Lars Lillo-Stenberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lars Lillo-Stenberg på Zero-konferansen 2010

Lars Lillo-Stenberg (født 30. juni 1962) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er særlig kjent som frontfigur og vokalist i rockegruppen deLillos og for sine naivistiske sangtekster og karakteristiske visetolkninger.

Lars Lillo-Stenberg, som gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo, begynte å spille gitar som 13-åring. I 1984 startet han bandet deLillos sammen med blant andre bassisten Lars Fredrik Beckstrøm og Rune Lindstrøm, og senere trommeslageren Øystein Paasche og gitaristen Lars Lundevall. Han spiller ellers i Young Neils sammen med Jørn Christensen, Per Vestaby og Palle Krüger, og har også gitt ut en rekke soloplater. Han har dessuten skrevet instrumentalmusikk til de norske spillefilmene Elling og Buddy og sangen «For alle» til en TV-reklame for Coca-Cola.

Lars Lillo-Stenberg er sønn av skuespillerne Per Lillo-Stenberg og Mette Lange-Nielsen og vokste opp på Frogner i Oslo.

Lillo-Stenberg og hans kone Andrine Sæther gikk høsten 2006 til sak mot Se og Hør og journalist Anders Johan Stavseng for brudd på privatlivets fred i forbindelse med at bladet tok bilder under paret sin vielse og trykket disse. Den 23. november fastslo Oslo tingrett at bladet hadde krenket privatlivets fred og tilkjente paret tilsammen 150 000 kroner i erstatning, paret ble også tilkjent saksomkostninger.[1] Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av Se og Hør, også her fikk paret medhold og ble tilkjent samme erstatning som i tingretten.[2] Se og Hør anket dommen inn for Høyesterett, og ble her frifunnet.[3]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Andre låter[rediger | rediger kilde]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Kjendispar vant over Se og Hør». aftenposten.no. 22. november 2006. Besøkt 2. september 2008. 
  2. ^ «Se og Hør tapte bryllupskrangel». aftenposten.no. 14. februar 2008. Besøkt 2. september 2008. 
  3. ^ Kjetil Olsen; Hans Marius Tonstad (2. september 2008). «Se og Hør vant i Høyesterett». aftenposten.no. Besøkt 2. september 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]