Deanskogen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utsyn nordover mot Ross-on-Wye fra Symonds Yat Rock, et populært besøkssted i skogen.

Deanskogen (engelsk Forest of Dean) er et geografisk, historisk og kulturell region i den vestlige delen av det engelske fylket Gloucestershire. Skogen er grovt sett et triangulært platå grenset av elven Wye i vest og nord, elven Severn i sør og byen Gloucester i øst.

Området er karakterisert med over 110 kvadratkilometer med blandet skogsland, et av de få bevarte skogsland fra oldtiden i England. Et stort område ble reservert for kongelig jakt allerede før 1066, og forble den nest største skogen underlagt kronen i England (den største var New Forest). Selv om navnet Deanskogen er løselig knyttet til den del av Gloucestershire som ligger mellom Severn og Wye har hele Deanskogen dekket et langt større område siden middelalderen. I 1327 var den definert til å dekke kunne det kongelige området og deler av de sogn så lå innenfor herredet St. Briavels,[1] og etter 1668 utgjorde skogen kun den kongelige skogen. Dette området er i dag innenfor sognene til West Dean, Lydbrook, Cinderford, Ruspidge, og Drybrook.[2]

Tradisjonelt har de viktigste kildene for sysselsetting i området vært skogsbruk – inkludert produksjon av trekulljernframstilling og gruvedrift etter kull. Det finnes arkeologiske bevis som viser at området har drevet omfattende kullgruver fra siden rundt 8000 f.Kr. og fram til 1965.

Området har gitt navn til lokalstyredistriktet, Forest of Dean, og navn til en valgkrets, men begge disse dekker et langt større geografisk område enn den historiske skogen. Det administrative senter for de lokale myndighetene er Coleford som også er en av hovedbyene i området til den historiske skogen, sammen med Cinderford og Lydney.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Området har vært bosatte siden mesolittisk tid, og der er også funnet levninger av senere megalittiske monumenter, blant annet Longstone[3] i nærheten av Staunton, og Broadstone[4] ved Wibdon i Stroat. Gravhauger har blitt identifisert ved Tidenham og Blakeney. Åkersystemer fra bronsealderen har blitt avdekket ved Welshbury Hill i nærheten av Littledean, og det er flere bygdeborger fra jernalderen, særlig de ved Symonds Yat og Welshbury. Det er også arkeologiske bevis på tidlig sjøhandel, antagelig via Lydney. Før romersk tid var området bosatte av den britonske stammen Dobunni, dobunnere, skjønt svært få av deres mynter har blitt funnet i området og deres kontroll over området kan ha vært utfordret av nabostammen silurerne.[5]

Romersk tid[rediger | rediger kilde]

Området ble besatt av romerne i tiden rundt 50 e.Kr. De ble tiltrukket av naturressursene i området, som jernmalm, oker og trekull. Kullindustrien ble antagelig etablert i liten skala i romersk tid.[6] Området ble styrt fra den romerske byen Ariconium ved Weston under Penyard i nærheten av Ross-on-Wye, og det ble bygget en veg derfra til et krysningspunkt over elven ved Newnham on Severn og havnen ved Lydney. Denne romervegen er fortsatt synlig ved Soudley, men er antagelig en ombygging av den romerske vegen i middelalderen, og spilte antagelig en betydelige rolle for transport av jernmalm og ferdige jernprodukter. I løpet av romersk tid ble det reist betydningsfulle romerske villaer ved Blakeney, Woolaston og andre steder, og mot slutten av den romerske perioden en gang rundt 370 ble et større romersk tempelkompleks, dedikert den keltiske guden Nodens, fullført ved Lydney. De sentrale delene av skoglandet er antatt å ha vært beskyttet for jakt siden romersk tid.[7]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Offas dike

Områdets historie er uklar i flere århundrer etter den romerske tiden for den perioden som ofte kalles den «mørke tidsalder» eller tidlig middelalder. Skogen har i tider vært omfattet av de walisiske kongedømmene Gwent og Ergyng, og Beachley og halvøya Lancaut øst for Lower Wye forble på walisiske hender fram til i alle fall 700-tallet.[5] En gang rundt 790 bygde den saksiske kongen Offa av Mercia sin enorme jordvoll, Offas dike, overfor Wye som forsvar og markering av grensen mot Wales. Deanskogen kom inn under kontrollen til bispesetet Hereford.

I løpet av de neste århundrene drev norrøne vikinger hærtokt opp Severn, men ved 1000-tallet hadde kongedømmet Wessex etablert sivilt styre i området.[2] Kjernen i skogen ble benyttet av senere angelsaksiske konger, og etter 1066 ble den normannernes personlige jaktområde. Området ble også fylt med hjort og villsvin, men forble viktig for tømmer, jernmalm og kalkstein. Navn på området har sin opprinnelse fra denne tiden, og er antagelig avledet fra dene (dal) i nærheten av Mitcheldean med områder kjent som Dene Magna (stor) og Dene Parva (liten). Landgodset Dean var skogens administrative sentrum på slutten av 1000-tallet.

Borgen St. Briavels Castle

Herredet St. Briavels ble etablert på 1100-tallet på den samme tiden da mange av de normanniske lovene for Deanskogen ble etablert. Festningen St. Briavels Castle ble skogen administrative og rettslige senter. Verderere ble utpekt for å fungere på kongens vegne og beskytte hans kongelige rettigheter, og lokalbefolkningen fikk visse rettigheter og privilegier. Klosteret Flaxley Abbey ble bygget og fikk også visse rettigheter og privilegier. I 1296 benytte kong Edvard I av England gruvearbeidere fra herredet St. Briavels under beleiringen av Berwick-on-Tweed i sin krig mot Skottland. Gruvearbeiderne underminerte byens forsvarsverker og byen ble erobret fra skottene. En tilfreds konge bevilget frie gruverettigheter i skogen til arbeiderne og deres etterkommere, en rettighet som har blitt opprettholdt nesten opp til i dag. Gruvearbeiderne var på den tiden hovedsakelig involvert i jerndrift. Selv om kullressursene var godt kjent og en begrenset mengde hadde blitt utvunnet siden romersk tid var det ikke praktisk å bruke det for jernarbeid med de metoder for smelting som den gang var i bruk. Senere aktiviteter hos frigruverne, «freeminer» som det ble hetende på denne tiden, var hovedsakelig kulldrift.[2] Aktiviteten til frigruverne ble regulert av Court of Mine Law, en myndighet som administrerte bergverklover.[6]

1500-1700[rediger | rediger kilde]

Skogen ble senere benyttet utelukkende som et kongelig jaktsted for Tudor-kongene, og deretter som en kilde for mat for hoffet. Stedets rike forekomster av jernmalm førte til at det ble en betydelig kilde på jern. Tømmer fra skogen ble betraktet som av særdeles god kvalitet og ble ansett som det beste materiale for å bygge skip.

Speech House, mellom Coleford and Cinderford, ble opprinnelig bygget i 1682 som et sted for Court of Mine Law og «Court of the Speech», en form for parlament for verdererne og frigruverne som bestyret skogen for jakt og mineralressursene.[8] Gaveller og i senere tid hans fullmektige var ansvarlig for å leie ut områder for utvinning av mineraler på vegne av kronen.[6] Speech House har siden 1800-tallet vært benyttet som et vertshus og hotell.

I løpet av 1700-tallet begynte nybyggere å bygge enkle grender rundt utkanten av kronens skog. Ved 1800 hadde disse nye bosetningene blitt godt etablert på steder som Berry Hill og Parkend.

Deanskogopprøret[rediger | rediger kilde]

I 1808 utstedte parlamentet Loven om tømmer i Deanskogen[9] som svar på den store mangelen på tømmer for bygging av krigsskip. Loven omfattet bestemmelsen av gjerde inn 11 000 acre eller 4452 hektar og ansvaret for å utøve myndigheten ble gitt til en ung, nylig utnevnt fullmektig ved navn Edward Machen. Han etablerte sitt kontor ved Whitemead Park i Parkend, og ved 1814 hadde han inngjerdet og beplantet Nagshead, det største skogslandet i Parkend. Ved 1816 hadde hele det området som parlamentet gitt samtykke til blitt inngjerdet.

Ordinære skogsarbeidere hadde allerede blitt rammet av fattigdom, og nå ble deres forhold forverret. De ble nektet tilgang til de inngjerdede områdene og kunne ikke lenger jakt for seg selv eller ta tømmer. I særdeleshet mistet de sine gamle hevdvunne rettigheter for gruvedrift og beite. Uroen vokste og Komiteen for frigruverne kalte skogsarbeiderne til aksjon for å ta tilgang til hva som var gjerdet inn. Warren James sto fram som den populære lederen. Han og Machen kjente hverandre godt, ettersom de begge var kirkegjengere ved Parkend. Søndag 5. juni 1831 hold de et offentlig møte utenfor kirkedørene i Parkend. Det var det siste forsøket på å løse saken med fredelig midler, men de kunne ikke komme til enighet om noe. Tre dager senere møtes de to igjen.

Denne gangen ledet James en gruppe på over 100 skogsarbeidere som dro for å rive ned inngjerdingen ved Park Hill mellom Parkend og Bream. Machen sammen med rundt 50 ubevæpnede offiserer var ikke i stand til å hindre det, og dro tilbake til Parkend hvor han sendt bud på soldater. Fredag kom 50 soldater fra Monmouth, men samtidig hadde antallet av misfornøyde skogsarbeidere vokst til hele 2000 og soldatene trakk seg tilbake. På søndag kom en skvadron av tungt bevæpnede soldater fra Doncaster og dagen etter kom 180 soldater fra Plymouth.

Skogsarbeidernes motstand sprakk under dette oppbudet og de fleste av de arresterte valgte frivillig å gjenoppbygge inngjerdningen framfor å bli tiltalt for opprør og alle andre anklager som kunne knyttes til forlengelsen av denne forbrytelsen. James ble dømt til døden, men dommen ble senere omgjort til deportering. Han ble fraktet til Van Diemens landTasmania i oktober 1831, kun for å bli benådet fem år senere. Han reiste aldri hjem igjen, og heller ikke synes det som om han noen gang tok kontakt med venner eller slektninger. I løpet av sine siste år var han mye syk grunnet forholdene i fengselet, og han døde i 1841, 49 år gammel.[10]

Ironisk nok, ved den tiden hvor Machens trær var blitt store nok til å kunne felles, ble krigsskip ikke lenger bygd i tre, og mange av de eiketrær som han plantet vokser fortsatt ved Nagshead.

Industriutvikling på 1800- og tidlig 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

David Mushet, ca 1845, en pioner i stålindustrien.

steel industry pioneer Kullindustri ekspanderte tidlig på 1800-tallet da en del av de første sporveger i Storbritannia ble bygget het for å transportere kull til de lokale havnene. Industrien i området ble omformet med veksten i gruvedriften og produksjonen av jern og stål. I 1819 bygde David Mushet et støperi ved Darkhill hvor han eksperimenterte med jern- og stålframstilling. I 1845 overtok hans yngste sønn Robert Forester Mushet og fortsatte farens eksperimenter. Noen hundre meter unna, ved Forest Steel Works, ble det utført over 10 000 eksperimenter i løpet av ti år.

En av hans største prestasjoner var å perfeksjonere Bessemerprosessen ved å utvikle en metode for forbedre stålkvaliteten ved å tilføre den nøyaktige andelen av karbon og mangan i formen av speiljern. Beklageligvis, mens andre tjente formuer på hans oppdagelse feilet Mushet på å kapitalisere på sin suksess. Ved 1866 var han blitt fattig og fått dårlig helse. Det samme året reiste hans 16 år gamle datter, Mary Mushet, alene til London for å konfrontere Henry Bessemer på hans kontor og argumentere at hans suksess var basert på resultatene av hennes fars forskning og eksperimenter. Bessemer, hvis prosess ikke var økonomisk lønnsom uten Mushets metode for å forbedre kvaliteten, besluttet å betale ham en årlig pensjon på 300 pund, en betydelig sum på de dager, og som han betalte i over tyve år. Det var muligens ikke bare av et ømt hjerte, men også for å forhindre en mulig rettssak. Levningene av Darkhill er i dag bevart som Arkeologisk industristed av internasjonal betydning og er åpen for publikum.[11]

Cinderford ble lagt ut som en planlagt by på midten av 1800-tallet, men den karakteristiske formen for bosetning forble den uregelmessige grenden med tilfeldig plasserte hus. Karakteristikker delt med andre britiske kullområder som interesse i sport, den sentrale rollen som gruvearbeidernes klubber spilte, og opprettelsen av hornorkester bidro også til å danne en særskilt identitet for lokalsamfunnet.[2]

På slutten av 1800- og tidlig på 1900-tallet var Deanskogen en kompleks industriregion som besto av dype kull- og jerngruver, industriframstilling av jern og stål, støperi, steinbrudd, og destillasjon av tre for produksjon av ulike former for kjemikaler, et nettverk av jernbanespor og tallrike mindre sporveisbaner. Områdets tradisjonelle uavhengighet resulterte i et stort antall mindre gruver, og av den grunn ikke nødvendigvis profitable. I 1904 ble det innledet en periode med gruvedrift av amalgam, noe som medførte dypere gruver. I løpet av første halvdel av 1900-tallet var det årlige utbyttet av kullfeltene sjelden under 1 million tonn.[6]

Endringer siden midten av 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Gruvedriftens betydning for området er vist ved det faktum at så sent som 1945 var halvparten av den mannlige befolkningen sysselsatt i kullindustrien. Etter den andre verdenskrig økte pumpekostnadene og andre faktorer som gjorde kullfeltene mindre økonomiske. Den siste kommersielle jerndriften stengte i 1946 og dette ble fulgt i 1965 med stengingen av den siste kulldriftselskapet Northern United.[6][12] Det er fortsatt et antall av små og private selskaper i drift, drevet frigruvere, mens selskapet Hopewell er åpent for publikum.

Med nedgang i gruvedriften har området gjennomgått en periode med betydelige endringer, forbedret til en viss grad av skifte til høyteknologi med selskaper som har etablert seg i området ved støtte fra myndighetene og tilgjengelig arbeidskraft.

Mange av gruvene har i dag forsvunnet inn i skogen og er i dag et område karakterisert av billedskjønne omgivelser ispedd levninger fra den industrialiserte tiden og små industribyer. Det er fortsatt et antall industristeder, men fokuset de senere år har vært å skape inntjening på naturskjønne omgivelser og skape arbeidsplasser fra turisme. Et stadig større antall av beboerne har i dag arbeid utenfor området som i nabobyene Gloucester, Bristol og Cardiff.

Skogsforvaltere[rediger | rediger kilde]

Om man er født innenfor herredet St. Briavels, det gamle administrative området som dekket det meste av hva som i dag er betraktet som Deanskogen, er man klassifisert som en ekte forester, skogsforvalter. Denne klassifikasjonen gir en unik rettighet for alle av hannkjønn over 21 år og som har arbeidet i en gruve for minst et år og en dag. De kan registrere[13] for å bli freeminer, frigruver.[14] Disse gamle rettigheter som har blitt skrevet ned i statuettbøkene for Loven om Deanskogens gruver av 1838. Beboere av herredet som er over 18 år kan også gjete sauer i skogen i henhold til en avtale med Forestry Commission, Skogskommisjonen og Commoners Association, Folkeforeningen.

Økologi[rediger | rediger kilde]

Skogen består av både løvtrær som eviggrønne trær. Dominerende er eik, både sommereik og vintereik. Bøk er også vanlig, og kastanje har vokst her i mange århundrer. Skogen huser også blomster som fingerbøl, og andre ville blomster. Av nåltrær finnes en del weymouthfuru fra 1781, norsk gran, douglasgran, og lerkeslekta.

Hjort, som har vært viktig for tidligere tiders kongelige jakt, er dominert av dåhjort og disse har vært i skogen siden siste verdenskrig, og teller i dag rundt 300. Det var ingen hjort i Deanskogen fra rundt 1855 da de fjernet i henhold til parlamentsvedtak. Et antall av dåhjortene i den sentrale området er melanismistisk. I nyere tid har et antall rådyr og muntjaker kommet til, spredt seg fra øst, men er fortsatt i et lite antall.

Skogen huser også villsvin, men det nøyaktige antallet er ukjent, dog flere enn hundre. Villsvinet ble introdusert ulovlig i 2006. En befolkning fra Ross-on-Wye i den nordlige enden av skogen unnslapp fra en villsvingård en gang rundt 1999, og er antatt å være av østeuropeisk opprinnelse. Andre gang de ble introdusert ble en innlandsart etterlatt ved Staunton i 2004, men disse er ikke villsvin av ren art. Forsøk på finne den ulovlige kilden har ikke vært vellykket, og villsvin kan i dag bli funnet i mange deler av skogen. Lokalt er det blandete følelser for villsvinene. Hager som blir ødelagt, hunder som blir angrepet, hester som får panikk, og trafikkulykker er en del av de problemer som følger i kjølvannet av villsvinene.[15]

Av fuglearter finnes svarthvit fluesnappere, rødstjerter, bøksangere, og kjernebitere. Hønsehauk kan også bli sett mens vandrefalk har reir i bergknausene ved Symonds Yat. Av sommerfugler finnes brunflekket perlemorvinge, skoghvitvinge, og hvit admiral. Gorsty Knoll er kjent for insekt som glødeorm og innsjøen Woorgreen for sine øyenstikkere.

Kjente personer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Et kart som viser grensene til Hundred of St Briavels, herredet St Briavels
  2. ^ a b c d British History: Forest of Dean
  3. ^ Longstone
  4. ^ Broadstone
  5. ^ a b Aldhouse-Green, Miranda & Howell, Ray (red. 2004): Gwent In Prehistory and Early History: The Gwent County History', bind 1, ISBN 0-7083-1826-6
  6. ^ a b c d e Mining and the Forest of Dean
  7. ^ Walters, Bryan (1992: The Archaeology and History of Ancient Dean and the Wye Valley, ISBN 0-946328-42-0
  8. ^ Nicholls, Henry George (1858): The Forest of Dean: An Historical and Descriptive Account. J. Murray; digital versjon hos Google Books.
  9. ^ Dean Forest (Timber) Act
  10. ^ The Forest of Dean, ved H. G. Nicholl, Project Gutenberg eBook
  11. ^ Anstis, Ralph (1997): Man of Iron – Man of Steel, Albion House. ISBN 095113714X
  12. ^ Friends of the Forest
  13. ^ No Person a Free Miner who is not registered
  14. ^ Who shall be deemed Free Miners
  15. ^ Boar in Britain: Public and Wild Boar Confrontations

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]