Hans Birch Dahlerup

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hans Birch Dahlerup
Hans Birch Dahlerup med gallauniform og dekorasjoner som østerriksk viseadmiral, ca. 1850. Litografi av Eduard Kaiser.
Født25. aug. 1790[1][2][3]Rediger på Wikidata
Hillerød
Død26. sep. 1872[1][2][3]Rediger på Wikidata (82 år)
Frederiksberg[4]
BeskjeftigelseMarineoffiser Rediger på Wikidata
Søsken
6 oppføringer
Carl Emil Dahlerup (halvbror)
Lars Dahlerup
Christian Dahlerup (halvbror)
Ludvig Dahlerup (halvbror)
Edvard Dahlerup (halvbror)
Valdemar Dahlerup (halvbror)
BarnHans Dahlerup
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtHolmens kirkegård[5]
Medlem avSøe-Lieutenant-Selskabet
UtmerkelserStorkors av Sankt Gregor den stores orden[6]
Ridder av 1. klasse av Jernkroneordenen (1849)[6][3]
Storkors av Dannebrogordenen (1851)[3]
Dannebrogordenens hederstegn (1845)[3]
Storkorset av Guadalupeordenen (1864)[6][7]
Hans Birch Dahlerup på Commons

Hans Birch Dahlerup (1790–1872) var en dansk admiral og friherre. Han var blant Danmarks viktigste sjømilitære strateger på 1800-tallet.

Som ung sjøoffiser deltok han i forsvaret av norskekysten, mot Storbritannias Royal Navy, under Napoleonskrigene (1803–1815). Hele tre ganger ble han tatt til fange av britene og satt i prisonen (norsk-dansk betegnelse på britiske krigsfangeleirer). Han ble en varm norgesvenn, og var skuffet over at Norge ble skilt fra Danmark i 1814. Dahlerup steg i gradene til kontreadmiral i den kongelige danske marine.

Han tjenestegjorde også som viseadmiral og øverstkommanderende i den keiserlige østerrikske marine etter revolusjonsåret 1848. Danskene så Dahlerups tjeneste som en mulighet til å splitte Østerrike og Preussen. Dahlerup gjenoppbygget østerrikernes sjøstridskrefter og ledet blokaden og gjenerobringen av Venezia i 1849. For denne innsatsen ble han adlet av keiseren. Hjemme i Danmark følte han seg derimot dårlig behandlet.

Dahlerup hadde en bred interesse for kultur og vitenskap. Han behersket tysk, engelsk, fransk og italiensk som fremmedspråk. Han skrev ned sine erindringer, som ble utgitt i fire bind etter hans død. Verket gir stor innsikt i det sjømilitære på 1800-tallet, men utlegger også Dahlerups forbitrelse.

Oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Hans Jensen Dahlerup

Han vokste opp i en embedsmannsfamilie i Hillerød på Sjælland. Foreldrene var Hans Jensen Dahlerup og Sophie Marie Birch.[8] Moren døde i 1799 av giktfeber og tæring (eldre navn på tuberkulose), og faren giftet seg på nytt med hennes søster, Vilhelmine. De var døtre av en gullsmed i Hillerød.[9]

Faren kom fra enkle kår i Østjylland, men ble som ung ansatt hos en embedsmann i Hillerød, seilte en gang som kahyttskriver på et handelsskip til Trankebar i India, og skal ha vært usedvanlig kunnskapsrik. Sønnen visste ellers lite om farens slekt og oppvekst.[9]

Da Hans vokste opp var faren amtsfullmektig i Frederiksborg amt, det vil si ansvarlig for skatte- og avgiftsoppkrevingen og regnskapsførselen i amtet. Han var også forlikskommissær og auksjonarius. Senere ble han veifiskal (som førte tilsyn med veivedlikeholdet), hospitalforstander og postmester.[8]

Hjemmet var ikke særlig velstående, men rikt på evner. Hans leste ivrig fra farens boksamling. Hans’ brødre og halvbrødre ble jurister, prester og offiserer. Halvbroren Edvard ble kong Christian VIIIs livlege. Søstrene giftet seg med embedsmenn.[8]

Hans Birch Dahlerup gikk latinskolen og så for seg en universitetsutdannelse, men ombestemte seg etter det britiske angrepet på Københavns red i 1801, som vakte interessen for sjøforsvaret for mange menn av hans generasjon. At han hadde en tre år eldre bror i marinen, spilte også inn på yrkesvalget. Han var ennå ikke fylt 16 år da han fullførte sjøkadettakademiet i København.[10][11]

Ung sjøoffiser under napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Hans Birch Dahlerup ble første gang tatt til fange under slaget ved Sjællands Odde, der hans bror Jens mistet livet. Synet av de mange drepte gjorde sterkt inntrykk på ham. Akvarell av A.G. Gross.

Da kanonbåtkrigen innledet krigshandlingene mellom Danmark-Norge og Storbritannia i 1807, var han sekondløytnant. Han tjenestegjorde på linjeskipet «Prinds Christian Frederik», som var sendt til Norge og dermed unngikk Københavns bombardement. Han lå alvorlig syk på nederste dekk da skipet kom i kamp under slaget ved Sjællands Odde i 1808. Han ble tatt til fange av britene. Som offiser ble han behandlet godt, og året etter ble han løslatt.[11][12]

Dahlerup kom så til Silda ved Stad som kommandant for to kanonskonnerter og en kanonjolle. Mannskapet var lokale fiskerbønder og håndverkere. I 1810 ble de angrepet av en overlegen britisk styrke i Sørpollen. Han overgav skonnerten uten tap av menneskeliv. Han ble på nytt tatt til fange og sendt til Reading i England, men utvekslet i 1811. Tilbake i Bergen ble han stilt for krigsrett for overgivelsen ved Stad, men ble frifunnet uten kritiske bemerkninger.[11][13][14]

Den unge Dahlerup tilbragte som regel vintrene i krigsårene i Bergen. Sammen med andre offiserer var han ofte å se i byens kultur- og selskapsliv. Kaptein Peter Motzfeldt, sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie, byfogd Georg Jacob Bull og dikteren Lyder Sagen hørte til omgangskretsen.[11][15][16] Han beskrev i sine erindringer et stemningsskifte blant sine bergenske venner i 1810 og 1811, «til mer eller mindre uttalte ønsker om fraskillelse» fra Danmark.[17] Dahlerup ble forstemt, og lojalitetsfølelsen til kongen bidrog til at han søkte seg hjem til Danmark mot slutten av 1812.[17][18]

Sommeren 1813 ble han kommandant på en kanonsjalupp i Øresund, hvor han skapte hindringer for britiske og svenske konvoier (gruppe med handelsskip, beskyttet av krigsskip). I oktober skulle han rekognosere i Storebælt, men kom over en engelsk konvoi ved Røsnæs, og endte med å bli tatt til fange for tredje gang. Han satt i prisonen frem til fredsslutningen i 1814.[11]

Koffardikaptein i Dansk Vestindia[rediger | rediger kilde]

«Lille Marie på Nekys arm», maleri av Niels Peter Holbech (1838). Neky tjente i Dahlerups hjem i København. Holbech- og Dahlerup-familiene kjente hverandre, og Maries lillesøster Ursula ble gift med Hans Joost Vilhelm Dahlerup.

Dahlerup ble ansatt som lærer i navigasjon og matematikk ved sjøkadettakademiet, men fikk snart permisjon fra marinen for å seile i koffardifart (i handelsflåten). Først lot han seg overtale av en kjenning fra marinen, Louis de Coninck, til å bli med som styrmann, mens Coninck var reder og kaptein, til Lisboa og Málaga.[19]

I 1816 ble han kaptein på den engelske briggen «Sovereign». Med seg som styrmann hadde han en venn fra marinen, Henrik Sneedorff, sønn av admiral og sjef ved sjøkadettakademiet, Hans Christian Sneedorff. Mannskapet var for det meste skandinaver. De seilte til Madeira og videre til Dansk Vestindia for å laste skipet med sukker og rom.[20][21]

Oppholdene i Dansk Vestindia varte i månedsvis, og Dahlerup ble kjent med mange embedsmenn og plantasjeeiere, men høyest satte han vennskapet med generalguvernør Adrian Benjamin Bentzon.[22][23][24]

Dahlerup og Sneedorff kjøpte i 1818 sin egen brigg og seilte til England, men klarte ikke å få lønnsomhet i foretaket. De solgte skipet og gikk tilbake til det sjømilitære.[21][25]

Tilbake som lærer og offiser[rediger | rediger kilde]

Etter endt tjeneste i handelsflåten underviste Dahlerup i engelsk og sjøartilleri på sjøkadettakademiet. Han var også formann i Søe-Lieutenant-Selskabet og redaktør for tidsskriftet Archiv for Søvæsen. Tidsskriftet tok opp mange aktuelle politiske spørsmål, så som slaveriet i Dansk Vestindia.[10][11] Selv tok Dahlerup med en svart kvinne, Neky, tilbake til Danmark i 1830-årene som hushjelp, men det er uklart om hun var slave eller fri.[26]

Dahlerup roste generalguvernør Peter von Scholtens forsøk på å forbedre slavenes livsvilkår i Dansk Vestindia, blant annet med en bedre skoleordning, rett til frikjøp, rett til selv å bytte slaveeier og vern mot vilkårlig straff. Dahlerup så denne bemyndigelsen av slavene som et første skritt mot «den fullkomne borgerlige frihets dørterskel».[27] Et slaveopprør i 1848 overveldet Scholten, som egenhendig frigav alle slaver.[28]

Dahlerup tilhørte marinens faste offiserskorps og ble tildelt kommandoen på flere orlogsfartøyer på tokt til Middelhavslandene, Madeira, New York og Dansk Vestindia. Han ledet også forhørene om en suverenitetskrenkelse i Dansk Vestindia.[10][11][29]

«Thorvaldsens ankomst på Københavns red», maleri av C.W. Eckersberg (1839). Dahlerup sitter ved siden av Thorvaldsen i robåten midt i bildet.[30]

I 1838 førte han fregatten «Rota» til Middelhavet, dels som trening for mannskapet, dels for å hente billedhuggeren Bertel Thorvaldsen og hans skulpturer og relieffer hjem fra Roma. Thorvaldsen ble mottatt som en helt i København.[31]

I 1840 ble Dahlerup forfremmet til kommandørkaptein i marinen, og i 1847 til kommandør. Han medvirket til å forme sjøforsvarspolitikken som medlem av flere kommisjoner.[10] Han vant anerkjennelse for sin dyktighet, men kunne være unødig hard i sine utfall mot andre offiserer.[11]

Revolusjonsår og inn i østerriksk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Dahlerup var en mann av enevoldstiden og lite interessert i politikk. Den eneveldige kong Frederik VI var den eneste av de tre kongene som han tjenestegjorde under, som han egentlig hadde respekt for. Revolusjonene i 1848 førte til demokratiske reformer og nasjonale bevegelser i Danmark og flere andre land. Overgangen til et konstitusjonelt monarki med grunnloven av 1849 ble han aldri helt fortrolig med.[11]

Han nektet for at danskenes sinnelag hadde blitt mer demokratisk:

«Det var kun de omveltninger i formuesforholdene etter statsbankerotten som hadde rystet samfunnets skillevegger; mulig også regjeringens eller kongenes altfor store lempning etter den nyere tids ideer, hvorav var oppstått en jaging etter popularitet, en smiger for en plump nedlatenhet til de lavere og udannede klasser, deres seder og tone, alt dette i en forening hadde sammenblandet og vulgarisert samfunnsklassene og nedbrutt autoriteten og respekten.»[32]

Det uavklarte nasjonale tilhørsforholdet i hertugdømmene Slesvig, Holsten og Lauenborg, der tysksinnede fikk støtte fra Det tyske forbund, førte til at den første slesvigske krig brøt ut i mars 1848. Samtidig var det gamle admiralitetskollegiet i ferd med å omdannes til et marineministerium. Marineminister C.C. Zahrtmann, som var en gammel venn av Dahlerup, ønsket at Dahlerup skulle ta oppgaven med å sette marinen i stridsdyktig stand. Dahlerup var i dårlig form og sa seg for opptatt med andre oppgaver.[33] Ved våpenstillstanden i august 1848 var danskene på vikende front. Dahlerup utgav et skrift som kritiserte Zahrtmanns sjømilitære strategi.[34] Regjeringen mislikte frittalenheten, men så seg best tjent med å la saken ligge. Dahlerup og Zahrtmann ble uvenner.[35][36][37]

I februar 1849 ble Zahrtmann anmodet av en østerriksk sendemann om å la en erfaren dansk sjøoffiser ta kommandoen over den sønderslåtte østerrikske marinen.[10] At sjøoffiserer gikk i fremmede staters tjeneste, til og med i krigstid, var vanligere før dannelsen av de europeiske nasjonalstatene.[38][39]

Den danske regjeringen øynet muligheten for å splitte Østerrike og Preussen, som tevlet om lederskapet i Det tyske forbund, som danskene lå i en uløst konflikt med i hertugdømmene. Zahrtmann la frem tilbudet for Dahlerup, som var motstrebende, men appellerte til «viktigheten av Danmarks sak».[10][40][41][42] Sjøkrigshistoriker Hans Christian Bjerg antar at Zahrtmann også så en anledning til å bli kvitt «en besværlig og kompetent kritiker».[36]

Den østerrikske sendemannen, greve Károlyi, antok at danskene kunne avse Dahlerup, fordi den danske marinen, i mangel på fiender til sjøs, uansett bare kom til å bli brukt til blokader og som støtte for landstridskreftene.[43]

Dahlerup godtok å søke avskjed fra den danske marinen med kontreadmirals rang. Til gjengjeld skulle han beholde sin plass i rangordningen, om han trådte inn igjen.[10][41] Den demokratiske Kjøbenhavnsposten mente at Dahlerup lot seg bruke av keisermakten til å undertrykke nasjonale opprør.[44]

Nasjonalt opprør i Italia[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske fregatten «Venere» angripes av et venetiansk opprørsfartøy. Maleri av Lorenzo Butti (1850).

Ved fredsslutningen etter Napoleonskrigene hadde Østerrike fått kontroll over Napoleons italienske kongedømme og overtatt italienernes flåte med hovedbase i Venezia. Den tradisjonelle landmakten satte marinen under hærens kontroll, noe som hadde den ulempen at mange offiserer flyttet mellom hær og marine for å avansere raskere. Dahlerup fikk som viseadmiral og marinens øverstkommanderende også rang av feltmarskalkløytnant.[11][45]

I 1848 hadde bestrebelsene for Italias samling nådd ut i gatene, og Venezia og resten av Nord-Italia gjorde opprør. Østerrikerne mistet sin viktigste flåtestasjon, og øverstkommanderende Anton Stephan von Martini og hans stab ble tatt til fange. Da Dahlerup tiltrådte, rådet derfor en oppbruddsstemning. Et flertall av italienerne i marinen hadde sluttet seg til opprøret. Østerrikerne satt igjen med få fartøyer i Trieste og Pola og et mannskap av mange nasjonaliteter, som fortsatt hadde italiensk som kommandospråk. De var ikke i stand til å gjennomføre noen effektiv blokade av Venezia.[11][45]

Admiral Dahlerup kom til Wien i mars 1849. Han fikk foretrede for den unge keiser Frans Josef I, statsminister Felix zu Schwarzenberg og krigsminister Franz von Cordon. Alle gav ham frie hender til å reorganisere marinen.[46] I løpet av april 1849 hadde han gjennomgått marinens uniformering, bevæpning, vaktplaner og kost.[11]

Blokaden og gjenerobringen av Venezia[rediger | rediger kilde]

San Geremia-kirken i Venezia i brann under østerriksk bombardement. I Venezia gjorde østerrikerne militærhistoriens første forsøk på flybombing. De sendte varmluftsballonger med bomber mot byen. Til tross for grundige værobservasjoner kom mange av ballongene ut av kurs.[47] Maleri av Luigi Querena (ca. 1850).

Da keiserens armé seiret i slaget ved Novara i mars 1849, ble venetianernes allierte, Sardinia-Piemonte, også tvunget til å trekke sine flåtestyrker ut fra Venezia. Dahlerup satte i verk en sjøblokade av Venezia. Samtidig var Venezialagunen omringet av store landstyrker, ledet av feltmarskalkløytnant Julius von Haynau, så ingen matforsyninger kom inn til byen. Mens arméen var plaget av sykdom, var marinen forskånet for dette og led få tap i strid.[11]

De italienske opprørerne kontrollerte nok en havneby, Ancona, som østerrikerne ville hjelpe Kirkestaten med å gjenerobre. Østerrikernes kommandant Franz von Wimpffen ønsket bistand fra marinen. Samtidig skulle sjøblokaden av Venezia opprettholdes. Dahlerup foretok et dristig tokt for å rekognosere Anconas sjøbatterier. Deretter ble marinefartøyer satt inn for å bombardere byen. Ancona overgav seg til østerrikerne i juni 1849.[11]

Blokaden var svekket i Dahlerups fravær, men venetianerne maktet ikke å bryte den. I august 1849 prøvde Giuseppe Garibaldi og hans geriljakrigere å komme seg inn til Venezia i småbåter. De ble oppdaget av Dahlerups flåtestyrker, som var nær ved å ta Garibaldi til fange. Venezia var nå så herjet av sult og kolera at den venetianske flåten forsøkte å bryte ut, men de unngikk å komme i kamp med østerrikerne før de til sist overgav seg.[11]

I slutten av august 1849 ble gjenerobringen feiret. «Det var et inntog som i pomp overgikk alt jeg hadde opplevd», mintes Dahlerup, som savnet større anerkjennelse fra sine landsmenn.[48] Dahlerup og feltmarskalk Josef Wenzel Radetzky von Radetz seilte ned Canal Grande, til salutter og flagging. På Markusplassen fikk de overlevert byens nøkler fra byens embedsmenn og geistlighet. Deretter ble det holdt festgudstjeneste i Markuskirken.[48]

Keiseren påskjønnet Dahlerup med ridderkorset av Jernkroneordenen, og med det fulgte friherreverdigheten. Han ble også utnevnt til geheimeråd ved hoffet. De katolske habsburgernes allierte i Kirkestaten, pave Pius IX, tildelte Dahlerup storkorset av Sankt Gregor den stores orden.[10]

Reorganisering av marinen[rediger | rediger kilde]

Mannskap fra den østerrikske marinen, ca. 1840.

Dahlerup satte seg fore å utdanne et sjøoffiserskorps som var lojalt til keiseren. Ingen av de venetianske offiserene som hadde desertert, fikk komme tilbake, men de fleste gastene fikk det. Hovedflåtestasjonen ble lagt til Pola, mens flåtekommandoen og verftene ble lagt til Trieste, og det ble etablert skoler, kaserner og arsenal. Tysk ble kommandospråk.[45][49][50]

Dahlerup og hans meningsfeller ville unngå at østerrikernes ambisjoner innen Det tyske forbund førte til at marinen kom under noen slags stortysk kommandostruktur, der prøysserne var mest opptatt av Nordsjøen.[51] Dahlerup anbefalte å anskaffe nye skip og nytt sjøartilleri. Allerede i løpet av 1850 var østerrikernes sjøstridskrefter vesentlig forsterket. Selv om dampskip begynte å komme, holdt han for det meste fast ved seilskip som marinens ryggrad.[11]

Han rekrutterte mange tyske og skandinaviske offiserer og ingeniører for å dele ekspertise.[49] Blant dem var nordmannen Ferdinand Wedel-Jarlsberg, som hadde utmerket seg som frivillig på dansk side i den første slesvigske krig. Dahlerup, som nødig ville bli beskyldt for å favorisere sine egne, unngikk å gi skandinaver kommandoen på linjeskip. De to unntakene var Wedel-Jarlsberg og svensken Eric af Klint.[52] Likevel ble han beskyldt av de mest tysknasjonale for å «fordanske» marinen.[53] Han prøvde å få slutt på at offiserer ble forfremmet på eget forlangende, eller fordi de var av adelsslekt.[54]

Dahlerup bodde for det meste i en villa ved sjøen i Trieste. Her hadde han også sine to tenåringsbarn på lengre opphold.[11] Til tross for en anstrengende stilling skal han, ifølge de som kjente ham fra København, ha blitt i merkbart bedre form i middelhavsklimaet.[55]

De mange intrigene i det østerrikske forsvaret tæret på Dahlerup. Han fornemmet at han ikke lenger hadde keiserens fulle tillit, og ryktene begynte å gå om hans avgang. I juli 1851 ble Dahlerup formelt meddelt avskjed av keiserens generaladjutant Karl Ludwig von Grünne. Han ble tilbudt en stilling som marineinspektør, men var innstilt på å dra hjem.[56] Krigsminister Anton Csorich tildelte ham en livsvarig pensjon. Dahlerup ble forsikret om at pensjonen ikke ville stå i veien for å tre inn i dansk tjeneste igjen. «Hvor meget han heri bedrog seg selv eller meg, fikk jeg meget snart se», skrev han i sine erindringer.[57]

Konflikt med den danske stat; tilbake til Østerrike[rediger | rediger kilde]

En eldre admiral Dahlerup.
Foto: Jens Johan Danielsen/Det Kongelige Bibliotek

Ved hjemkomsten forventet Dahlerup å tre inn i dansk tjeneste, som kontreadmiral rangert foran C.C. Zahrtmann, i overensstemmelse med graden som viseadmiral i Østerrike.[58] Å opprette en ny kontreadmiralstilling, krevde nå Folketingets samtykke. Marineminister Carl Edvard van Dockum, Dahlerups svoger, tilbød ham i stedet å tre inn en ekstraordinær kontreadmiralstilling etter Zahrtmann. Dockum mente det var urimelig om en offiser som hadde trådt ut av dansk tjeneste, skulle forfremmes foran sine tidligere offiserskolleger.[59][60]

Dahlerup ble dypt fornærmet og mente at konge og regjering hadde sveket sine løfter:

«Jeg fant dette et komplett brudd på det meg gitte kongelige løfte, en tilsidesettelse av all billighet og ethvert hensyn, så vel til min tidligere tjeneste i Danmark som til, hva sømmelighet bød meg, i vurdering av den høye stilling og rang jeg hadde i keiserens tjeneste, og den danske regjering mot en så høy og mektig alliert monark; jeg fant det en svikaktig fortolkning av løftet.»[58]

Han anmodet i stedet om pensjon, men regjeringen mente at han ikke var berettiget noen pensjon så lenge han mottok pensjon fra Østerrike. Han anla sak mot statskassen, men tapte. I stedet ble han fritatt for å betale ordensskatt for sitt storkors av Dannebrogordenen, som han hadde blitt tildelt etter innstilling fra Dockum. Det var bare utlendinger som ble fritatt for ordensskatt, og Dahlerup følte derfor at han ikke ble anerkjent som dansk.[10][58] «Selv i kongens nærvær prydet han seg med østerrikske bånd og ordener uten å bære det storkors som kongen hadde gitt ham til tegn på sin velvilje», skrev Dockum, som kalte Dahlerup «hovmodig og frastøtende i sin opptreden».[59]

Han trakk seg tilbake og skrev sine livserindringer, som ble utgitt i fire bind etter hans død. Han utgav også sine Naturphilosophiske og culturhistoriske Betragtninger (1862), som ifølge sjøkrigshistoriker Theodor Topsøe-Jensen gir et inntrykk av Dahlerups «ubestridelige stilistiske og estetiske talent».[10]

Østerrike i kamp mot Danmark[rediger | rediger kilde]

En underlegen østerriksk styrke, ledet av Wilhelm von Tegetthoff, vant sjøslaget ved Lissa. Dermed avverget de italienernes forsøk på å erobre Venezia. Maleri av Carl Frederik Sørensen (1868).

Bror til keiser Frans Josef, erkehertug Ferdinand Maximilian, ble i 1854 viseadmiral og øverstkommanderende for den østerrikske marinen. Ferdinand Maximilian hadde tjenestegjort i marinen under Dahlerup. I 1861 overtalte han Dahlerup til å komme til Trieste for å bli hans tekniske rådgiver ved omleggingen til panserskip.[11]

Under den andre slesvigske krig slo østerrikerne og prøysserne sammen sine flåtestyrker mot danskenes. I 1864 var Wilhelm von Tegetthoff kommandant under slaget ved Helgoland. Dahlerup hadde i sin tid personlig overtalt Tegetthoff til å fortsette sin karriere i den østerrikske marinen. Østerrikerne lot være å bruke Dahlerup i krigsforberedelsene mot Danmark, men han var likevel ubekvem og flau over situasjonen.[11][61] I samtidige beretninger fra slaget ved Helgoland skrøt østerrikerne mer av egne bedrifter enn resultatet skulle tilsi, men som den norske generalen og militærhistorikeren Anthon B. Nilsen påpekte, det «var sine læremestre de hevdet seg overfor».[62]

I januar 1865 var Dahlerups syn blitt så svekket at han søkte avskjed fra stillingen i Trieste og reiste tilbake til Danmark. Han var så å si blind de siste årene av livet.[10][61] Han bodde i sitt herskapshus «Christiansholm» på Frederiksberg. Møblementet hadde han fått av den østerrikske keiseren; det var forgylte møbler med trekk i silke og sateng, store lysekroner, tyrkiske tepper og venetianske speil fra gulv til tak.[63]

Ferdinand Maximilian lot seg i 1864 overtale av franskmennene til å bli utropt som keiser av Mexico, under den franske intervensjonen i landet. Allerede det året tildelte keiseren Dahlerup storkorset av den meksikanske Guadelupeordenen. Bare tre år senere skulle keiseren bli styrtet fra tronen og henrettet av meksikanske republikanere.[11]

At østerrikerne seiret i slaget ved Lissa i 1866, det første i verden mellom pansrede fartøyer, har for en stor del blitt tilskrevet Dahlerups forberedelser.[10][11][49][64][65]

Ekteskap og familieliv[rediger | rediger kilde]

Ursula, født Holbech, og Hans Joost Vilhelm Dahlerup. Malerier av N.P. Holbech.

Han giftet seg i 1829 med Louise Margrethe van Dockum (1799–1840), datter av admiral Jost van Dockum og søster av den senere admiral og marineminister Carl Edvard van Dockum.[8][10]

Han skrev i sine erindringer at han ikke giftet seg av kjærlighet – «jeg var utover den alder da man i alminnelighet kan føle den i sin fulle styrke og hengi seg til dens svermeri» – men ekteskapet var lykkelig.[66] Han mintes med stor sorg hvordan Louise døde av en uhelbredelig hjertesykdom.[67]

Hans og Louise Dahlerup fikk tre barn. Sønnen Hans Joost Vilhelm Dahlerup (1830–1876) ble jurist og gift med Ursula Holbech, datter av en familievenn, kunstmaleren Niels Peter Holbech. Datteren Ida Susanne Dahlerup (1833–1908) forble ugift. De fikk også en sønn som døde som spedbarn.[8]

Admiral Dahlerup satte sin svigerdatter Ursula høyt,[63] og han var, ifølge henne, «lykkelig uten grenser» over å bli bestefar.[68] Hun måtte slite med sin manns nevroser og sykelige sjalusi.[69] Men så lenge svigerfaren levde, var hun «nesten lykkelig», skrev hun i sine erindringer.[68] Hun beskrev ham som åndsrik, ridderlig og sjarmerende. Hun klarte også å skape forsoning mellom Dahlerup og hans svoger, admiral Dockum, etter mange års uvennskap.[68]

Høsten 1872 var Dahlerup, som han pleide, ute ved Københavns tollbod for å høre på kanonsalutten for fremmede orlogsskip. Han pådrog seg en forkjølelse og døde dagen etter. Han ble, som mange andre sjøoffiserer, begravet på Holmens kirkegård. Ungdomsvennene Dahlerup, Zahrtmann og Dockum hadde i sin tid kjøpt tre familiegravsteder ved siden av hverandre, så de også kunne være sammen i døden.[68]

Hans Birch Dahlerups etterkommere fikk rett til å føre østerriksk friherretittel, ifølge adelsbrev av 1. august 1851, men ble aldri naturalisert som en dansk adelsslekt. De har brukt de likeverdige titlene «baron» og «baronesse».[70]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Istrapedia, Istrapedia ID 617[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e Dansk biografisk leksikon, oppført som Hans Dahlerup, Dansk Biografisk Leksikon-ID Hans_Dahlerup[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ gravsted.dk ID hansdahlerup, besøkt 11. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c «Almanach der österreichischen Kriegsmarine», side(r) 147, utgivelsessted Wien, utgitt 1865[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ k.u.k. Kriegsministerium, «Kaiserlich-königliches Armee-Verordnungsblatt», side(r) 200, verkets språk tysk, utgivelsessted Wien, utgitt desember 1864[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e Hauch-Fausbøll, Theodor (1939). Slægten Dahlerup (PDF) (dansk). Utgitt av slekten ved Knud Dahlerup (5 utg.). København: Dansk Genealogisk Institut. OCLC 464217822. 
  9. ^ a b Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1790–1814 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 3–12. OCLC 733974006. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m Topsøe-Jensen, Theodor. «Hans Dahlerup». Dansk Biografisk Leksikon (dansk) (digital utg.). lex.dk. Besøkt 5. november 2022. 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Jørgensen, Allan (2003). «Admiral Hans Birch Dahlerup, mellem enevælde og demokrati i Danmark og Østrig» (PDF). Marinehistorisk Tidsskrift (dansk). 36 (3): 63–87. ISSN 0106-5122. 
  12. ^ Johnsen, Berit Eide (1993). Han sad i prisonen. Sjøfolk i engelsk fangenskap 1807–1814. Oslo: Universitetsforlaget. s. 57–59. ISBN 978-82-00-21676-6. 
  13. ^ Beutlich, Fredrik (1940). Norges sjøvæbning 1810–1814. Oslo: I kommisjon hos Aschehoug. s. 167–173. 
  14. ^ Hansen, Victor (1898). Vore Søhelte: historiske Fortællinger. København og Kristiania: A. Christiansens Kunstforlag. s. 538–540. 
  15. ^ Lorentzen, Bernt (1971). Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene 1660–1814. Det Hanseatiske Museums skrifter. 19. Bergen: Det Hanseatiske Museum. s. 328, 338–339, 370–371 og 385–398. 
  16. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1790–1814 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 140. OCLC 733974006. 
  17. ^ a b Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1790–1814 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 223–227. OCLC 733974006. 
  18. ^ Lorentzen, Bernt (1971). Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene 1660–1814. Det Hanseatiske Museums skrifter. 19. Bergen: Det Hanseatiske Museum. s. 406. 
  19. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 1–23. OCLC 733974006. 
  20. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 24–29. OCLC 733974006. 
  21. ^ a b Anker, C.J. (1884). «Kommandeurkaptein Henrik Gerner Sneedorffs Autobiografi». Personalhistorisk Tidsskrift (dansk). V (1): 79–82. ISSN 0300-3655. 
  22. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 33–34. OCLC 733974006. 
  23. ^ Wiesener, Anthon M. (1913). «Guvernør Adrian Benjamin Bentzon». Personalhistorisk Tidsskrift (dansk). 4 (3): 249–255. ISSN 0300-3655. 
  24. ^ Lorentzen, Bernt (1971). Den berømmelige handelsstad Bergen gjennom tidene 1660–1814. Det Hanseatiske Museums skrifter. 19. Bergen: Det Hanseatiske Museum. s. 324–325. 
  25. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 56–61. OCLC 733974006. 
  26. ^ Birkeli, Helene Engnes (2021). «Den svarte ‘barnepiken’ og rasismens melankoli». Periskop: Forum for kunsthistorisk debat. 25: 28–45. doi:10.7146/periskop.v2021i25.128293. 
  27. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 290–301. OCLC 733974006. 
  28. ^ Green-Pedersen, Svend Erik og Larsen, Kay. «Peter v. Scholten». Dansk Biografisk Leksikon (dansk) (digital utg.). lex.dk. Besøkt 27. november 2022. 
  29. ^ Hall, Neville (1985). «Maritime Maroons: “Grand Marronage” from the Danish West Indies». The William and Mary Quarterly (engelsk). 42 (4): 494–495. doi:10.2307/1919030. 
  30. ^ Fischer, Erik (1989). «Om Eckersbergs billeder af Thorvaldsens ankomst til København d. 17. september 1838». Meddelelser fra Thorvaldsens Museum (dansk): 224–236. ISSN 0085-7262. 
  31. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 165–218. OCLC 733974006. 
  32. ^ Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 236. OCLC 733974006. 
  33. ^ Zahrtmann, Marius Kofoed (1927). Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie (dansk). København: Gyldendal. s. 41–42 og 153–158. OCLC 1002282992. 
  34. ^ Dahlerup, Hans Birch (1848). Hvorledes er Krigen ført og hvorledes kunde den have været ført? (dansk). København. OCLC 464451354. 
  35. ^ Zahrtmann, Marius Kofoed (1927). Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie (dansk). København: Gyldendal. s. 167–170. OCLC 1002282992. 
  36. ^ a b Bjerg, Hans Christian. «C.C. Zahrtmann». Dansk Biografisk Leksikon (dansk) (digital utg.). lex.dk. Besøkt 26. november 2022. 
  37. ^ Møller, Anders Monrad (2014). «Så gode venner var de vist! Forholdet mellem søofficererne Hans Birch Dahlerup og C. C. Zahrtmann». Maritimhistoriske artikler. Om kirkeskibe, skippere, sømænd og søkrigsførelse fra 1700-tallet til 1850. Søhistoriske skrifter (dansk). 25. Utgitt av M/S Museet for Søfart. København: Falcon. ISBN 978-87-88802-33-7. 
  38. ^ Wilson, Evan, Seerup, Jakob og Hammar, Anna-Sara (2015). «The education and careers of naval officers in the long eighteenth century: an international perspective». Journal for Maritime Research (engelsk). 17 (1): 17–33. doi:10.1080/21533369.2015.1024515. 
  39. ^ Caputo, Sara (2021). «Mercenary gentlemen? The transnational service of foreign quarterdeck officers in the Royal Navy of the American and French wars, 1775–1815». Historical Research (engelsk). 94 (266): 806–826. doi:10.1093/hisres/htab028. 
  40. ^ Sondhaus, Lawrence (1989). The Habsburg Empire and the Sea: Austrian Naval Policy, 1797–1866 (engelsk). West Lafayette: Purdue University Press. s. 157–160. ISBN 978-0-911198-97-3. 
  41. ^ a b Dahlerup, Hans Birch (1911). Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 5–9. OCLC 733974006. 
  42. ^ Zahrtmann, Marius Kofoed (1927). Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie (dansk). København: Gyldendal. s. 175. OCLC 1002282992. 
  43. ^ Benko von Boinik, Jerolim (1884). Geschichte der K.K. Kriegs-Marine während der Jahre 1848 und 1849 (tysk). Utgitt av krigsministeriets marineavdeling. Wien: I kommisjon hos Gerold & Co. s. 525–527. OCLC 903904854. 
  44. ^ «Om den Kommandør Dahlerup givne Tilladelse til at indtræde i østerrigsk Tjeneste …». Morgenbladet. Kristiania: 2. 7. mars 1849. 
  45. ^ a b c Sondhaus, Lawrence (1993). «The Austro-Hungarian Naval Officer Corps, 1867–1918». Austrian History Yearbook (engelsk). 24: 51–78. doi:10.1017/S0067237800005257. 
  46. ^ Dahlerup, Hans Birch (1911). Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 14–16. OCLC 733974006. 
  47. ^ Hallion, Richard P. (2003). Taking Flight: Inventing the Aerial Age, from Antiquity through the First World War (engelsk). Oxford University Press. s. 66. ISBN 978-0-19-028959-1. 
  48. ^ a b Dahlerup, Hans Birch (1911). Mit Livs Begivenheder: Blokaden av Venedig 1849 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 194–197. OCLC 733974006. 
  49. ^ a b c Sondhaus, Lawrence (1994). The Naval Policy of Austria-Hungary, 1867–1918: Navalism, Industrial Development, and the Politics of Dualism (engelsk). West Lafayette: Purdue University Press. s. 1–7. ISBN 978-1-55753-034-9. 
  50. ^ Sondhaus, Lawrence (1989). The Habsburg Empire and the Sea: Austrian Naval Policy, 1797–1866 (engelsk). West Lafayette: Purdue University Press. s. 177–178. ISBN 978-0-911198-97-3. 
  51. ^ Sondhaus, Lawrence (1987). «Mitteleuropa zur See? Austria and the German Navy Question 1848–52». Central European History (engelsk). 20 (2): 133–134. doi:10.1017/S0008938900012577. 
  52. ^ Donko, Wilhelm M. (2019). «Baron Ferdinand Julius Wedel-Jarlsberg, ein norwegischer Seeoffizier in österreichischen Diensten». Österreichischen Militärischen Zeitschrift (tysk) (4): 448–457. ISSN 0048-1440. 
  53. ^ «… Dahlerup, som beskyldes for at ville fordanske den østerrigske Flaade». Morgenbladet. Kristiania: 2. 26. april 1850. 
  54. ^ Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 187–196. OCLC 733974006. 
  55. ^ «Om Viceadmiral Dahlerup …». Morgenbladet. Kristiania: 2. 26. april 1851. 
  56. ^ Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 221–230. OCLC 733974006. 
  57. ^ Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 239–240. OCLC 733974006. 
  58. ^ a b c Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 243–253. OCLC 733974006. 
  59. ^ a b van Dockum, Carl Edvard (1893). Admiral C. van Dockums Livserindringer (dansk). København: Ernst Bojesens Kunstforlag. s. 193–198. OCLC 858849085. 
  60. ^ Zahrtmann, Marius Kofoed (1927). Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie (dansk). København: Gyldendal. s. 190–192. OCLC 1002282992. 
  61. ^ a b Dahlerup, Hans Birch (1912). Mit Livs Begivenheder: Nyskabelsen af den Østerrigske Marine 1850–1852 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 259–260. OCLC 733974006. 
  62. ^ Nilsen, Anthon B. (1964). «For hundre år siden». Norsk militært tidsskrift. 138 (7): 518–519. ISSN 0029-2028. 
  63. ^ a b Dahlerup, Ursula (1927). Fra gammel Tid (dansk). Redigert av Benjamin Dahlerup og Valdemar Neiiendam. København: H. Hagerup. s. 99–104. OCLC 1100037535. 
  64. ^ Wucherpfennig, Wolf og Bang, Karin (2004). Slaget ved Helgoland – en sejr for begge parter?. Småskrifter fra CØNK (dansk). 13. Roskilde: Center for Østrigsk-Nordiske Kulturstudier ved Roskilde Universitetscenter. ISSN 1600-9517. 
  65. ^ Sondhaus, Lawrence (1989). The Habsburg Empire and the Sea: Austrian Naval Policy, 1797–1866 (engelsk). West Lafayette: Purdue University Press. s. 215ff. ISBN 978-0-911198-97-3. 
  66. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 119–120. OCLC 733974006. 
  67. ^ Dahlerup, Hans Birch (1908). Mit Livs Begivenheder: 1815–1848 (dansk). Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. s. 219–237. OCLC 733974006. 
  68. ^ a b c d Dahlerup, Ursula (1927). Fra gammel Tid (dansk). Redigert av Benjamin Dahlerup og Valdemar Neiiendam. København: H. Hagerup. s. 117–121. OCLC 1100037535. 
  69. ^ Gejl, Ib. «Ursula Dahlerup». Dansk Kvindebiografisk Leksikon (dansk) (digital utg.). lex.dk. Besøkt 15. desember 2022. 
  70. ^ Hauch-Fausbøll, Theodor (1917). Haandbog over den ikke naturaliserede Adel (dansk). Utgitt av Forbundet af ikke naturaliserede Adelsslægter i Danmark. København. s. 33–34. OCLC 1028100703. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dahlerup, Hans Birch (1908–1912). Mit Livs Begivenheder (dansk). 4 bind. Utgitt av Joost Dahlerup. København: Gyldendal. OCLC 733974006. 
  • Dahlerup, Hans Birch (1862). Naturphilosophiske og culturhistoriske Betragtninger (dansk). København: Gyldendal. OCLC 921468229. 
  • Dahlerup, Ursula (1989). Ursula Dahlerup. Baronessens erindringer 1840–1925 (dansk). Første gang utgitt i 1927. Ny utgave redigert av Ulla Dahlerup og Bent Dahlerup. København: Gyldendal. ISBN 978-87-00-77274-8. 
  • van Dockum, Carl Edvard (1893). Admiral C. van Dockums Livserindringer (dansk). København: Ernst Bojesens Kunstforlag. OCLC 858849085. 
  • Jørgensen, Allan (2003). «Admiral Hans Birch Dahlerup, mellem enevælde og demokrati i Danmark og Østrig». Marinehistorisk Tidsskrift (dansk). 36 (3): 63–87. ISSN 0106-5122.  Særtrykk utgitt som nr. 6 av småskrifter fra Center for Østrigsk-Nordiske Kulturstudier (CØNK).
  • Zahrtmann, Marius Kofoed (1927). Admiral C. C. Zahrtmann. En Mands og en Slægts Historie (dansk). København: Gyldendal. OCLC 1002282992. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hans_Birch_Dahlerup&oldid=24331171»