Fanitullen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fanitullen er navnet på en kjent slått som finnes i varianter i Hallingdal og Telemark. Navnet betyr egentlig «Fandens trall». Fanden var svær til å tralle, eller tulle som det heter i en del dialekter. Han var også en dugelig spelemann, noe som blant annet går fram av det historiske sagnet knytta til slåtten.
[rediger] Sagnet
Den overleverte fortellingen er knyttet til et bryllup i Hovet i Hol i 1724, der to unge gutter, Ådne Sindrol og Levord Haga, kom i trette og deretter i slagsmål. Levord ble drept, mens Ådne, under trussel om dødsstraff flyktet over fjellet til Numedal. Hendelsen er referert i samtidige rettsdokumenter fra tingskriveren i Ål.
Slåtten som er knyttet til fortellingen, skriver seg etter sigende fra kjøgemesteren i gildet, som var på vei ned i kjelleren for å fylle en kanne med øl. Mens han var der nede, så han en mann sitte på øltønna med ei fele, og spilte en slått han ikke hadde hørt før. Mannen holdt fela motsatt vei, med halsen inn mot bringa, og slo takta på tønna med en hestehov i stedet for med venstre foten. Det var tydelig at dette var djevelen. Kjøgemesteren sprang opp igjen, og fant at den ene av slåsskjempene lå død på tunet.
En annen variant legger sagnet til Hemsedal.
[rediger] Diktet
Denne fortellingen var så fengende at Jørgen Moe skrev en versjon av den på vers i 1850-årene, mens nasjonalromantikken var på sitt mest intense. Her foregår handlingen i et bryllup i Hemsedal, og Jørgen Moe har lagt til ekstra dramatiske effekter, som beltespenning, selv om det ikke er dokumentert at de to slagsbrødrene slåss på den måten. Moe har trolig også hatt tilgang på andre kilder og fortellere.
I hine hårde dage,
da ved øldrikk og svir
hallingdølens knivblad
satt løst i hans slir, –
da kvinnene til gilde
bar likskjorten med,
hvori de kunne legge
sin husbonde ned:
Stod der et blodig bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor lek og dans var tystnet
og karene slo krets.
Ti midt på gulvets tilje,
i den mannslagne ring,
stod to med dragne knive
og et belte spent omkring.
Og som utskårne støtter
i hvilende ro
står ennu fire karle
i kretsen om de to.
De løfter tyrilysen
mot det sorte bjelketak,
hvor røkens hvirvler samles
til et rugende lag.
Forgjeves tvenne kvinner
med hyl trenger frem,
å bryte det faste gjerde
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake
av de muskelsterke menn –
og spillemannen rolig
går til kjellertrappen hen.
Nu skal han ned og tappe,
ti den seirende mann
kan saktens vel behøve
å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes
de kun med blodets tap,
så må vel åren fylles
fra tønnetutens gap.
Men da han stod i kjel'ren,
han så i et blålig skinn
en sitte der på tønnen
og stemme felen sin.
Og karlen holdt en omvendt,
tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke
så snart han hadde stemt.
Det var et spill som duet:
det klang som vred manns ord,
som hugg av stålstemt bile,
og som veneslag i bord.
Det jublet og det hulket
i det skumle kjellerhall,
da slåttens toner endte
med et rungende mannefall.
Taus spillemannen lyttet
til de mektige løp;
det var som spillets virvler
nedad ryggen på ham krøp.
Så spurte han den annen:
«Hvor lærte du den slått?»
Han svarte: «Det er det samme,
men minn deg den blott!»
Nu mannen ned seg lutet
og etter tappen tog –
Da så han hestehoven
som takt mot tønnen slog.
Han glemte rent å tappe,
han sprang i stuen opp –
der løftet de fra gulvet
den falne mannekropp.
Fanitullen kalles
ennu den ville slått,
og dølene den spiller,
og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner
under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven
i hallingdølens slir.
[rediger] Slåtten
Slåtten det her er snakk om, spilles vanligvis på trollstilt, altså A-E-A-Ciss. Dette gir en egen eiendommelig melodisk følelse. En variant fra Hallingdal har stemmingen A-E-A-E. Den spilles vanligvis som halling, men i Telemark utføres den mest som lydarlått, og denne formen legger mer vekt på det tragiske elementet i slåtten.
Den formen som i dag er mest brukt, skriver seg fra spelemannen Odd Bakkerud, som vant Landskappleiken med denne slåtten i 1968. Han hadde bygd den ut på grunnlag av en eldre og knappere variant. Slåtten regnes i dag som et bravurnummer på hardingfele og brukes ofte til lausdans. En annen kjent variant av slåtten skriver seg fra Alfred Maurstad, som brukte den som signaturslått når han spilte hardingfele. Felles for begge formene er at de legger vekt på villskapen i fortellingen.
Tradisjonen rundt slåtten tilsier allikevel at man skal være varsomme med å bruke den, fordi den egger til slagsmål. En teori går ut på at slåtten er svært gammel, og brukt rituelt. Spelemannen tok fram Fanitullen når han skjønte det ikke lenger var håp om fredelig løsning på en trette. I motsatt fall spilte man gjerne gangaren Meglaren. Slåtten skriver seg dermed fra en tid da spelemannen hadde flere rituelle funksjoner enn bare å spille til dans.
På landskappleiken på Lillehammer i 1968 framførte komponisten Odd Bakkerud en versjon av Fanitullen som skulle sette store spor etter seg. En dame fra Hallingdal utbrøt under framføringen: «Høyr, høyr, han spela på to felu!» Øystein Sunde som var til stede i salen, lot seg inspirere og spilte denne inn på plate med Christiania Fusel & Blaagress i 1972. Denne innspillingen var kjenningsmelodien til Norsktoppen i radio i en årrekke – fordi den var vinnermelodien i den aller første sendingen – så en tid kjente hele Norges befolkning til denne melodien. Bakkerud selv sa det slik: «Du veit de' va' moro gut, å gå ned ette' Karl Johan, og alle plystra på denne låten!»
