Clemens August von Galen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Clemens August von Galen
Biskop og kardinal
Født16. mars 1878[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Dinklage, Storhertugdømmet Oldenburg
Død22. mars 1946[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Münster, Westfalen
BeskjeftigelseKatolsk prest (1904–), forfatter, motstandskjemper, katolsk biskop (1933–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Kardinal (1946–)
  • Roman Catholic Bishop of Münster (1933–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité de Fribourg
Collegium Canisianum
Stella Matutina
FarFerdinand Heribert von Galen[5]
MorElisabeth Gräfin von Spee[5]
SøskenAugust Graf von Galen
NasjonalitetTyskland
GravlagtMünsterdomen
Medlem avMündener Convent forstakademischer Verbindungen
HelligkåretProsess pågår
Anerkjent avDen katolske kirke
Festdag22. mars
Se ogsåEkstern biografi
Vernehelgen-
Våpenskjold
Clemens August von Galens våpenskjold
Clemens August von Galen på Commons

Clemens August von Galen (født 16. mars 1878 på Burg Dinklage, Oldenburger Münsterland (Storhertugdømmet Oldenburg) i Tyskland, død 22. mars 1946 i Münster; fullt navn Clemens Augustinus Joseph Emmanuel Pius Antonius Hubertus Marie Graf von Galen) var tysk greve og katolsk biskop av Münster og senere kardinal. Den konservative biskopens faste holdning mot nazismens kirke- og rasepolitikk, samt T-4 eutanasiprogrammet skaffet ham tilnavnet Der Löwe von Münster («Münsters løve») på folkemunne. Han ble saligkåret 9. oktober 2005.

Tidlig liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han tilhørte en av de fornemste westfalske uradelsslekter, og var det 11. av 13. barn av Zentrumspolitikeren og riksdagsmannen grev Ferdinand Heribert von Galen og hans kone Elisabeth, født von Spee. Etter studier i Freiburg im Üchtland, Innsbruck og Münster ble han presteviet i 1904, og var deretter i to år kapellan hos sin farbror, grev Maximilian Gereon von Galen, hjelpebiskop i Münster.

Burg Dinklage er et kloster for benediktinernonner.[6]

Senere virket han i Berlin (1906–29), først som kapellan i en stor menighet i Berlin-Schöneberg, og deretter sogneprest. I Berlin ytret han seg gjentatte ganger kritisk til den moderne samfunnsordning og det parlamentariske demokrati i Weimarrepublikken. Han var aktiv i den konservative delen av Det katolske senterpartiet og var en venn av den senere kansler Franz von Papen.

Clemens August von Galen var også blant de tidlige kritikere av såvel kommunismen som nazismen. Om nazismen erklærte han enda mens bevegelsen var ganske liten at dens ideologi inneholdt tanker «som ingen katolikk kunne gå inn for uten å fornekte kardinalpunkter av sin tro».

I 1929 ble han sogneprest i Lambertikirken[7] i Münster.

Biskop i nasjonalsosialismens tid[rediger | rediger kilde]

Utnevnelse[rediger | rediger kilde]

Den 5. september 1933 ble han utnevnt av pave Pius XI til biskop av Münster. Han ble bispeviet og høytidelig innsatt i embedet den 28. oktober.

Til valgspråk som biskop tok han Nec laudibus, nec timore Det latinske uttrykket er en sammenfatning av en setning som i sin helhet lyder «ikke ros (og) ikke frykt [for noe menneske] skal bevege oss, men det å fremme Guds pris, skal være vår ære». Dette ble også hovedpoenget i hans første hyrdebrev til sitt bispedømme, gitt samme dag som bispevielsen, og det ble etter hvert oppfattet som en modig og regimekritisk bekjennelse.

1934: Fordømmelse av nazismens lære om «blod og rase»[rediger | rediger kilde]

Den katolske St. Pauluskatedralen i Münster.

Den 26. mars 1934, etter å ha analysert det første året av nasjonalsosialistisk styre i Tyskland, sendte han ut et påskehyrdebrev der han på avklarende vis tok et oppgjør med nazipartiets tvetydige «bekjennelse» til «positiv kristendom». Det samme hyrdebrevet fordømte den nasjonalsosialistiske lære om blod og rase. Jødene i Münster oppfordret etterpå biskopen om ikke å tale deres sak fra prekestolene, fordi de fryktet at det dermed ville utløses en hevngjerrighet fra nazistenes side som bare ville forverre deres kår.

von Galen ble senest fra den gang ansett som motstander av nasjonalsosialistenes kirke- og rasepolitikk. Den lokale nazistiske Gauleiter Carl Röver sa den 6. april 1934 at von Galens påskehyrdebrev «gikk lengre enn alle de øvrige» og at «hver setning er diktert av hat mot nasjonalsosialismen».

Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette i stedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» (vorbehaltslose Gefolgschaft). Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.

I oktober 1934 lot von Galen distribuere i sitt bispedømme skriftet Studien zum Mythus des 20. Jahrhunderts, der en ikke navngitt katolsk teolog angrep Alfred Rosenbergs raseteorier, som var en del av den nazistiske ideologis grunnlag. Han skrev selv forordet til dette skriftet. von Galen visste at han utsatte seg selv for risiko, og fra 1935 vet man at han var forberedt på å bli arrestert. Da Rosenberg kom til Münster for å tale den 6. juli 1935, utløste det kraftig protest fra von Galens side.

1936: Fordømmelse av kirkeforfølgelser[rediger | rediger kilde]

Den 9. februar 1936 holdt von Galen en preken i Xanten som vakte oppsikt, fordi den åpent fordømte den nå blodige kirkeforfølgelsen:

«Det er nå ferske graver på tysk jord med asken etter slike som det katolske folk regner som martyrer for sin tro, ettersom deres liv bar vitnesbyrd om den mest pliktoppfyllende og trofaste hengivenhet til Gud og fedreland, til nasjonen og Kirken, alt mens den dystre hemmelighet som omgir deres død, omhyggelig skjules.»

Disse ordene henspilte på en rekke mord på katolske regimekritikere.

De tyske biskoper vurderte på denne tid hva som var den beste måten å forsvare kirke og religion på. I et notat fra mars 1936 skisserte von Galen to taktiske valg side ved side: «Forhandlinger bak lukkede dører og uten å offentliggjøre forslag eller protester» på den ene side, og «å stå frem i offentligheten». Begge taktikker hadde sine tilhengere blant biskopene, ikke slik at man utelukket det ene fremfor det andre, men at man vektla de forskjellige taktikker ulikt. Taktikken «forhandlinger blant lukkede dører» var den foretrukne av bispekonferansens formann, selv om også han til tider tok bladet fra munnen. Den mer aggressive taktikk der man gikk sterkere ut i offentligheten, fant særlig støttespillere i von Galen og biskop Konrad von Preysing som var biskop av Berlin.

Den 9. juni 1936 sendte biskop von Galen ut et hyrdebrev som var sterkt kritisk til de såkalte sedelighetsprosesser som regimet igangsatte mot prester og munker.

von Galen var sterkt antinazistisk, men også sterkt antiliberal og antisosialistisk. Franco anså han som Spanias befrier fra kommunismen, og som tysk nasjonalist hilste han velkommen innmarsjen i det demilitariserte Rhinlandet som Tyskland gjennomførte den 7. mars 1936, i ly av Abyssinia-konflikten. Han gratulerte hærens øverstkommanderende, general Werner von Fritsch, som hadde ledet innmarsjen, og ytret seg senere positivt til resultatet av folkeavstemningen i Saarland samme år, som medførte at dette området ble tilbakeført til Tyskland etter nesten 20 års fransk kontroll.

1937: Skjerpet kritikk av nazismen[rediger | rediger kilde]

Von Galen sørget for at det pavelige antinazistiske rundskrivet Mit brennender Sorge (mars 1937) ble distribuert og lest opp fra prekestolene i bispedømmet. Han hadde også fått rundskrivet trykket opp som brosjyre og utdelt i kirkene. Det første utkast til dette pavelige rundskriv hadde von Galen (sammen med noen andre tyske biskoper, deriblant Konrad von Preysing og Michael von Faulhaber) forfattet i januar 1937 på kollegiet ved Santa Maria dell'Anima-kirken i Roma, og overlevert til kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli, som videreutviklet dokumentet.

Andre verdenskrigs utbrudd - patriotisme, men samtidig regimekritikk[rediger | rediger kilde]

Ansvaret for andre verdenskrig la Clemens von Galen på vestmaktene, på bakgrunn av de vilkår Tyskland ble påtvunget i Versaillestraktaten i 1919. Han fremholdt at Tyskland hadde en rettferdig sak både under første og andre verdenskrig. Ved krigsutbruddet håpet von Galen at soldatene ville «vende tilbake seierrike». Her uttrykte han seg annerledes enn kollegene i bispeembedet. I den grad noe ble sagt, var det helst i retning av erkebiskop Gröbers uttalelse 7. september 1939 om krigen som «en forferdelig hjemsøkelse».

Galen innskrenket imidlertid sine oppmuntrende ord til å påpeke at soldatene vel kjempet for Tyskland, «men ikke for de mennesker som ved sin grusomme framferd mot våre ordensfolk og mot våre brødre og søstre sårer våre hjerter og skjemmer ut det tyske navn foran Gud og mennesker». Etter den tyske hærs suksesser i krigens første faser takket biskop von Galen Gud for disse «strålende seirer». Så sent som i 1941 holdt han nasjonalistiske prekener.

Denne tyske patriotismen betød ikke at von Galen la til side sin kritikk mot nazismen. I et brev til Adolf Hitler av 9. juni 1939 htok han avstand fra Hitlers misbruk av Riksdagsbrannforordningen av 28. februar 1933 til å forfølge katolikker og gi det hemmelige statspoliti rom for uhemmet maktbruk. Patriotismen innebar heller ikke at han stilltiende aksepterte overgrep mot østeuropeiske krigsfanger: I juli 1943 protesterte han mot at kvinnelige tvangsarbeidere fra Øst-Europa ble underkastet tvangsaborter, og han påla sine polskkyndige prester å bryte regimets forbud mot å la de polske arbeidere motta sjelesorg på sitt morsmål.

Den tyske kirkeminister Hanns Kerrl var i 1941 så lei av von Galens prekener at han den 7. mars gikk inn for at biskopen skulle miste sin lovfestede statslønn. Men dette ble det ikke noe av, og man begrep nok at personlig inntektsavkortelse ikke ville avskrekke von Galen. På denne tiden ikke bare anså han sin egen arrestasjon som mulig, men ga staben konkrete anvisninger om hvordan man skulle forholde seg om/når så skjedde.

1941: Kamp mot eutanasi, kirkeforfølgelse og andre krenkelser av menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

9. mars 1941 holdt Konrad von Preysing en regimekritisk preken i Sankt Hedwigkatedralen i Berlin der han var biskop. Anledningen var en messe holdt for innsettelsen av pave Pius XII, som skriftlig takket biskopen for hans brev med utkast til denne prekenen.[8]

Den 26. juni 1941 var von Galen med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot en rekke sider ved regimets framferd. Biskopene fant det «ubegripelig» at regimet kom med nye kamptiltak mot kristendom og kirke på en tid da man skulle mene at det gjaldt å bevare den nasjonale enhet. «Det handler om kirkens og kristendommens være eller ikke være i Tyskland.» Hat mot medmennesker og drap av uskyldige er aldri tillatelig. Hyrdebrevet ble opplest fra prekestolene den 6. juli 1941, og vakte kraftig gjenklang hos de troende. Joseph Goebbels avviste det som fullt av «temmelig drøye beskyldninger og uforskammede krav», og som «et dolkestøt i ryggen av vår krigføring fra den katolske geistlighet».[trenger referanse]

Den 12. juli 1941 rettet biskopene et memorandum til den tyske riksregjering der de gikk inn for trosfrihet og rett til offentlig religionsutøvelse, krevde at regjeringens kirkeutmeldelseskampanje ble innstilt, protesterte mot den planmessige avkristning av ungdommen, og krevde respekt for det femte og det sjette bud (mot eutanasi og mot utglidningene av sedeligheten), klaget over tiltak mot klostre og presteskap, og protesterte mot innskrenkninger av kirkens veldedighetsarbeid. Kerrl beskyldte den 3. august på bakgrunn av hyrdebrevet og memorandumet biskopene for bare å tenke på seg og sitt, frem til krigsutbruddet mellom Tyskland og Sovjetunionen. De burde heller inngi de troende «seiersvilje og seiersvisshet».[trenger referanse]

I tre prekener i sin domkirke i Münster juli og august 1941, som ble illegalt distribuert gjennom flyveblad, vendte han seg mot Gestapos aksjoner mot katolske institusjoner i Tyskland, samt mot eutanasi-programmet. Han ble den første kirkeleder som gikk offentlig ut mot drap på syke og handikappede. Han krevde straffeforfølgelse for mord. Fra prekestolen sa han:

«Har vi livets rett kun så lenge vi er produktive? ... Da trenger bare noen å utstede en hemmelig forordning om at tiltakene som er utprøvet på de mentalt syke, overføres til andre «ikkeproduktive» mennesker, mot uhelbredelig lungesyke, de som er svekket av alderdom, de som er yrkesskadet, på hardt sårede soldater. Da er ikke lenger noen av oss trygge for sine liv...»

Og:

«Borgere av Münster, sårede soldater drepes skånselsløst fordi de ikke lenger er produktive for staten. Du som er mor, din gutt vil også ble drept hvis han kommer hjem fra fronten som en krøpling.»

Et memorandum fra de tyske biskoper fra 10. februar 1941 klaget over «trykket mot den katolske kirke» og «krenkelsen av evige lover», og kom med eksempler på begge forhold. Biskopene avgrenset seg ikke til kun å protestere mot antikirkelige tiltak. De listet opp tungtveiende anslag mot menneskets naturgitte rettigheter, som rett til liv og personlig frihet.

Fortsatt regimekritikk[rediger | rediger kilde]

I disse prekenene tok von Galen også for seg blant annet overgrep mot sedelære og menneskeverd, urettmessige frihetsberøvelser, voldsutøvelse mot ordensmedlemmer, Gestapos vilkårlige fremferd, konsentrasjonsleirene, rettsløshet og angrep på rettferdighetsprinsippet, religionsundertrykkelsen, hatet mot kristendommen, forførelsen av ungdommen, og meget mer. Prekenene gjorde et mektig inntrykk, og ble kjent over hele Tyskland. I München var de med på å styrke søsknene Hans og Sophie Scholl som noen uker før hadde begynt sitt modige motstandsarbeid i gruppen «Den hvite rose». Prekenene ble også smuglet utenlands. Den 14. august 1941 hevdet propagandaminister Joseph Goebbels at von Galen gikk i fiendens tjeneste med sine prekener.

Walter Tiessler, som var Goebbels' assistent i Propagandaministeriet, foreslo i et brev til Hitlers personlige sekretær Martin Bormann at man skulle henge biskopen. Gestapo rapporterte i januar 1942 at det var hevet over tvil at biskopen var å betrakte som landsforræder. Heinrich Himmler anså von Galen, og Freiburgs erkebiskop Conrad Gröber, som de to biskoper som var «de verste hetsere mot Det tredje rike».[trenger referanse]

Men verken von Galen eller andre tyske biskoper ble arrestert. En arrestasjon av von Galen ble diskutert på et møte på Himmlers kontor 28. oktober 1941 med fremmøte fra justis-, propaganda- og kirkeministeriet. Det hersket enighet om at biskopen burde arresteres for høyforræderi, men det var også enighet om at en slik anklage ville innebære en rettssak der emnet eutanasi nødvendigvis fikk offentlig omtale. Det var derfor å foretrekke å sende von Galen direkte til en konsentrasjonsleir, men en slik avgjørelse måtte tas av Hitler - som svarte at han ønsket å unngå all kontrovers med den katolske kirke, og heller avventet slutten av krigen for «å gjøre opp sitt regnskap med biskopen - til siste Mark og Pfennig».[9]

Hitler vek tilbake for arrestasjon av von Galen, idet en stor del av den tyske befolkning var katolikker. I stedet lot han arrestere 37 katolske prester fra bispedømmet; ti av dem mistet livet.[trenger referanse] Hitler næret et særlig hat mot de tyske katolske biskoper, og lot ethvert skritt de foretok bli nøye overvåket og analysert. Da de den 22. mars 1942 lot lese opp et felles hyrdebrev om regimets maktvilkårlighet og mot kirkeforfølgelsene, er det blitt kjent at han reagerte med raseri. Særlig kraftig uttalte han seg mot biskopene av Münster og Berlin.

Biskop i etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I 1945 forklarte von Galen for amerikansk presse at selv om han og andre dannede tyskere kunne være antinazister, måtte de som patrioter være tro mot det tyske fedreland og betrakte de allierte som fiender. Historikeren John S. Conway viser til en britisk UD-embedsmann som i 1945 kalte von Galen «den mest fremstående personlighet blant geistligheten i britisk sone...Statelig av utseende og kompromissløs i diskusjoner, er denne bunnsolide gamle aristokraten...en tysk nasjonalist tvers igjennom».[trenger referanse]

1945: Kritikk mot okkupasjonsmaktene[rediger | rediger kilde]

Den siste delen av sitt liv brukte biskop von Galen på å kritisere de allierte myndighetene som holdt Tyskland okkupert, og fordrivelsesterroren, mens han skarpt fordømte alle påstander om «kollektiv skyld» for noe folk.

Clemens August von Galens grav i domkirken i Münster.

1946: Kardinalsutnevnelse og bortgang[rediger | rediger kilde]

18. februar 1946 ble han utnevnt til kardinal av pave Pius XII, med San Bernardo alle Terme som tittelkirke.

Utnevnelsen av tre nye tyske kardinaler tolket von Galen som et «uttrykk for pavens kjærlighet til vårt arme tyske folk. For hele verden har han som overnasjonal og upartisk observatør anerkjent det tyske folk som likeberettiget i nasjonenes fellesskap.» På sin reiserute til Roma besøkte han nesten alle krigsfangeleirer og oppfordret ikke bare de tyske soldatene til mot, men smuglet i store antall meldinger hjem til deres kjære. Etter hjemkomsten fra den besværlige ferden til Roma ble den nye kardinalen feiret med begeistring i Westfalen. Han hadde kun få uker igjen å leve.

Den 22. mars 1946 døde han i St. Franziskus-hospitalet i Münster. Hans siste ord var: «Wie Gott es will. Gott lohne es Euch. Gott schütze das liebe Vaterland. Oh, Du lieber Heiland!» ()«Slik Gud vil det. Måtte Gud lønne dere. Måtte Gud beskytte det kjære fedreland. Å, du kjære frelser!».[10] Han ble begravet i Galen-familiens krypt i den ødelagte Münsterdomen.

Saligkåring[rediger | rediger kilde]

En saligkåringsprosess ble innledet i 1956, og positivt avsluttet i november 2004. Saligkåringsseremonien fant sted søndag morgen 9. oktober 2005 i Peterskirken i Roma. Inntil da hadde han hatt status som «ærverdig» (venerabilis) i Den katolske kirke. Pave Benedikt XVI deltok personlig i seremonien, noe som er uvanlig. Ved begynnelsen av sitt pontifikat gikk Benedikt tilbake til tidligere praksis ved å la kardinaler forestå saligkåringer. Saligkåringen ble ledet på tysk av den portugisiske kardinal Jose Saraiva Martins C.M.F., prefekt for Kongregasjonen for helligkåringer. Den fant sted samtidig med at bispesynoden ble arrangert i Roma, og var den eneste saligkåringen den dagen. Flere tusen tyske pilegrimer hadde kommet til Roma for saligkåringen. Også de tyske kardinalene Karl Lehmann, Joachim Meisner og Georg Maximilian Sterzinsky, samt Münsters biskop Reinhard Lettmann og Hamburgs erkebiskop Werner Thissen, var kommet ens ærend. Saraiva Martins gjorde kjent at den saligkåredes festdag skal være 22. mars, hans dødsdag.

Saligkåringen markerte høydepunktet i feiringen av bispedømmet Münsters 1200-årsjubileum i 2005.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Familietre[rediger | rediger kilde]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Akten, Briefe und Predigten, 1933-1946; redigert av Peter Löffler, Matthias-Grünewald, Mainz 1988. ISBN 3-7867-1394-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Blessed Clemens August Graf von Galen, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Blessed-Clemens-August-Graf-von-Galen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Clemens August Graf von Galen, Munzinger IBA 00000000040, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Klosteret Burg Dinklage
  7. ^ Lambertikirken i Münster
  8. ^ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 74-75), forlaget Pimlico, ISBN 0-7126-7447-0
  9. ^ Gitta Sereny: Into that darkness (s. 295)
  10. ^ Kardinalens siste time, fortalt av legen
  11. ^ vongalen, lest 24. desember 2021

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Irmgard Klocke: Kardinal von Galen. Der Löwe von Münster. Pattloch, München 1978. ISBN 3-557-91154-3
  • Marie-Corentine Sandstede-Auzelle: Clemens August Graf von Galen, Bischof von Münster im Dritten Reich. Aschendorf, Münster 1986. ISBN 3-402-03267-8
  • Heinz Mussinghoff: Rassenwahn in Münster : der Judenpogrom 1938 und Bischof Clemens August Graf von Galen. Regensberg, Münster 1989. ISBN 3-7923-0587-9
  • Joachim Kuropka (Utg.): Clemens August Graf von Galen. Neue Forschungen zum Leben und Wirken des Bischofs von Münster. Münster, 2. Aufl. 1993 ISBN 3-7923-0636-0
  • Günter Beaugrand: Kardinal von Galen. Der Löwe von Münster. Ardey Münster, 1996 ISBN 3-87023-071-1
  • Peter Löffler (Bearb.): Bischof Clemens August Graf von Galen II. Akten, Briefe undPredigten 1933-1946, 2 Tle )=Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte Reihe A: Quellen Bd 42.), Mainz 1988
  • Joachim Kuropka (Utg.): Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6
  • Gottfried Hasenkamp: Der Kardinal. Aschendorff Münster, 2001 ISBN 3-402-05126-5
  • Beth A. Griech-Polelle: Bishop von Galen: German Catholicism and National Socialism. New Haven and London: Yale University Press, 2002. ISBN 0-300-09223-7 (Anmeldelse ved John S. Conway, 2003, i H-Net Reviews)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Clemens_August_von_Galen&oldid=23526910»