Rasmus Hjort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rasmus Hjort.

Rasmus Hjort (født ca. 1525, død 17. april 1604) var en norsk prest og humanist. Både Rasmus Hjorts fødested og herkomst er ukjent, og det vites derfor ikke om han var født norsk eller dansk. Han var gift med Gidse Frantsdatter Berg, datteren til biskop Frants Berg, og var faren til Christoffer Hjort.

I sin ungdom drev han med humanistiske studier, og var da venn med Sjællands biskop, Poul Madsen. I 1550-årene ble Hjort ansatt på Oslo katedralskole, hvor han senere var rektor. Fra 1562 var han dekan i Tønsberg prosti, som hans svigerfar, biskop Frants Berg i Oslo hadde avstått til ham. Til dette len var den forpliktelse knyttet, at besitteren skulle opprettholde skolen i Tønsberg og forsørge de fattige i hospitalet. Hjort var biskop Jens Nielsens lærer, og ble hans svoger. Det eneste skriftet som er bevart etter Hjort, er et trøstebrev som han skrev til Jens Nilssøn ved hans første kones død.

Han er også kjent for sine rolle som far. Tre av sønnene hans ble beskylt for katolisisme og dømt på Herredagen i Gjerpen i 1613 tiltalt for jesuittisk vranglære. To av dem ble landsforvist.[1][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roggen, Vibeke. «Rasmus Hjort». I Helle, Knut. Norsk biografisk leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 
  2. ^ Godal, Anne Marit (red.). «Rasmus Hjort». Store norske leksikon. Oslo: Norsk nettleksikon.