsen eller Jens Nilsson, født 1538 i Oslo, død 1600) var en norsk biskop (superintendent) i Oslo, dikter og forfatter. Han var en av Oslohumanistene, en krets av menn som levde og virket på Østlandet i siste halvdel av 1500-tallet og gjennom sine lærde studier representerer humanismens gjennombrudd også i Norge.

Jens Nilssøn vokste opp i Oslo, studerte i København, og ble tidlig utnevnt til biskop Frants Bergs medhjelper i Oslo og Hamar stift, før han i 1580 etterfulgte ham på bispestolen. Som biskop avsluttet han reformasjonsverket i sitt stift og gjennomførte en administrativ nyordning av kirkestyrelsen.

Han utga i sin levetid flere latinske og danske bøker og sto i brevveksling med en rekke av samtidens fremste personligheter i Danmark-Norge, blant andre Tycho Brahe. Dessuten har han etterlatt seg en rekke skrifter på latin og dansk som gjør at han er den personligheten blant alle nordmenn før 1600 som man kjenner best. Særlig er han berømt for sine Visitasbøker som han lot «drengen» Oluf Børgessøn nedskrive under sine mange visitasreiser over hele Østlandet, og som danner et enestående tidsbilde fra 1500-tallets Norge. Han skrev også latinsk poesi, dyrket naturvitenskapene, særlig astronomien, og var levende interessert i Norges forhistorie. Han har bevart flere middelalderhåndskrifter for ettertiden, for eksempel Jǫfraskinna.

Liv[rediger | rediger kilde]

Skolegang og studier[rediger | rediger kilde]

Man kjenner ikke alle detaljene i Jens Nilssøns liv, men livshistorien hans er likevel bedre kjent enn de fleste 1500-tallsmenneskers i Norge. Han var født i Oslo i 1538 (fødselsdagen er ukjent) som sønn av en dansk mann, Nils Jørgenssøn, og en norsk kvinne, Hilleborg Jonsdatter (død 1578). Faren døde allerede i 1549. Moren tok ham da med til Danmark, hvor han gikk på skole i København og Roskilde. I 1551 var han tilbake i Oslo og fortsatte studiene her, før han i 1554 igjen ble sendt til København for å avslutte skolegangen. Han ble student i 1556 og studerte antakelig ved universitetet i København et par år.[1]

I 1558 var Jens Nilssøn tilbake i fødebyen der han ble ansatt som hører ved skolen under rektor Rasmus Hjort (Erasmus Cervinus). Mellom disse to utviklet det seg et mangeårig vennskap. Jens Nilssøn vendte imidlertid allerede året etter tilbake til København for å fortsette studiene ved universitetet. I denne perioden sluttet han vennskap med Tycho Brahe, som også var student der i byen. Han tok graden baccalaureus i 1562 og ble året etter utnevnt til Rasmus Hjorts etterfølger som rektor i Oslo.[2]

Rektor i Oslo[rediger | rediger kilde]

Man vet ikke så mye om Jens Nilssøns år som rektor ved skolen, men det er kjent at han underviste en rekke dyktige prester og skolefolk som siden tilhørte kretsen av «Oslohumanister», blant andre forfatteren Hallvard Gunnarssøn.[3]

Det var under Jens Nilssøns rektorat at svenskene i 1567, under syvårskrigen, angrep Oslo. Innbyggerne brente byen for at den ikke skulle falle i fiendens hender og flyktet. Jens Nilssøn gjenfinnes på denne tiden i Sannidal utenfor dagens Kragerø, og man vet at han benyttet denne ufrivillige fritiden til å ta en kopi av et gammelt middelalderhåndskrift, Jǫfraskinna.[4] Da svenskene hadde forlatt Oslo, vendte borgerne etter hvert tilbake, men det er tvilsomt om skolen kom igang igjen i de første årene etter byens ødeleggelse, siden skolebygningen sannsynligvis også var brent ned. Jens Nilssøn siktet imidlertid høyere enn rektoratet, og dro i 1571 inn igjen til København for å ta magistergraden, som var nødvendig for å få et høyt kirkelig embete. Han skaffet seg også prestevielse.

Biskopens medhjelper[rediger | rediger kilde]

Etter å ha fått graden, fratrådte Jens Nilssøn som rektor. Trolig begynte han da som biskop Frants Bergs (død 1591) medhjelper. Han hadde i 1564 giftet seg med biskopens datter Magdalena (1546–1583) og hadde dermed som biskopens svigersønn en meget nyttig forbindelse. I alle fall fikk han kongens stadfestelse som biskopens medhjelper i 1574. Etter reformasjonen var de gamle bispedømmene Oslo og Hamar slått sammen til ett stift, slik at den gamle Frants Berg ikke kunne rekke over alt alene. Spesielt kunne han ikke oppfylle plikten til å visitere prestene i det vidstrakte stiftet. Som medhjelper påtok Jens Nilssøn seg nå å gjennomføre visitasreisene, og besøkte i løpet av de neste årene nesten hele stiftet.

Som biskopens medhjelper arbeidet Jens Nilssøn i nært samarbeid med stattholderen i Norge, Povel Huitfeldt. Sammen med ham ble han av og til innblandet i statlige affærer, som da han i 1576 deltok i avgjørelsen av tiendestriden i Stavanger stift, og i den anledning foretok en reise til Skien, hvor han antakelig møtte Peder Claussøn Friis, den lærde presten fra Agder, som hadde mange interesser til felles med Jens Nilssøn.

Biskop[rediger | rediger kilde]

Da den gamle biskopen trakk seg tilbake i 1580, var det selvsagt at Jens Nilssøn ville etterfølge ham på bispestolen. For å innvies i det nye embetet, foretok han samme sommer en ny reise til Danmark, hvor han traff kong Fredrik IIKoldinghus og ble «retteligen udvalgt og kaldet til at være superintendent» i Oslo og Hamar stift.[5] På samme reise besøkte han også biskopene i Ribe og Roskilde, og ble 2. juli innviet til biskop i Vor Frue kirke i København.

Jens Nilssøns liv som biskop i Oslo er ikke rikt på begivenheter, men året 1589 dannet et uventet unntak ettersom det dette året ble holdt kongelig bryllup i byen. Prinsesse Anna av Danmark, Christian IVs søster, var forlovet med kong Jakob VI av Skottland, men ble på grunn av stormer hindret på veien over til Skottland. Hun søkte derfor inn til Oslo, hvor også kong Jakob innfant seg for å holde bryllup så snart som mulig. Som byens biskop var Jens Nilssøn en sentral person ved det kongelige besøket. Han holdt en latinsk tale under bryllupet, ble mottatt i personlig audiens hos kong Jakob, og er en av de mest fremtredende personlighetene i en gammel beretning om bryllupet, trolig skrevet av dronning Annas hoffpredikant.[6] Han var naturligvis også til stede ved kong Christian IVs hylling på Akershus i 1591.

Som biskop bodde han på Vålen utenfor Oslo, som da var en gård under bispestolen, det nåværende Vålerenga. Han fortsatte å dra på visitasreiser, og man vet at han foretok en reise så sent som i 1598. Han døde i 1600, men man vet ikke hvilken dag det skjedde, og heller ikke hva han døde av.

Familie[rediger | rediger kilde]

I sitt ekteskap med Magdalena Berg hadde Jens Nilssøn ni barn, men ikke mange av dem vokste opp. Da datteren Cathrine døde omkring tre år gammel i 1581, skrev han det latinske sørgediktet Elegidion (se under). I 1583 døde så Magdalena i barselseng. Tre år senere giftet Jens Nilssøn seg igjen med den 32 år yngre Anna Glad, datter av borgermesteren i Oslo Oluf Glad. Hun er omtalt i et av biskopens dikt: Nympha pudica pijs prognata parentibus ANNA («Anna, den ærbare nymfen, født av fromme foreldre»), og fra brullypet deres er det bevart et latinsk epithalamium skrevet av rektoren ved skolen i Vang på Hedmarken, Jakob Hvid. I dette ekteskapet fikk han fem barn, men minst tre av disse døde i ung alder.

Blant Jens Nilssøns overlevende barn ble datteren Anna (født 1566) i 1585 gift med en av hans etterfølgere som rektor i Oslo, Jacob Jacobsen Wolf. Sønnen Kristoffer (født 1572) studerte først i København, siden i Rostock og i Skottland og under Tycho BraheUranienborg. Han ble sogneprest i Stange i 1595. Datteren Hilleborg (født 1579) giftet seg med borgermester Erik Olufssøn i Oslo, og en sønn, Evert (Everhardus, født 1581), gikk på skolen i Vang på Hedmarken.[7]

Det har vært fremsatt en teori om at Laurits Nilssøn (Klosterlasse), som konverterte til katolisismen og ble jesuitt, skulle være en bror av Jens Nilssøn, men denne teorien blir avvist av Yngvar Nielsen som grunnløs.[1]

Virke[rediger | rediger kilde]

Jens Nilssøns geistlige virksomhet[rediger | rediger kilde]

Hallvardskirken ble gjenoppbygget etter syvårskrigen, men er senere nedbrutt.

Reformasjonen ble innført ganske brått i Norge, og det gikk mange år før kirkelivet var fullstendig reformert. Den gamle biskopsverdigheten ble avskaffet, i stedet ble det innsatt superintendenter med mindre makt enn de gamle biskopene. Betegnelsen «biskop» ble likevel fortsatt brukt. I Norge ble gamle Hamar bispedømme slått sammen med Oslo bispedømme til et nytt «Oslo og Hamar stift». Jens Nilssøns store virkeområde strakte seg altså fra Lesja til Gøta elv og fra Serna til Vinje. Valdres var derimot på denne tiden ikke en del av stiftet.

Etter reformasjonen var kirken i Norge lenge temmelig uensartet ettersom de ulike landsdelene og bygdene i forskjellig grad innførte de nye skikkene. Jens Nilssøn ivret for at Palladius' alterbok skulle innføres overalt i stiftet og formante allmuen til å forkaste gamle skikker som han anså som overtro, slik som feiringen av kjørmesse. På de mange visitasreisene sine hadde han god anledning til å følge med på hvordan det sto til ute i bygdene.[8]

En av de nye superintendentenes viktigste oppgaver var nemlig å reise på visitasreiser i stiftene. Jens Nilssøn var på reise nesten hvert eneste år i tiden som biskopens medhjelper og biskop, og gjennomreiste det store stiftet fra nord til sør og fra øst til vest. I de foregående årene hadde antakelig visitasreisene vært forsømte; for eksempel vet man at Jens Nilssøn var den første som visiterte Tynset på hundre år.[9] Han har etterlatt seg inngående beskrivelser av flere av disse reisene i de såkalte «visitasbøkene» (se under). Reisene foregikk til hest eller til båts, både om sommeren og om vinteren, med overnattinger på prestegårdene. Prestene var forpliktet til å komme ham i møte og følge ham på reisen gjennom deres sogn.

I kirkeordonansen av 1539 var det pålagt stiftene å utarbeide oversikter over alt kirkens jordegods i hvert enkelt stift, men denne oppgaven var enda ikke blitt utført i Oslo og Hamar. Jens Nilssøn og Povel Huitfeldt utførte arbeidet i fellesskap i årene 1574–1577, og utarbeidet Povel Huitfeldts stiftsbok.

Etter ødeleggelsen av Oslo i 1567 ble det Jens Nilssøns oppgave å gjenreise domkirken (Hallvardskirken), bispegården, skolen og kannikgården. Med dette arbeidet gikk det sakte. Først i 1589 var arbeidet på bispegården ferdig. Det var antakelig også Jens Nilssøn som tok initiativet til gjenoppføringen av Oslo hospital.[10]

Oslohumanistene[rediger | rediger kilde]

Jens Nilssøn utgjorde midtpunktet i den kretsen som har blitt kalt «Oslohumanistene». Dette var «en liden udvalgt, humanistisk dannet kreds, der paa een gang dyrkede studiet af fædrelandets historie saavelsom af naturen og i en ikke ringe udstrækning sysselsatte sig med den latinske digtekunst i datidens smag».[11] Oslohumanistene var påvirket av den italienske renessansen, men indirekte, gjennom reformasjonen i Tyskland, og det åndelige senteret deres var Rostock, hvor også Jens Nilssøn fikk bøkene sine trykt. Mange av medlemmene i kretsen var prester og elever av ham fra skolen i Oslo. Med disse sto han i brevveksling, og besøkte dem på prestegårdene deres under sine visitasreiser.

Frants Berg var en ivrig foregangsmann for lærdommen i Norge, slik hans etterfølger også ble, og humanistene ble dessuten støttet av stattholderne Povel Huitfeldt og Axel Gyldenstierne. Blant de andre som regnes til kretsen, er Jens Nilssøns svoger Rasmus Hjort (Erasmus Cervinus) i Tønsberg, Jakob Hvid (Jacobus Albus) i Vang, Claus Berg, en annen svoger, og Hallvard Gunnarssøn. Humanistene skrev ofte på latin, gjerne spekket med greske og hebraiske ord. De hadde også en nyvekket interesse for Norge og spesielt norsk historie.[12]

Jens Nilssøns forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Det aller meste av det Jens Nilssøn skrev, ble ikke trykt før i moderne tid. Selv utga han bare den nevnte skoleboken, noen prekener og noen latinske dikt.

Latinsk forfatterskap[rediger | rediger kilde]

I tiden som rektor ved skolen i Oslo utga Jens Nilssøn en latinsk skolebok, trolig den første som ble skrevet av en nordmann, nemlig Επίδειγμα seu specimen commentationis meditationisque sacrarum literarumEpideigma eller eksempel på kommentar over og studium av de hellige skriftene»), hvor han gjennomgikk 1. mosebok, men også innføyet digresjoner om astronomi, geografi, zoologi og botanikk.

Jens Nilssøns latinske diktning er ikke særlig omfangsrik, men den regnes som noe av det beste i sin sjanger i Norge på denne tiden. Det viktigste verket er sørgediktet Elegidion, som ble utgitt i Rostock i 1581, etter at datteren Cathrine var død. Diktet ble dedisert til Rasmus Hjort, og inneholder en fortale som beskriver diktets tilblivelse. Han var nemlig på vei tilbake til Oslo fra en visitasreise i Numedal og Telemark, da han på Sande prestegård fikk vite at den tre og et halvt år gamle datteren var død. Han skrev straks sørgediktet, som begynner med en skildring av Tinn og Vestfjorddalen, hvor han var på visitasreise, fortsetter med ankomsten til Sande og budskapet om datterens død, og avsluttes med biskopens betraktninger over døden og livet. Et utdrag: [13]

Sitat

Sover Cathrine nå? Du, som før var foreldrenes glede,
har nå den grusomme død skjenket deg evig søvn?
Tier du nå? Og kan ei ved vår gråt og klage beveges?
Søte Cathrine, mitt barn, tier for evig du nå?
Akk, hvor ofte har fordum de yndige rosenleber
gledet din far og din mor, hver gang du ga oss et kyss?

Sitat

I 1586 utga han det lange diktet Idyllion, som fremstiller de farene og fristelsene mennesket møter i verden. Til slutt må det nevnes at han skrev et latinsk skrift De portentoso cometa, qvi anno MDLXXVII. apparuit («Om den merkverdige kometen som viste seg i året 1577» (Rostock, 1577). Han skriver om en komet som viste seg i Oslo i november 1577, og fortsetter med en betraktning om hva kometen kunne innvarsle. Skriftet må ha vært populært, for det kom i et nytt opplag allerede året etter. Den samme kometen ble for øvrig beskrevet av Tycho Brahe og flere tyske forfattere. Emnet var typisk for tiden, som gjerne festet seg ved uhyggelige tegn og varsler. «1570–80-årenes Oslo synes i en ganske usedvanlig grad å ha vært hjemsøkt av slike foreteelser som ga vekkelsespredikantene velkomne emner», skriver Francis Bull.[14]

Prekener og bønner[rediger | rediger kilde]

Noen av Jens Nilssøns likprekener ble utgitt på dansk i København i forfatterens levetid, men de fleste prekenene ble liggende utrykte helt til 1917 (To og tredive Prædikener holdt i Aarene 1578–86). Prekenene er gjerne strengt skjematiske «mønsterprekener», men Francis Bull finner at når man trenger «inn i selve prekenene, vil man snart finne at Jens Nilssøns tale er full av liv og varme. Han er en typisk og god representant for den «trosoptimisme» som hører den eldre lutherske tid til».[15]

Historiske skrifter[rediger | rediger kilde]

Jens Nilssøn lot avskrive en gammelnorsk kongerekke, kalt Konnunga ætth, som er en av bare to bevarte kongerekker på gammelnorsk. Han har også avskrevet lister over de norske erkebiskopene og biskopene, og lagt til en del opplysninger om de siste biskopene i Oslo. Som nevnt skrev han dessuten av det gamle sagahåndskriftet Jǫfraskinna (deler av Heimskringla), og reddet dermed innholdet for ettertiden, ettersom originalen forsvant i brannen i København i 1728.

I 1591 lot Jens Nilssøn utføre et Register paa alle sogner, hoffuidkircker oc annexer i Oslo oc Hammers sticter, som er en oversikt over den kirkelige inndelingen av Oslo og Hamar stift, og dessuten inneholder opplysninger om eldre kirker som ikke lenger var i bruk på hans tid.

Visitasbøkene[rediger | rediger kilde]

Yngvar Nielsens utgave av visitasbøkene inneholder også flere andre av Jens Nilssøns skrifter, samt en detaljert beskrivelse av bispens liv og virksomhet.

I håndskrift er det bevart sju visitasbøker, altså beskrivelser av biskopens reiser til ulike deler av det vidstrakte stiftet:

Disse håndskriftene omtales samlet som «Jens Nilssøns visitasbøker», men er ikke skrevet av ham selv. Håndskriftene er ført i pennen av biskopens «dreng» Oluf Børgessøn (død 1643 som sogneprest i Aurskog). Det er likevel klart at det har vært biskopen som har bestemt hva som skulle skrives.

Visitasbøkene er skrevet som dagbøker over reisens daglige hendelser. Først og fremst inneholder de en beskrivelse av selve reisen, hvilke veier som ble fulgt, hvilke gårder, elver og fjell som ble passer, angivelser av avstander (gjerne i fjerdinger, ukesjøer, pilskudd og stenkast) og lignende. Dessuten er det beskrevet hva biskopen foretok seg og hvem han møtte. To eksempler på dette:

Sitat Deretter for vi fra Gjellebekk i sørvest en halv fjerding. Så over Brekkene (slette berg hvor bispen steg av hesten og gikk over). Der sønnenfor ligger en ødegård som heter Skjeggerud, som har gitt navn til den nevnte skogen; denne ødegården hadde vi på venstre hånd straks ved veien. Siden for vi sørvest en halv fjerding om Haskoll. Haskoll, som ligger på venstre hånd rett ved veien, er to gårder i en tungård. Og på veien mellom den nevnte ødegården Skjeggerud og Haskoll kom herr Oluf fra Lier og møtte bispen. Siden for vi over en stor bro i vest som kalles Heggsbru. Heggsbru ligger straks ved Haskoll.» Sitat
Lier, 1. juli 1595.[16]
Sitat Deretter gikk bispen til bords nede i stuen med herr Oluf Farsen, og der var også samtidig til gjest herr Nils, kapellanen, Mikkel Nilsen og hans hustru Margrete Jensdatter samt Mikkels skriver Espen, samt tre eller fire bønder og bondekvinner av herr Olufs sogneflokk, og bispen ble nede hos dem inntil henimot klokken åtte slett om kvelden, og da klokken var mellom seks og syv om kvelden kom herr Lave på Modum til herr Oluf, og ble straks deretter satt til bords. Siden gikk bispen opp på kammeret sitt til nevnte tid.» Sitat
– Lier, 2. juli 1595.[17]
Sitat Etter prekenen holdt bispen sin formaning til allmuen der sammesteds, slik han pleier. Først om Guds ords hørelse. Siden om å frykte og tjene øvrigheten. Og mer slikt, og blant annet straffet han hardt noen som skulle ha flyttet planker og tømmer ut til Bragernes forleden Vårfruedag og forsømt [guds]tjenesten.» Sitat
Modum, 4. juli 1595.[18]

I tillegg kommer mange opplysninger som gjør visitasbøkene til et vindu til 1500-tallets Norge. Opplysningene forteller også mye om hva biskopen interesserte seg for under reisene: Ikke bare blir reiseruten beskrevet, men det gis også plass til andre geografiske opplysninger. For eksempel beskriver biskopen gjerne løpet til elvene som passerers. Han interesserer seg også for meteorologi, og anfører ofte hvordan været var på en gitt dag (constitutio aërea). For hver kirke som besøkes gir han gjerne en kort beskrivelse av kirken og en oppramsing av de tilhørende anneksene.

Til sammen er visitasbøkene en viktig kilde til små kulturhistoriske opplysninger idet det fortelles om mat og drikke, gårdsnavn, sagn og overtro, og mye annet. Dessuten fordi de gir en detaljert beskrivelse av veinettet på Østlandet på 1500-tallet. Beskrivelsene er desto mer verdifulle fordi dette enda neppe hadde forandret seg mye siden middelalderen. Språket i Visitasreisene er stort sett ført i en ganske tørr stil, og er dansk, men av og til sniker det seg inn et og annet rent norsk ord. Manuskriptene oppbevares ved Det Kongelige Bibliotek i København.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Siden de fleste av Jens Nilssøns skrifter var utrykte, var de lenge bare kjent av dem som hadde direkte tilgang til håndskriftene. Etter hans død må håndskriftene med visitasbøkene ha blitt værende i Oslo, men biskop Peder Hersleb tok dem med seg til Danmark, hvor de senere ble solgt på auksjon og etter hvert kom i Otto Thotts eie. Flere danske historikere har brukt dem som kilder. En samlet trykt utgave kom ikke i stand før Yngvar Nielsens i 1885. Andreas Brandrud sørget for at de danske prekenene ble utgitt i 1917, og i 2004 kom en utgave av de latinske skriftene ved Egil Kraggerud.

I dag huskes Jens Nilssøn mest for «visitasbøkene», som er en viktig kilde for historikere, folklorister, språkhistorikere og kanskje spesielt lokalhistorikere. Som reiseskildrer appellerte han til H. O. Christophersen, som fulgte i bispens fotspor i flere av turskildringene sine fra 1960- og 1970-tallet. I 1951 fikk han en gate, Biskop Jens Nilssøns gate, oppkalt etter seg på Etterstad i Oslo.

Portrettmaleri av Jens Nilssøn[rediger | rediger kilde]

Et portrettmaleri er gjengitt en rekke steder med påstand om at det forestiller Jens Nilssøn. Bildet inngår i Oslo Domkirkes samling av portretter av biskoper og andre fremtredende geistlige. For en del av bildene er identiteten til de avbildete personene usikker. Mange av bildene sitter i rammer som er påført navnet til den som skal være portrettert. På et eller annet tidspunkt i årenes løp er bildene tatt ut av sine rammer. Da bildene ble satt tilbake i rammene havnet en rekke av dem i feil rammer. Noen av rammene og bildene er også blitt beskåret. Bernt C. Lange, (1922-1992), førsteantikvar hos Riksantikvaren, gjorde på 1970- eller 1980-tallet en del undersøkelser av domkirkens portretter. Det angivelige bildet av Jens Nilssøn ble da renset. I den forbindelsen framkom en påskrift som bl.a. forteller at maleriet ble laget flere år etter Jens Nilssøns død. Basert på sin etterforskning konkluderte Lange med at dette bildet må antas å forestille Jens Nilssøns etterfølger i bispestolen; Anders Bendssøn Dall. På 1920-tallet, eller noe tidligere, ble det også foretatt undersøkelser av bildene. Det var på basis av disse man valgte å hevde at det er det nevnte maleriet som forestiller Jens Nilssøn. Forut for dette, og siden uminnelige tider, hadde et annet av domkirkens malerier blitt sagt å skulle gjengi Jens Nilssøn. Etter Langes mening var dette bildet igjen blitt det mest sannsynlige alternativet. (Skrevet på basis av opplysninger fått direkte av Bernt C. Lange i privat samtale omkring 1990).

I Aftenposten 28. februar 1927 står det at det var den tyskfødte maleren Daniel Schieffer (Schiæffer/Schäffer) som på begynnelsen av 1800-tallet fikk i oppdrag å restaurere portrettene og deres rammer. Angivelig er det han som er ansvarlig for den skjødesløse behandlingen av bildene. I samme artikkel fortelles det at omidentifiseringen av en del portretter er basert på undersøkelser gjort av professor Carl W. Schnitler, publisert i tidsskriftet St. Hallvard.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Nielsen (1885), s. XVI.
  2. ^ Nielsen (1885), s. XVIII.
  3. ^ Nielsen (1885), s. XXII.
  4. ^ Nielsen (1885), s. XXV.
  5. ^ Nielsen (1885), s. XLIII.
  6. ^ Nielsen (1885), s. LIXff.
  7. ^ Nielsen (1885), s. LIVff.
  8. ^ Bang (1895).
  9. ^ Nielsen (1885), s. XXXIII.
  10. ^ Nielsen (1885), s. CLXXff.
  11. ^ Nielsen (1885), s. LXIV.
  12. ^ Holm-Olsen (1995), s. 375–381.
  13. ^ Bull (1958), s. 80.
  14. ^ Bull (1958), s. 63.
  15. ^ Bull (1958), s. 82.
  16. ^ Nielsen (1885), s. 344.
  17. ^ Nielsen (1885), s. 345.
  18. ^ Nielsen (1885), s. 350.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Utgaver av Jens Nilssøns skrifter[rediger | rediger kilde]

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Jens Nilssøn – originaltekster av og om forfatteren


Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jens Nilssøn – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Frants Berg 
Luthersk biskop i Christiania
Etterfølger:
 Anders Bendssøn Dall