Ingebrigt Vik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byste som viser Ingebrigt Vik, laga av Øystein Laupsa
Ingebrigt Vik
Født 5. mars 1867
Øystese
Død 22. mars 1927
Øystese
Nasjonalitet Norsk
Felt Skulptur
Utdannelse div. læretid, mest autodidakt
Inspirert av Meunier
Utstilling Salonen i Paris, flere år
Offentlig debut: Bergen Kunstforening
Innkjøpt Nasjonalgalleriet, Oslo og Budapest, bl.a.
Beskyttere Bl.a. Chr. Michelsen


Tidslinje'
  • 1867 født i Øystese
  • 1882 flyttet til Bergen, kveldskurs ved teknisk skole, møbelsnekkerlærling dagtid.
  • 1884 til København, lærling hos Sofus Petersen (billedskjærer)
  • 1887 hjem pga. sykdom
  • 1888 København – nå hos H. C. Petersen (dekorasjonsskulptør), forberedende klasse tegn. og modellering ved Kunstakademiet på kveld
  • 1892 til Bergen, forsøker seg som produsent av elfenbensskulpturer og keramikkminiatyrer
  • 1897 «Norsk takrosetfabrik» – egen stand på Landsutstillingen året etter gir pen omtale. Utvidet etterhvert til fasadedekor
  • 1901 økonomisk nedtur for fabrikken – han starter billedhuggerkarrieren
  • 1902 leverer utkast til statue til 100-års jubileum for Niels Henrik Abel. Hans forslag får førstepris, Gustav Vigeland får oppdraget.
  • 1903 – 05 flytter til Paris med Statens arbeidsstipend. Går på Academia Colarossi, men får seg etterhvert eget atelier. Lærer akt etter levende modell og mest ved å studere i Louvre. Av arbeider: «Sittende jente» (2 ganger Mention honorable på utstillinger i Paris og flere solgte varianter) Lager etterhvert kvinneskikkelser i alle aldre
  • 1905 til Christiania, utkast til Camilla Collett-monument får førstepris, men ny runde. Til sist får Vigeland oppdraget. Gamal kone innkjøpt av Nasjonalgalleriet. (flere utenlandske priser, og innkjøp)
  • 1906 tildelt Houens legat og drar til Italia, der han overdoserer seg på kunstopplevelser. Deretter tilbake til Paris. Flere utkast til Bjørnson-skulpturer samt flere kvinnestatuetter som «Pike som fletter håret»
  • 1908 Stående jente (Jeunesse) (Står bl.a. i bronse i Øystese) og Sovende jente i marmor
  • 1909 Flere varianter av Bjørnstjerne Bjørnson i statuettstørrelse. Tre statuetter av unge piker
  • fram mot 1914 sto han over to konkurranser om Eidsvollmonument, ble ikke professor i skulptur ved kunstakademiet, men leverte et utkast i 1910 som ble tatt til følge «for videre bearbeidelse», noe som førte til flytting til Kristiania og bearbeidelse hele 1911. Utkastet ble for stort foran Stortinget, men han fikk kr. 2000 for god innsats. Var med å danne Kunstnerforbundet og ble med i Tilsynsraadet for Kristianias Skjønhed og innkjøpskomiteen for Nasjonalgalleriet
  • 1913 : «Ynglingen» ble laget, og innkjøpt i bronse til Nasjonalgalleriet og via en donasjon også til Bergen. «Ung mor» (Paris 1910) får gullmedalje i München, men ikke hederlig omtale ved Salonen
  • 1912- 1914 lager han 14 skisser og utkast for en statue av Edvard Grieg, og lager det endelige resultat i bronse. (Statuen ble plassert i byparken og avduket 1917.) Flytter til Kristiania, hvor han blir til 1916. I jury for Høstutstillingen samt innkjøpsnevnden for Nasjonalgalleriet 1911 – 1915. Foreslo flere senere verdsatte innkjøp av skulptur.
  • 1917 utkast til Alexander Kielland. Må frasi seg oppdraget på grunn av sykdom. Sluttarbeidet med byste av Niels Trechow tok dermed 10 år (levert 1925). Blir hentet hjem til Hardanger, hvor han blir resten av livet. Lager av og til noen byster og relieffer, men får lite fra hånden.
  • 1927 dør. Testamenterer alle etterlatte arbeider til hjembygden.
  • 1934 Ingebrigt Vik-museet åpnes.

Ingebrigt Vik (født 5. mars 1867 i Øystese, død 22. mars 1927 samme sted) var en norsk billedhugger.

Vik er regnet som en av de Norges største billedhuggere. Som billedhogger havnet han, i likhet med andre av sine samtidige kolleger i skyggen av Gustav Vigeland.

Mange av arbeidene hans er utstilt i sentrum av Øystese, i tilknytning til Ingebrigt Vik Museum, som nå er en del av kulturinstitusjonen Kabuso. Noen av Viks beste arbeider er utstilt i Nasjonalgalleriet, «Ung Pike» (1903) og «Ynglingen» (1913). I teaterparken i Bergen finnes «Ynglingen» og vis-à-vis byparkens musikkpaviljong er statuen av komponisten Edvard Grieg (1915) satt opp i bronse.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Han vokste opp i Øystese og begynte som treskjærer i farens møbelbedrift. Han tjente seg litt lommepenger ved å lage små trefigurer som han solgte til turister, og ble oppdaget og anbefalt å dra til Bergen. Han dro til Bergen som 15-16-åring og fikk arbeide og lærlingplass hos en møbelsnekker, der han fort ble regnet som flink. Dette skulle senere gi ham oppdrag med utsmykninger til Gamlehaugen, der han sto for utformingen av gelendere og annet synlig trevirke. I tillegg finnes en del møbler fra hans hånd. Han gikk samtidig på kveldene på teknisk fagskole.

To år senere dro han til København, der han først ble gående for å søke arbeide, til han ble lærling hos billedskjærer Sofus Petersen. Læretiden fikk en brå slutt ved at han fikk en tuberkuløs infeksjon i kneet, som gjorde ham halt for resten av livet. Det tok to år med stell og pleie hos foreldrene, før han dro tilbake til København og fikk lære hos en dekorasjonsskulptør, (H. C. Petersen) der han lærte om gips, Gips ble på den tid brukt som romutsmykning langs vegger og i taket (gjerne kalt stukkatur), og han ble etterhvert engasjert i utforming. Samtidig gikk han på forberedende kurs ved Kunstakademiet i tegning og forming.

Gipsmakeren og andre arbeider[rediger | rediger kilde]

Han dro tilbake til Bergen i 1892, og produserte småfigurer i gips og elfenben. I 1894 var han sammen med en annen gipsmaker med på å starte «Norsk Takrosetfabrik», som raskt gjorde suksess i de økonomiske oppgangstidene. Han tok seg primært av utforming og utførelse, mens kompanjongen sto for det forretningsmessige. Produktspekteret ble etterhvert utvidet. Han laget i denne perioden portrettrelieffer av begge foreldrene. Disse ble støpt i bronse, og finnes også på deres gravstener.

I 1900 tok han seg råd til en Parisertur for å se verdensutstillingen. Noe av den utstilte kunsten gjorde inntrykk, selv om han også hadde med seg et kritisk blikk, slik at han ikke syntes at noe av det han så var helstøpt.

Tidene endret seg fort, og byggebransjen hadde nedgang. Han valgte da å selge sin part i rosettfabrikken og begynte som billedhogger på full tid i 1901. Det første verket var «Arbeideren» som han fikk laget i bronse. Samtidig laget han en ung mann og en byfrøken, og får dem stilt ut i Kunstforeningen, hvor alle tre blir solgt. Han får i tillegg bestilling på to portrettarbeider, hvorav ett senere utføres i marmor i Paris.

Paris 1902 - 1905[rediger | rediger kilde]

I 1903 flyttet han til Paris med Statens arbeidsstipend. Gikk på Academia Colarossi, men fikk seg etterhvert eget atelier. Lærte om akt etter levende modell men mest ved å studere i Louvre. Modeller var der ingen mangel på. Naboleiegårdene til akademiet ble bebodd av italienske gips- og marmorarbeidere med familie og slekt, og de stilte villig opp for å tjene litt ekstra. Av arbeider: «Sittende jente» (2 ganger «Mention honorable» (hederlig omtale uten medalje) på utstillinger i Paris og flere solgte varianter) Laget etterhvert kvinneskikkelser i alle aldre, men iflg. ham selv kanskje mest unge.

Fram og tilbake[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1905 etablerte han seg en periode i Kristiania, og presenterte et konkurransebidrag til statue av Camilla Collett. Vigeland fikk igjen oppdraget, mens førsteprisen var Viks.

Hans «Gammel kone» fra tiden i Paris ble innkjøpt av Nasjonalmuseet, mens det nasjonale kunstmuseet i Budapest ville ha det i marmor.

Houens Legat ble til en tur til Italia i 1906 for å se på kunst, og han kom tilbake etter mindre enn et halvår, full av inntrykk, men også overmettet av det tette programmet iflg ham selv. Tilbake i Paris laget han flere studier av kvinner.

Portretter, monumenter og konkurransearbeider[rediger | rediger kilde]

Han meldte seg (1901) på konkurransen om å utforme et monument til minne om Niels Henrik Abel. Til modell brukte han en ung Sofus Madsen samt tilsendte fotografier av matematikeren. Utkastet vant førstepris, men til syvende og sist ble det Gustav Vigeland som sto for oppdraget, som nå står på Abelhaugen i Oslo. (Viks arbeide ble først realisert i 1967 og står i dag i Niels Henrik Abels hus på Blindern.)

Camilla Collet var tiltenkt et monument i tilknytning til hundreårsdagen for hennes fødsel. Vik vant førsteprisen (1905), men igjen var det Vigeland som fikk oppdraget etter en ny runde.

Komiteen for monument til markering av 1914 som hundre år etter grunnloven kom sent i gang med utlysning av konkurranse. De fleste kunstnere syntes at tiden kom til å bli for knapp til å levere et helstøpt verk. Både Vigeland og Vik sto over første runden, da konkurransen endelig ble utlyst. Vik lot seg til sist overtale til å levere et utkast, men en prøveoppstilling av elementene ga som resultat at det ikke kunne plasseres der det var tenkt av komiteen (mellom Løvebakken og Spikersuppa) fordi det ville bli for dominerende – og prosjektet ble skrinlagt.

Hvalfangstpioneren Svend Foyn skulle feires med et billedhoggerverk. I den utlyste konkurransen vant Anders Svor, kanskje mest fordi hans portrettlikhet var størst.

Viks kvinneskikkelser[rediger | rediger kilde]

Allerede fra barnsben av laget han utskårne trefigurer. Disse var gjerne utstyrt med bunadlignende antrekk. Senere laget han en byfrøken i terrakotta, som ble solgt i Bergen samtidig med at han stilte ut Arbeideren i bronse første gang i 1901.

Etter at han flyttet til Paris, laget han kvinnefigurer i alle aldre fra baby ved mors bryst til gamle koner. Flere av disse ble hedret og medaljert på utstillinger.

Av andre kvinneskikkelser kan nevnes Camilla Collett, der utkastene er bevart.

De siste årene var han sterkt plaget av sykdom, som i ettertid er diagnostisert som Bechterews sykdom. (Diagnose i ettertid ved Ole Jacob Broch.)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Reidar Storaas: Poesi i stein og bronse ISBN 82-7326-029-1
  • Arne Brenna: Ingebrigt Vik - Museets utgivelse i kommisjon: John Griegs Forlag 1967 (Meget detaljert og med innblikk i Viks korrespondanse. Viks tanker og motiver som beskrevet i artikkelen bygger på dette.)

Billedgalleri[rediger | rediger kilde]