Norges Grunnlov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Eidsvollsgrunnloven)
Gå til: navigasjon, søk
Norges politiske system
Grunnlovsforsamlingen Eidsvoll 1814. Maleri av Oscar Wergeland
Grunnlovsforsamlingen Eidsvoll 1814. Maleri av Oscar Wergeland

Kongeriket Norges Grunnlov ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814; underskrevet og datert den 17. mai 1814. Samme dag ble Christian Frederik (kronprins av Danmark) valgt til konge. Etter en kortvarig krig med Sverige ble Norge tvunget inn i personalunion med Sverige. I henhold til Mossekonvensjonen av 14. august, abdiserte Christian Frederik 10. oktober, og Stortinget reviderte Grunnloven for å muliggjøre unionen 4. november 1814. Disse endringene ble omstøtt ved oppløsningen av unionen 7. juni 1905 – begynnelsen på det moderne Norges uavhengighet.

Grunnloven var inspirert av USAs uavhengighetserklæring i 1776 og den franske revolusjonen i 1789 og påfølgende amerikansk og fransk konstitusjon, og var blant Europas mest radikale konstitusjoner på den tiden. Den var tydelig inspirert av opplysningstidens idealer, da særlig Montesquieus lære om maktfordeling. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene).

Grunnlovsdokumentene oppbevares i Stortingsarkivet.

[rediger] Grunnlovsendringer

Den 20. februar 2007 gjennomførte Stortinget omfattende grunnlovsendinger. Parlamentarismen, som siden 1884 har vært en uskreven sedvanerettsregel, ble nå innskrevet i Grunnloven. Videre opphevdes inndelingen av Stortinget i Odelstinget og Lagtinget i behandlingen av lovsaker, denne endringen trer i kraft 1. oktober 2009. Lovene skal i fremtiden vedtas av Stortinget i plenum. I tillegg forandres riksrettsordningen slik at Riksrettens sammensetning og saksbehandling blir mer tidsmessig og smidig.

[rediger] Språket i Grunnloven

På grunn av at Grunnloven er et viktig symbol og for å holde teksten konsis blir endringer i Grunnloven skrevet i et språk som ligger tett opptil språket fra 1814. På denne tiden var dansk det språket som ble brukt skriftlig i Norge. I 1903 gjennomgikk Grunnloven en mindre lingvistisk endring av enkelte ord hvor rettskrivingen hadde endret seg siden 1814.

Alle nyere endringer har forsøkt å ligge så tett opptil språket fra 1903 som mulig, men dette har ført til enkelte merkelige ordvalg. Ordet «miljø» er gitt den gammeldagse skrivemåten «milieu», men den moderne konteksten som dette ordet er brukt i dag var ukjent i 1903. Videre er samer i teksten «den samiske Folkegruppe», selv om ordet «samisk» ikke ble vanlig før på 1970-tallet. I 1814 eller 1903 ville ordet lappisk blitt brukt, men det anses i dag som et belastende ord.

Norge er sannsynligvis det eneste landet som har en grunnlov som er skrevet på et fremmed språk. Det er hvert fall det eneste landet som vedtar endringer i lover i et språk som i dag er dødt, med unntak av Vatikanet, som bruker latin. Dersom Grunnlovens bokstav legges til grunn ville ikke det offisielle navnet på Norge være Kongeriket Norge eller Kongeriket Noreg, men det danske Kongeriget Norge.


[rediger] Eksterne lenker

Wikisource Wikikilden: Constitution for Kongeriget Norge – originaltekst
politikkstubb
Denne politikkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. En stubbmerking uten oppgitt grunn kan fjernes ved behov.
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_Grunnlov»
Personlige verktøy