Fanitullen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En spelemann som sikkert har spilt Fanitullen: storspillemannen Knut Dahle (1834-1921), blant annet kilde til Edvard Griegs opus 72.

Fanitullen er en kjent slått som finnes i varianter i Hallingdal og Telemark. Navnet betyr egentlig «Fandens trall». Fanden var svær til å tralle, eller tulle som det heter i en del dialekter. Han var også en dugelig spelemann, noe som blant annet går fram av det historiske sagnet knytta til slåtten. Fanitullen fra folkemusikktradisjonen bør ikke forveksles med den slåtten som Johan Halvorsen lagde til Sigurd Eldegards skuespill Fossegrimen, og som særlig er blitt kjent gjennom Alfred Maurstads spill. Halvorsen lot seg inspirere av kjente slåttemotiver, først og fremst Førnesbrunen.

Sagnet[rediger | rediger kilde]

Det humoristiske maleriet «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser en feststemt oskorei av vetter, nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. På bildet sees også Fanden med fele, bunad og hestehov ridende på et reinsdyr.
«Slagsmaal i et Bondebryllup», litografisk reproduksjon av et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser et tidstypisk knivslagsmål mellom fulle bryllupsgjester.

Den overleverte fortellingen er knyttet til et bryllup i Hovet i Hol i 1724, der to unge gutter, Ådne Sindrol og Levord Haga, kom i trette og deretter i slagsmål. Levord ble drept, mens Ådne, under trussel om dødsstraff, flyktet over fjellet til Numedal. Hendelsen er referert i samtidige rettsdokumenter fra tingskriveren i Ål.

Slåtten som er knyttet til fortellingen, skriver seg etter sigende fra kjøgemesteren i gildet, som var på vei ned i kjelleren for å hente en øl til den som vant slåsskampen. Mens han var der nede, så han en mann sitte på øltønna med ei fele og spille en slått han ikke hadde hørt før. Mannen holdt fela motsatt vei, med halsen inn mot bringa, og slo takta på tønna med en hestehov i stedet for med venstre foten. Det var tydelig at dette var djevelen. Kjøgemesteren sprang opp igjen, og fant at den ene av slåsskjempene lå død på tunet.

En annen variant legger sagnet til Hemsedal.

Diktet[rediger | rediger kilde]

Denne fortellingen var så fengende at Jørgen Moe skrev en versjon av den på vers i 1850-årene, mens nasjonalromantikken var på sitt mest intense. Her foregår handlingen i et bryllup i Hemsedal, og Jørgen Moe har lagt til ekstra dramatiske effekter, som beltespenning, selv om det ikke er dokumentert at de to slagsbrødrene sloss på den måten. Jørgen Moe har trolig også hatt tilgang på andre kilder og fortellere.

I hine haarde Dage,
Da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
Sad løst i hans Slir, –
Da Kvinderne til Gilde
Bar Ligskjorten med,
Hvori de kunde lægge
Sin Husbonde ned:

Stod der et blodigt Bryllup
I Hemsedal ensteds,
Hvor Leg og Dands var tystnet
Og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
I den mandslagne Ring,
Stod To med dragne Knive
Og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
I hvilende Ro
Staa endnu fire Karle
I Kredsen om de To.
De løfte Tyrilysen
Mod det sorte Bjelketag,
Hvor Røgens Hvirvler samles
Til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
Med Hyl trænge frem,
At bryde det faste Gjærde,
Der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
Af de muskelstærke Mænd –
Og Spillemanden rolig
Gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
Thi den seirende Mand
Kan sagtens vel behøve
At kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
De kun med Blodets Tab,
Saa maa vel Aaren fyldes
Fra Tøndetudens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
Han saa i et blaaligt Skin
En sidde der paa Tønden
Og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
Tæt op til Brystet klemt,
Og gav sig til at stryge,
Saasnart han havde stemt.

Det var et Spil, som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
Som Hug af staalsat Bile,
Og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
I den skumle Kjælderhal,
Da Slaattens Toner endte
Med et rungende Mandefald.

Taus Spillemanden lytted
Til de mægtige Løb;
Det var, som Spillets Hvirvler
Ned ad Ryggen ham krøb.
Saa spurgte han den Anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
Men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
Og efter Tappen tog –
Da saa han Hestehoven,
Som Takt mod Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
Han sprang i Stuen op –
Der løfted de fra Gulvet
Den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
Endnu den vilde Slaat,
Og Dølene den spille,
Og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
Under Øldrik og Svir,
Da løsner atter Kniven
I Hallingdølens Slir.

Slåtten[rediger | rediger kilde]

Slåtten det her er snakk om, spilles vanligvis på trollstilt, altså A-E-A-Ciss. Dette gir en egen eiendommelig melodisk følelse. En variant fra Hallingdal har stemmingen A-E-A-E. Den spilles vanligvis som halling, men i Telemark utføres den mest som lydarlått, og denne formen legger mer vekt på det tragiske elementet i slåtten.

Den formen som i dag er mest brukt, skriver seg fra spelemannen Odd Bakkerud, som vant Landskappleiken med denne slåtten i 1968. Han hadde bygd den ut på grunnlag av en eldre og knappere variant. Slåtten regnes i dag som et bravurnummer på hardingfele og brukes ofte til lausdans. En annen kjent variant av slåtten skriver seg fra Alfred Maurstad, som brukte den som signaturslått når han spilte hardingfele. Felles for begge formene er at de legger vekt på villskapen i fortellingen.

Tradisjonen rundt slåtten tilsier allikevel at man skal være varsom med å bruke den, fordi den egger til slagsmål. En teori går ut på at slåtten er svært gammel og ble brukt rituelt. Spelemannen tok fram Fanitullen når han skjønte det ikke lenger var håp om fredelig løsning på en trette. I motsatt fall spilte man gjerne gangaren Meglaren. Slåtten skriver seg dermed fra en tid da spelemannen hadde flere rituelle funksjoner enn bare å spille til dans.

Christiania Fusel & Blaagress' innspilling[rediger | rediger kilde]

«Fanitullen»
A-side «Ola Olsen»
B-side «Fanitullen»
Format 7"
Artist, band Norge Christiania Fusel & Blaagress
Utgitt våren 1972[1]
Innspilt våren 1972[1]
Sjanger Folkemusikk, Rock
Lengde 3:00
Plateselskap Norsk Phonogram Philips 6084 016
Låtskriver(e) Trad. Odd Bakkerud/
arr. Øystein Sunde
Produsent(er) Øystein Sunde, Mikkel Aas
«Fanitullen»
Album Som varmt hvetebrød i tørt gress
Artist, band Christiania Fusel & Blaagress
Utgitt 20. november 1972
Innspilt Rosenborg Studios, våren 1972
Sjanger Folkemusikk, Rock
Lengde 3.00
Plateselskap Norsk Phonogram CBS
(senere Norsk Phonogram Philips og Spinner Records)[2]
Låtskriver(e) Trad. Odd Bakkerud/
arr. Øystein Sunde
Produsent(er) Øystein Sunde, Mikkel Aas

Christiania Fusel & Blaagress ga ut sin versjon av «Fanitullen» som B-side til singlen Ola Olsen våren 1972. 20. november samme år ble den med på musikkalbumet Som varmt hvetebrød i tørt gress.[1][2][3][4] Albumet ble relansert på CD i april 1993.[5]

På landskappleiken på Lillehammer i 1968 framførte komponisten Odd Bakkerud en versjon av Fanitullen som inspirerte Øystein Sunde som var til stede i salen. Denne innspillingen var kjenningsmelodien til Norsktoppen i radio i en årrekke.

Musikere og instrumenter (1972 innspilling)[6][rediger | rediger kilde]

«Fanitullen» (1972 innspilling) på samlealbum[rediger | rediger kilde]

Gruppen spilte «Fanitullen» 30. mars 1993 da de var gjester på Da Capo! [8] Besetning besto da av Einar Mjølsnes (fele), Øystein Sunde (akustisk gitar), Fredrik Wibe (kontrabass), og Wiggo Elisenberg (akustisk gitar).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Spinner Records – Christiania Fusel & Blaagress/Øystein Sunde/Hi-Five singel diskografi
  2. ^ a b Sunde, Øystein (1997) Du må'kke komme her og komme her. Ex Libris Forlag AS; Oslo. ISBN 82-7384-621-0 s. 127/133
  3. ^ VG – 22. november 1972 side 33
  4. ^ Aftenposten (Morgen) – 21. november 1972 side 8
  5. ^ VG – 14. april 1993 side 48
  6. ^ Som varmt hvetebrød i tørt gress – informasjon på omslaget
  7. ^ Discogs – Medium: Øystein Sunde i boks – Øystein Sunde (1985)
  8. ^ VG – 30. mars 1993 side 54