Drikkekultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det følgende er et forslag til disposisjon, der det er fritt fram for innspill.Innspill av radikal art kan du helst ta først på Diskusjon:DrikkekulturTyrkleifer kan forekomme, og bør fjernes etterhvert som de sees. Vil du være med på å lage en god artikkel, og spare masse arbeide for andre, legg dem på siden som er et mellomlager:Drikkekultur/Bidrag til drikkekultur. De vil bli redigert inn slik det passer etterhvert.

Drikkekultur eller alkoholkultur omfatter tradisjoner knyttet til bruken av alkohol som nytelsesmiddel og synet på alkoholbruk. Drikkekulturen har variert sterkt gjennom historien og i ulike samfunn og kulturer.

Ofte ser vi drikkekultur som en del av matkulturen i forbindelse med selskapsliv og feiring. Drikking bare for å bli beruset, har ikke vært regnet for kultur. Enkelte subkulturer har likevel hatt det som mål. I perioder har en forsøkt å begrense drikkingen til bare utvalgte individer, oftest noen- eller alle- voksne menn – i andre tider har det betydd mindre. Dette er også en del av drikkekulturen: når, hvor og hvordan man drikker.


Historisk - utland.[rediger | rediger kilde]

Nyere forskning utført av blant andre etnobotanikere og mytologer peker på alkohols inntreden i samfunnet som et tegn på overgangen fra nomade- til agrarkultur. Se Fra fluesopp til vindruer.

Drueranken var kjent rundt hele midtøsten og rundt middelhavskystene. Fra Bibelen fortelles det at Noa dyrket druer etter syndfloden, og visste for lite om gjærsoppens virkninger. Senere referanser til vin (Salomos Ordsprog og Bryllupet i Kana) viser at man etterhvert utviklet en drikkekultur, med vin kun til fest, og i så store mengder at smaken ble sløvet. I hverdagen ble vin av dårlig bonitet og eddik fra mislykket vingjæring brukt som smakstilsetning i vannet, som ofte hadde dårlig smak pga. mineraler i grunnvannet. Både vin, øl og olje ble oppbevart på krukker, inntil tønnemakerkunsten ble så utviklet at de ikke sprang lekk under transport eller lagring. For å tette krukkene ble det brukt voks, inntil det ble utviklet korker av bly.

Det er uklart hvor øl har sitt historiske opphav, men det har vært kjent og brukt i noen årtusener. Det bygger på at stivelsen i korn lar seg bryte ned til sukker, som så lar seg gjære. Det første ølet har trolig vært tynt og ikke særlig sterkt. Etterhvert som man fant ut av å brygge sterkere øl, ble det skille mellom hverdags- og festølet.

Hellenerne feiret sine guder, hvor vinguden hadde sin fest både ved innhøsting av druer og når vinen var klar. Så hadde man fruktbarhetsritualer om våren.

Romerne hadde sine guder og feiringer, men overtok og utvidet dem samtidig med at de importerte gresk kultur i stor stil. Folkelige Baccanalia som nå er blitt det kristne Carne Val (karneval) er kjent også i det høye nord. I tillegg var der feiringer ved årstidevervene som falt sammen med midtvinter, såing, midtsommer og innhøsting.

Keiserhoff og adel ble etterhvert preget av en økende tilgang på nye mat- og drikkesorter. Drikkevannskvaliteten ble bedret ved at man bygde akvadukter fra fjerne og høyereliggende kilder. For å hindre svinn, ble vannledningen foret med bly. Bly er et metall som er lite oppløselig i vann, men langtidsvirkningen av blytilsetning i vann og vin ga trolig utslag i form av lettere blyforgiftning. Dette kom i tillegg til nerveskadene som uunngåelig inntreffer ved lang tids høydosering av alkohol. Kvaliteten i arbeid og beslutninger utført av øvre lag av det romerske embedsverket ble trolig preget av dette. De ekstreme orgiene omkring keiser Neros tid, er vel kjent og beskrevet. Det ble servert et utall retter med tilsvarende mengde viner, og gjestene måtte spise av alt. Når man ble for overfylt, kunne man gå en tur og tømme seg for så å fortsette. Brekkmidler fantes.

Vinranken ble innført i Frankrike av herskerne i romertiden. Jordsmonnet var mange steder egnet, og vinproduksjon ble vanlig.I vindistriktene ble den trolig drukket uten vann,slik det var vanlig i Hellas og italia. De med dårligere råd spedde den ut til hverdags. Dyrkingen spredte seg etterhvert så langt nord som det var mulig å få druene til å gi sukkerinnhold nok til a gi smakelig vin. Her syntes enkelte hvite druer å være best egnet. Disse er siden blitt foredlet til de mange druesorter vi kjenner i dag.

Etterhvert som brennevinsdestillering ble vanlig, fant man snart at smaken måtte forbedres. Man lagret sprit på tønner, man tilsatte urter og lot produktet siles etter en tid og man laget blandinger av disse. Dermed oppsto etterhvert Cognac, Whisky, likører, bittere og andre varianter.

Glassproduksjonen ble tilsvarende utvidet: Man fikk glass som i form og størrelse skulle passe til bruken. Festbordet fikk ett stort glass til vin og et mindre til brennevin. Etterhvert ble glassassortementet utvidet med hvitvins- og rødvinsglass. Almuen måtte nøye seg med sekunda vare. Der fikk man bruke leirkrus, til nød tinn. Tinnbegre gikk ikke så lett i stykker, og om de så gjorde, kunne de støpes opp igjen.

Også flaskene ble etterhvert bedre. Man fikk korker av barken fra korkeik og korketrekkeren ble vanlig. Siden lagringsvin måtte sikres mot luftgjennomgang fikk man kork og flaskehals kledd med tynn blyfolie. Dette er nå erstattet med aluminium eller plast, slik at blyforgiftningsrisikoen nå er eliminert.

Historisk Norge,[rediger | rediger kilde]

Fra sagatiden vet vi at det ble brygget mjød, dvs. gjæret honningvann. Denne kunne av naturlige grunner ikke bli særlig sterk. Det er uvisst når man begynte å brygge øl, men det refereres til bl.a i Håvamål som stammer fra førkristen tid. Bryggig av øl har trolig fulgt med dyrking av korn. Vannkvaliteten i Norge har alltid vært bedre enn i landene syd for oss. Tyntøl var derfor ikke noen nødvendig smaksforbedrer. Øl har vært selskapsdrikk.

Snorre refererer i kongesagaene til noen episoder som tyder på at Håvamåls råd vedrørende ovdrikk med øl ikke alltid ble fulgt. Episodene har ikke hørt til de vanligste hendinger i norsk dagligliv, men det ligger under i mangt at der har vært drukket tett i mange sammenhenger. På tingene var drukkenhet godtatt som unnskyldning også for drap, når slekta gikk god for erstatningen.

Bryggerhuset var en av bygningene på gårdene, ofte i tilknytning til eldhuset for å utnytte varmen. Brygging og juleøl var påbudt i Gulatingsloven.

I tilknytning til innføring av potet som matplante, ble det fra København utstedt forordning om at det skulle brennes brennevin på potetbasis, med mengder tilpasset gårdsstørrelsen. Dette satte varige spor i folks forhold til alkohol, og ga i sin tid opphav til totalavholdsbevegelsen. Etterhvert ble det vanlig å legge urter på sprit for å bedre på smaken. Akevittene er fortsatt basert på potetsprit.

Borgerlig nyere tid.[rediger | rediger kilde]

Selskapelighet med fint dekkede bord med hvite damaskduker, fint porselen og glass var kjennemerker på dannelse og velstand. Import ble etterhvert avløst av egenproduksjon. Varemerker som Hadeland Glasverk, Nøstetangen Glasverk, Porsgrunds Porselænsfabrik og andre vitner om vilje og evne til å frembringe varer som i kvalitet og utforming ikke sto tilbake for resten av Europa.

Slik selskapelighet var ikke dagligdags. Man feiret høytider, ga et selskap eller to, gjerne i forbindelse med at man fikk besøk langveisfra og deltok i andres selskaper.

Til festen hørte det taler. Disse kunne rettes til verten, til damene, til verten eller om dagsaktuelle temaer. Til talene ble det utbragt en «skål», Innimellom kunne det utbringes skåler for kongen, dronningen, fedrelandet osv. Det var tjenerskapets jobb å påse at glassene stadig var velfylt. Stemningen kunne etterhvert bli ganske høy, men det var et krav at man skulle holde sin rus og ikke skjemme seg ut med å bli synlig drukken. Klunkeflaska hjalp til med dette, siden lyden av skjenking ble hørbar.

Først opp mot vår tid ble det vanlig å velge vin fra bestemte vindistrikter. Bestillinger gikk helst ut på: – - «av beste bonitet», enten det gjaldt vin eller brennevin.

Fra Fanitullen via bygdekjempene til-[rediger | rediger kilde]

Utover landet var man mere opptatt av å livberge seg. Drikking var ikke noe man bedrev til hverdags. Enkelte dager i året var unntak. Da kunne det til gjengjeld gå hardt for seg.


Studenter fra Det Norske Selskab til studentersamfunn[rediger | rediger kilde]

Da København fikk universitet varte det ikke lenge før der kom nordmenn til studiene der. Disse pleide å møtes for å dele nyheter og et godt glass. En god pipe tobakk hørte også med. Noen av disse studentene stiftet Det Norske Selskab i København. Dette var spiren til det første norske studentersamfunnet. Verset:« Dog vaagner Vi vel op en Gang, og bryde Lenker Baand oc Tvang» viser at nasjonaltanken var levende. Ludvig Holbergs komedie Jeppe på bjerget fra noe tidligere tid tyder på at måtehold mest var et spørsmål om økonomi.

Drikkeviser[rediger | rediger kilde]

Norges skål fra "Poesier" i 1789 av Det norske selskab, den første drikkevisen?

Språkbruk og litteratur[rediger | rediger kilde]

Beskrivelser av det å være påvirket finnes et mangfold av. Man er «(synlig) påvirket»(øvrighetens språk), «pussa», «litt happy», «fin i brisen», «fint i farta», «litt skeiv», «på en snurr», har «stormfylla», er «stup full», «dritings», «kadaver». og må «sove ut».

Dagen derpå har man «blyhode», «skallebank», «bondeanger», og er i det minste «litt skjelven» fordi man er i «bakrus».

I forhold til denne frodigheten i folkespråket er det nesten påfallende lite om fyll og rus en finner igjen i litteraturen. Ludvig Holbergs Jeppe på Bjerget er velkjent, i tillegg til noen stygge episoder fra sagalitteraturen. Skildringer av stor selskapelighet finnes også, men selve rusopplevelsen synes lite tilstede.

Ett unntak er Jakob Sande som skildrer bakrusen innenfra med stor innlevelse i diktet «I morgon skal eg».

Vorspiel- og nachspielkulturen - eller er det studentene igjen?[rediger | rediger kilde]

Vorspiel var ikke vanlig blant unge i småby og på landet før mange år etter krigen. Det man der diskuterte var hvordan man kunne ordne en kasse øl (12 flasker) og hvor mange hver enkelt hadde råd til/ behov for. Omsetningen av øl var styrt av edruskapsnemnda, og minste leveringskvantum fra ølagenten var – en kasse. De færreste syntes 5 flasker var for lite, 6 ble i overkant, men så var det å finne avtakere til resten av kassen. Å bli «litt pussa» var jo hensikten med kjøpet.

Å drikke var ofte en utendørs sak. Det var ikke lov å nyte medbragt på kafeer eller møtelokaler. Så lenge man bodde hjemme, var hjemme- alenefester en mulighet.

Ola Nordmann til og fra utlandet.[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstiden førte med seg mer reiseaktiviteter, dette førte videre til ny kunnskap. I 1950- og 60- årene var det så vanlig å ha vært utaskjærs, at 20 – 25% av menn i enkelte aldersklasser hadde vært påmønstret skip i utenriksfart. Noen var avholds, mens de øvrige lærte stadig nye drikkevarer og drikkevaner å kjenne, enten det gikk i øl eller brennevin. Hjemme var adgangen til brennevin begrenset, siden bare de større byene hadde Vinmonopolutsalg. Prisnivået var også høyt i forhold til drinkene i det store utland.

Pakketurer og charterturisme ble etterhvert utbredt. Noen lærte om vin til mat, andre sløyfet maten. Menyen ble utvidet med tidligere ukjente ingredienser og retter. Drikker som Cuba libre, Kir og Sangria ble også servert i norske hjem. Utvalget av reisesprit ble utvidet. Flere tok med seg vin i tillegg til, eller i stedet for sprit. Flere reisemål var til steder med en velutviklet vinkultur, og noen tok til seg kunnskap. Utenlandsstudenter som kom tilbake, hadde ofte studert i vinland, og tok med seg vinkunnskap og vinvaner hjem. Etterhvert ble derfor vin noe mere vanlig.

Prisene i Norge fristet mange til å smugle eller kjøpe smuglervarer. På småsteder langs kysten med hyppige skipsanløp fra utlandet avslørte tollvesenet av og til rene smuglerruter.

Den statlige ordningen med vinmonopol er etterhvert blitt utviklet til et større nettverk av småutsalg, slik at tilgjengelighet av drikkevarer er bedret fra den gamle bestillingsordningen med polpakke. Prisene er også senket etter statlige avgiftsendringer, som ble begrunnet med handelslekkasje, spesielt til Sverige.

Forbruksøkningen fikk enkelte til å sette fram en hypotese om at når to eller flere drikkekulturer møtes, legger de seg over hverandre. For Ola Nordmann skulle dette innebære at rødvinskulturen ble dyrket i uken og helgefylla bare fortsatte. Forbruksstatistikk viser stadig økende omsetning av alle sorter drikke, inntil de senere år, der brennevinssalget har vist synkende tendens igjen. Om dette skyldes at reising til og fra landet med handel på flyplasser har tatt en større del av markedet, vil kanskje vise seg etter siste endring av tollreglene som gir mulighet for tollfri handel etter ankomst til Norge. Økt alkoholomsetning har også medført at stadig yngre barn får en tidlig alkoholdebut, og at mengdene som drikkes har gått opp. Helgefylla holder fortsatt stand som problem nr.1 for politiets ordensavdelinger, selv om nye rusmidler forlengst har gjort seg gjeldende.

Ikke bare sunt[rediger | rediger kilde]

Allerede i Håvamål, kommer advarsler om «ovdrykk» som lite tiltalende. Jeppe på Bjerget antyder at tidens forbruk kanskje var noe høyt. Norge mot slutten av 1800-tallet var ikke bedre. Måtehold ble lansert fra 1836 som egen bevegelse, men en del syntes ikke det nyttet nok. Tanken om totalavhold ble fremmet med styrke. Avholdsbevegelsen som ble stiftet i 1859, grep om seg. Mange så det gode i tanken – spesielt for andre.

I 1920- årene fikk Norge strengere linjer for tilvirkning og salg av alkohol, inntil totalforbud ble innført etter folkeavstemning i 1918. Bare leger fikk anledning til å skrive ut alkohol som medisin, slik at det meste ble omsatt på apotek. På grunn av varebytte i tørrfiskhandelen måtte en gjøre unntak for portvin, siden Portugal ikke kunne levere særlig mye annet som var nyttig i Norge.

Forbudet resulterte i at hjemmebrenning og smugling tok seg opp. Tilsvarende forhold i USA resulterte i at Mafiaen ble sterkere. Begreper som «speak-easy» og «Bathtub Gin» ble kjent her hjemme. Lommelerka ble populær til «medbragt». Forfatteren Arthur Omre la ikke skjul på sin fortid, som resulterte i romanen Smuglere. For å få situasjonen under kontroll, ble forbudet opphevd etter ny folkeavstemning i 1927, med virkning fra 1928. Der ble opprettet vin- og brennevinssalg (Samlag) i de større byene, og kommunene fikk styre med omsetning av øl på lokalplan. Ordningen fortsatte under krigen, men mengde og utvalg av drikkevarer gikk ned.

Etterkrigstiden bragte i første omgang med seg at Vinmonopolet ble stiftet og gitt enerett til import og tilvirkning av alkohol utenom øl. Lokale brennerier måtte ha lisens, og antallet gikk ned. Avholdsbevegelsen var stadig aktiv og viste til at alkoholrelaterte problemer var blitt vesentlig minsket under krigen, og slik så man det ønskelig at det fortsatte. Myndighetene fulgte bl. a. derfor en restriktiv linje, der tilgangen nok var der, men samtidig gjort så komplisert som mulig. Mange kommuner med avholdsflertall i folkeavstemninger ble tørrlagt. Andre så seg bedre tjent med ølagentur og forhåndsbestilling av ølkasser. Vinmonopolets varer var tilgjengelige på bestilling med polpakke fraktfritt tilsendt til nærmeste godsekspedisjon. Leveringstidspunktet var alltid det samme, og den skjulte kontrollen på mindre steder førte lett til at enkelte fikk ry som «sid på flaska».

Restriksjonene omfattet også servering og skjenking. Kanskje spesielt på Sørlandet og Vestlandet var avholdsbevegelsen sterk, og hadde mange talsmenn i lokale styrer. En kunne derfor oppleve at en kunne få kjøpe seg ett eller to glass øl eller vin «til mat», og fikk glasset og et smørbrød som helst ikke burde spises. Det ble servert til det var åpenbart for gammelt før det ble skiftet ut. Smørbrødet hadde forøvrig slekt i Canada, hvor samme prosedyre var vanlig for kafeer i Montreal i midten av 1960-årene. Andre steder hadde andre begrensninger.

«Turisthoteller» var en spesiell ordning hvor skjenkerett ble gitt via staten. «Tilreisende» kunne kjøpe alkohol, mens lokalbefolkningen var underlagt sine kommunale regler og ble mange steder nektet servering siden kommunen egentlig skulle være tørrlagt. Antrekk ble også detaljregulert. Slips var ofte påbudt (men kunne leies hos velvillige dørvakter). Olabukser var ikke «IN» mange steder, og en kunne gjøre seg lystig over nivåforskjellen mellom en utsalgsdress og et par designerjeans.

Den restriktive linjen kom etterhvert under press. Det ble oppdaget at også prester kunne ta seg et glass, danskene drakk seg ikke fra sans og samling selv om de kunne kjøpe brennevin i butikkene, og svenskene drakk bare «litt» mere enn nordmennene tross lavere priser og flere Systembolagsutsalg.

Se også[rediger | rediger kilde]